Det er vondt å være norsk om dagen - i Fridtjov Nansens og Fredsprisens land er vi mange som rystes over det som er i ferd med å skje.

450 barn har nå vært en god stund i vårt land. Noen av dem har vært her hele livet.

Det er ikke mulig å forsvare utvisning av noen til Etiopia og Eritrea, og aller minst utvisning av barn.

En neglisjering av barns elementære rettigheter og en kynisk bortforklaring om "foreldrenes skyld" later til å være påskuddet fra Justisdepartementet. Takk til Ingvar Ambjørnsen og de mange som setter ord på den tragedien som er i ferd med å utspille seg.

Det er vondt å kjenne seg maktesløs når overgrep skjer. Kan vi ikke få stoppet dette?

Ragnhild N. og Finn Bjørnar Lund

Regjeringens planer om å tvangsutsende disse 450 barna og deres foreldre til i beste fall uvisse og uverdige vilkår i Etiopia etter å ha etablert seg og integrert seg i lokalsamfunn over hele Norge kommer ikke sjokkerende på menneskerettighetsorganisasjonene.

Denne "hardheten" i asyl- og innvandringspolitikken har vært påtagelig det siste tiåret, men har spesielt de siste årene stått i tydelig og skarp kontrast til både den generelle velstandsutviklingen i Norge og regjeringens "solidaritetslinje".

Når selv (den nå avgåtte) UDI-direktøren og Fremskrittspartiet mener asyl- og innvandringspolitikken (i hvert fall i bestemte saker) er blitt for streng, så skulle en tro det var overbevisende nok for en "rød-grønn" regjering.

I mellomtiden må det åpenbart sterkere lut til, og det er lite som fungerer mer overbevisende enn den tiltagende "tolvtejanuar-bevegelsen" i sosiale medier såvel som i tradisjonelle medier: en økende organisering og en stadig mer høyrøstet opinion som melder tydelig fra til regjeringen om at vi ikke er villige til å gi slipp på vår medmenneskelighet.

Barnefamiliene må få bli - og alle de andre avviste etiopiske asylsøkerne må få sine saker prøvd på nytt i lys av den nye (og første) returavtalen med Etiopia. Mange av dem er svært engasjerte og har vært politisk aktive i sine mange år som ureturnerbare i Norge, samtidig som utlendingsforvaltningen selv ved Landinfo påpeker at Etiopiske agenter er aktive i sin overvåking av eksilmiljøet i Norge. En automatisk retur uten å ha tatt inn disse momentene i en fornyet asylbehandling ville være skjødesløs omgang med menneskeliv, og noe Norge som menneskerettighetsland ikke kan være bekjent av.

Trusselen mot de 450 barna er et tydelig symbol på Norges forfeilede asylpolitikk, men jeg tillater meg å minne om: Det er hele asylpolitikken som er feil.

Blant de voksne finnes personer som har utholdt politisk fengsling, tortur og voldtekter, der asylhistorien ikke er betvilt av norsk utlendingsforvaltning, men asyl likevel ikke er innvilget. Norske myndigheter har nemlig i sin visdom funnet ut at dette sikkert ikke vil skje flere ganger. Så da så!

Traumer kan ignoreres, voldtatte etiopiske kvinner kan reise tilbake til overgriperne, torturofre kan reise tilbake til torturistene. Overgriperne har blitt snille siden sist, tenker myndighetene!

En 25 år gammel tvangsprostituert kvinne og barn kan derfor trygt etterleve Dublin-forordningen og reise tilbake til Italia. Italienske myndigheter klarte ikke å beskytte henne mot hallikene sist, men det klarer de sikkert nå, tenker myndighetene.

Og i det øyeblikket de er fjernet fra norsk jord har norske myndigheter faktisk kvittet seg med hele problemet! Da er problemet redusert til ikke norsk statsborger, ikke på norsk jord. Kort sagt: For myndihetene er problemet eliminert! Genialt! tenker myndighetene.

Behandlingen av barna er altså et alvorlig og meget iøyenfallende symptom, men det er sykdommen som må angripes, dvs. hele politikken. Hvis regjeringen skulle la seg friste til en politisk hestehandel der barna går fri men voksne sendes ut i stort antall, må dette avvises.

To tanker i hodet på en gang: Barnekonvensjonen må stå over innvandringsregulerende hensyn. Men det må også forpliktelsen om ikke å returnere mennesker til tortur og forfølgelse.

Voksnes lidelser er også lidelser.

Ja, Bill Mulholland. Ap og SV snakker om "ansvar", og sender 450 barn til en usikker tilværelse- med frykt og skjelvinger- i diktatoriske land.

Ap og Svinngår avtaler med diktatorer, og er hard i hjertene sine. De mange angrepene på fattige land- med raketter og bomber- har ødelagt dem. De minste- asylsøkernes barn-må lide under den tunge skylden som politikerne bærer på, og som får dem til å handle mot eget hjerte.

Det ruinerte menneske er begynnelsen på en ny menneskelighet.

Ja det gjør vondt hver gang jeg ser disse barna på TV eller i avisenes oppslag. Kan vel si det sånn at jeg kan gråte blod ed tanke på hvordan de opplever dette. I tidligere debatter om alle sidene av asyl og innvandringspolitikken og dens konsekvenser har jeg også sagt at jeg sikkert ville gjort det samme om jeg var i samme situasjon som disse familiene har vært og er i.

Men så må jeg helt ærlig nå si at jeg har stor respekt for dem som forvalter denne delen av politikken, som eks Grete Faremo. Jeg tror hun "lider" minst like mye som meg og andre som har vondt i "hjertet"

Og nå må jeg bare spørre alle de som sier at alle skal få bli her. Hva blir konsekvensen om "vi" enda en gang åpner for den type amnesti? Hvor lang tid vil det ta før landet igjen fylles opp av folk som ikke vil eller kan returneres og som mens saksbehandlingen pågår får flere barn enn de evt hadde når de kom hit, for så å skyve barnna foran seg for å få bli her? Har enkeltpersoner og politikere rundt omkring som nå plutselig har fått samvittighet oversikt og svar?

Nå er det ikke alle som sier direkte at alle skal få bli her, bortsett fra V og SV da. De fleste sier at sakene skal settes på vent til den ventede stortingsmeldinga kommer. Den er forsinka og kan vel bli enda mer forsinka. Men vil det bety at alle eller de fleste får bli her?

Kanskje de får en ny behandling av sine saker og noen får bli mens andre må ut.

Jeg har fortsatt vondt inne i meg når jeg tenker og skriver som jeg gjør, men jeg kan ikke la være å tenke på de tusenvis av mennesker som kunne hatt behov for å få komme hit, men som vi ikke kan eller bør ta imot. Vi klarer knapt å integrere de som er her nå og hva da hvis og når flere hundre nye blir fristet fordi det er mulig å trener egen sak og nekte å reise ut igjen når vedtak er fattet.

Det er bare så trist at våre myndigheter bruker så lang tid på saksbehandlingen at de det gjelder kan påberope seg at de har vært her så lenge o s v.

Jeg synes altså det er tøft og voksent av de bestemmende myndigheter og personer som tør å stå oppreist i så vanskelige saker. Jeg er redd jeg selv ikke hadde vært sterk nok.

Dette skriver jeg nå mens Debatt en gå på NRK 2. Ser og hører, men må dessverre gjøre meg tøffere enn hjertet mitt ønsker. Den samme følelsen tror jeg Grete Faremo og andre med ansvar har nå.

Det er viktig å minne seg selv på at Grete Faremo og andre statsråder sitter i posisjon for å ta valgene som velgerne ønsker de skal ta, dog moderert av norsk lov og internasjonale forpliktelser.

Derfor er det viktig å stille seg nettopp det spørsmålet om dette er den politikken vi som velgere faktisk ønsker. Er dette det? Å holde barn i uvisshet i asylmottak i år etter år, for så å ta fra dem det eneste hjemmet de har kjent? Regjeringen viser til at foreldrene "skyver barna foran seg" - men er det ikke nettopp det regjeringen gjør når de nekter barna en normal barndom for å prøve å tvinge foreldrene til å reise?

Nathan (6) er et eksempel på et av disse barna vi snakker om. Han er født i Norge, glad i skolen og Brann-fan. "Alle" som kjenner saken hans vil at han og familien skal få bli i landet de nå kaller hjemme.

Som borgere har vi selvsagt hver og en rett til å mene at han ikke bør få lov til å være norsk, og si oss enig i at han må settes på flyet til et Etiopia som han aldri har vært i - og som foreldrene frykter for sine liv i - hvis vi mener det er riktig. Som sagt - forutsatt at det er innenfor loven og Norge møter sine internasjonale forpliktelser.

Det kan imidlertid ikke være slik at vi som velgere kan skyve politikerne foran oss og si at "de vet sikkert best" eller anta at en slik grusom handling må være rett... fordi "ellers ville vel ikke politikerne gjøre seg selv så vondt?". Politikere må balansere mange hensyn, og unner seg som kjent også den luksusen å "ikke gå inn i enkeltsaker".

Det er en luksus de av oss som kjenner en "Nathan" eller to ikke har, og vi kan derfor heller ikke tillate at denne menneskerettslige katastrofen utføres i våre navn.

Det er stor forskjell på deg og justisministeren. Hun kan nemlig gjøre noe med sin eventuelle smerte ved å la barna få ei framtid. UDI har gitt henne råd om å revurdere regelverket rundt barnefamilienes saker. BL.a. har Barneombudet gjort det samme når det gjelder de konkrete, aktuelle barna. De rådene kan og bør hun følge. Konstruerte argument om "ansvar for helhet" eller "bølge av nye innvandrere" som vil komme er påskudd som ikke kan tas alvorlig.

Finn Bjørnar Lund

Å la barna gå foran er meningen med å bli voksen. Den eldre trer tilbake for den minste, slik at han eller hun ikke stivner- som systemet.

Når myndighetene unnlater å la barna gå foran, er det en fornektelse av ansvaret med å bli voksen.

Den norske integreringspolitikken har generelt sett vært bra og et vindu mot verden. Mens innvandrere og asylanter kan ha vært bosatt i andre europeiske land i generasjoner uten å føle seg som fullverdige medlemmer av samfunnet, har Norge fulgt en politikk som har ledet til tilhørighet og en integrering i det norske samfunnet. Dette kan Norge være stolt av!

Det er imidlertid et tankekors at alt det fine arbeidet nedlagt av offentlige myndigheter, på skoler og arbeidsplasser, i politiske partier, idrettsforeninger, frivillige organisasjoner og i nabolag kan komme i skyggen av en ny og brutal asylpolitikk. Det gjelder papirløse flyktninger, andre asylsøkere som har fått avslag på sine søknader gjentatte ganger, og som rammer barn som har bodd i Norge størstedelen av sitt liv. Her har norsk politikk vist en nådeløshet som overgår selv de fleste EU-land, og mange papirløse og ‘ureturnerbare’ flyktninger har møtt en brutal virkelighet i Norge.

Er Norge tjent med at 40 års konstruktivt inkluderingsarbeid skal komme i skyggen av tragiske enkeltsaker, der papirløse flyktninger og 'ureturnerbare' asylsøkere uten innrømmet asyl møter total mangel på nåde i Nansenpassets opphavsland?

I påvente av stortingsmeldingen som er varslet før sommeren, må ingen bli tvunget til å reise fra Norge!

Det er ingen skam å snu!

Trine Eklund, medlem av SV, Siri Lill Thowsen, medlem av AP

Barn født i USA er automatisk amerikanske statsborgere. Barn født i Norge bør automatisk være norske statsborgere. Hvorfor er det ikke slik?

Norge har gjennom EØS avtalen (En avtale uten noen demokratisk forankring) åpnet grensene for et område bestående av ca. 500 millioner mennesker. Noe som igjen har gitt også kriminelle elementer fri adgang. Men 450 norske barn har vi ikke plass til?????

Er det på grunn av hudfargen? Er dette en form for rasisme? Ja jeg bare spør.

Mange ganger har jeg sett norske mødre skyve barnevogna foran seg ut i trafikken. Dette ikke fordi de ønsker sine barn drept eller skadet, men det er nå en gang slik barnevogner er konstruert. Loven er også slik at bilister skal stanse om de ser at noen skal over gata.

Regjeringa mener asylsøkere skyver barna foran seg for å få opphold i landet. Nå er det en gang slik at vi mennesker i en viss alder naturlig får barn. Det er en av de største gledene vi har. Ikke altid er de planlagt. Men er de først her er de velkomne!

Var jeg asylsøker ville jeg selvsagt ønske det beste for mitt barn. Alle foreldre gjør det. Når barnet har vokst opp her, fått gå i norsk barnehage, snakker norsk og ikke vet om noe annet, hva da? Skal de da plantes om i diktaturstater hvor foreldrene etter all sansynlighet vil bli forfulgt av myndighetene? Til land som er helt annerledes enn hva de er vant til? Land og språk de ikke kjenner.

I virkeligheten er det her snakk om norske barn! Hva er det myndighetene er så redde for? At asylmuligheten skal missbrukes? Ja hva er det ikke som kan misbrukes? Trygdesystemet kan misbrukes og blir misbrukt. Av kanskje en promille. Her legges det opp til en håpløs og lite realistisk praksis.

Utviklingen i verden går i rettning av fleretniske samfunn. Eksempelvis er USA et land hvor den fargede del av befolkningen enten er eller snart blir flertallet av mennesker. Hva er galt med det? De har til og med fått seg en farget president! Har dette landet blitt bedre eller verre av den grunn?

La oss slå ring om våre barn. Alle barn innen landets grenser er våre barn!

Det finnes 49800 barn i Norge som er "under barnevernets omsorg" , av disse er det 70- 80 % som enten havner i tidlig uføre, narkolmani, alkoholisme eller i fengsel:

I en periode på 13 år fra 1990 - 2002 har Norsk Institutt for By og Regionforskning, NIBR, fulgt 100.000 barn og unge i barnevernstiltak over hele landet.

Nasjonale data er brukt fra Statistisk sentralbyrå.

Dødeligheten er langt høyere blant barnevernsbarn enn blant andre barn ved dødsfall som i hovedsak skyldes ulykker, selvmord, drap og overfall.

I2001 døde 114 barnevernsbarn, mot 168 i denordinærebefolkning.

150 unge tilknyttet barnevernstiltak begikk selvmord i 1990- 2001, 8 ganger flere enn for andre barn og unge.

Barn med tilknytning til barnevernet og deres biologiske foreldre er langt sykere enn andre familier. De har store helseproblemer, og det er flere selvmord blantdisse foreldrene enn blantandre foreldre.

I perioden 1990- 2002vardet hele 99.000 barn og unge som var tilknyttet barnevernet i større eller mindre grad.

Antall tall på nye klienter økte fra 5.900 – 8.100 i hvert av de 12 år.

I 2002 hadde 5 % av disse grunnstønad for uførhet, og 7,5 % mottok hjelpestønad.

Av sykdommer disse barn i vernetiltak led av, var kreft, sykdom i nervesystem, sanseorganer og psykiske lidelser mest markante.

Men dette rammet ikke bare barnet, men også deres legitime foreldre.

3680 barn mistet sine mødre ved dødsfall, noe som tilsvarer hele 3,7 %.

6890 mistet sine sine fedre ved dødsfall, og detinnebærer at 7% ble farløse.

615 av barna mistet begge sine foreldre.

953 fedre og 438 mødre valgte å ta sitt eget liv i fortvilelse over tapet av sine barn.

Når det gjelder langtidsvirkningen hos barnevernsbarn er statistikken nedslående.

1. 3 av 4 barn har mottatt sosialhjelp etter fylte 18 år.
2. Høyeredødelighet.
3. Flere begår selvmord.
4. De savnernærerelasjoner også som voksne.
5. 3 av 10 barnevernsbarn klarer seg i voksenlivet, hvilket betyr at 70 %ikkegjør "det":http://norgespartiet.no/component/content/article/194.html

- - - -
Hva sier Bill Mulholland, Erling Borgen ?
Hvorfor har Ambjørnsen vært taus så lenge ?
Hvorfor må disse barna leve i mediaskyggen av populistiske favoritter ?

Lise Christoffersen (Ap) sier i "10 spørsmål og svar om asylbarn" følgende:

"‎"Hvis man kun la vekt på om et barn vil få det materielt bedre i Norge, så ville det ført til nærmest fri innvandring. Det vil være en kraftig liberalisering av utlendingsloven."

For meg minner dette utsagnet om høyrepopulitistisk paranoia. Det dreier seg vel mer om at barn har en psykologisk/sosial tilknytning enn om at "et barn vil få det materielt bedre i Norge", og psykologisk/sosial tilknytning burde veie aller tyngst. Tyngre enn den innbildte frykten for "nærmest fri innvandring".

Her er for øvrig lenken: http://arbeiderpartiet.no/Aktuelt/Nyhetsarkiv/Innvandring-og-integrering/10-spoersmaal-og-svar-om-asylbarn