Arbeiderpartiet har muligens klart å kapre noen Frp-velgere ved sin hardhendte politikk. Disse skal åpenbart beholdes for enhver pris. Dette har ført til den underlige situasjonen at de er blitt redde for sine egne velgere og tør ikke utfordre dem.

Spørsmålet blir da: Hvem styrer landet? Regjeringen eller et spøkelsesflokk av mulige velgere som løper sin vei?

Noen må riste i regjeringen og fortelle: Det er noen ganske andre velgere dere er i ferd med å miste. De som fortsatt tror på medmenneskelighet, internasjonal solidaritet (ikke den gjerrige departementale varianten som hele tiden er redd for at det skal komme for mange utlendinger) og på den sunne fornuft.

Det er skremmende å lese alle disse vanvittige historiene om barn- med kun Norge som erfart fedreland- som skal sendes til det fremmede og ukjente. Vi har det for godt i vårt Norge, på så mange måter, og har mistet noe av vårt hjerte. Hva som teller er "kun" meningsmålinger og neste valg. Makt og posisjoner. "Typisk Norsk å være god." Det er typisk norsk å være egosentrisk og navlebeskuende. Vi gir av vår overflod---ikke fortell meg noe annet. Gad vite hvor mange prosent våre topp-politikere gir av sin netto inntekt til humanitære formål- etter at forpliktelser er fulgt og betalt ? Er det noen som gir like mye som den gamle, enslige mannen i nabolaget her, som lever veldig spartansk i en ussel liten leilighet uten luksus. Han gir 22 pct. av sin alderstrygd til trengende mennesker. Det anser han som sin største glede.

Nedra Ibrahim snakker norsk. Hun er norsk. Hun har bodd 9/10 av sitt liv i Norge. Hennes situasjon er vårt ansvar, uansett hva vi prøver å legge på foreldrene. Vårt system har tross alt gitt henne muligheten til å bli her i 9 år. Dette må vi ta ansvaret for. Den angsten og usikkerheten hun lever med kan vi gjøre noe med. Om vi ikke ønsker liknende situasjoner i fremtiden er en helt annen diskusjon. Kanskje vi ikke ønsker det - da får vi sette opp gjerder - men helst med en liten åpning for de nordmenn som vil ut og bort. Det vil kanskje bli tomt her etterhvert.

jeg ville ikke være istand til å si mye om de folkene som nå regjerer. Jeg har knapt sett eller møtt noen som er medlemmer av arbeiderpartiet. Jeg er mye på reise og har lite tid til å følge med i lokale forhold, men det jeg vil huske fra de siste par årene er de hjerteskjærende scenene jeg har sett bilder av i forbindelse med utvisningssaker ( Ameliesaken og mange flere) og jeg vil naturligvis huske masakreringen av ungdommer på Utøya.

Dessverre virker det som om de fleste diskutable utvisningssaker frontes av en stakkers statssekretær ( Lønseth). Regjeringen skjuler seg. Jeg aner ikke hva slags ansvar de påtar seg bortsett fra fikse pengeplasseringer. det har jeg fått med meg - at oljefondet vokser. Men hva ellers er det som vokser og utvikler seg i kongeriket? Helt sikkert ikke medmenneskeligheten - som vi helst bedriver med humanitære bomber.

Vi har fått det systemet vi har bedt om. De politikerne vi har bedt om blir det hevdet. Det er kanskje litt for enkelt sagt. Her må finnes mange stemmer i dette landet som nå vil noe helt annet. Jeg har aldri bedt om Lønseth.

Nedra Ibrahim snakker norsk. Hun er norsk. Hun har bodd 9/10 av sitt liv i Norge. Hennes situasjon er vårt ansvar, uansett hva vi prøver å legge på foreldrene. Vårt system har tross alt gitt henne muligheten til å bli her i 9 år. Dette må vi ta ansvaret for. Den angsten og usikkerheten hun lever med kan vi gjøre noe med. Om vi ikke ønsker liknende situasjoner i fremtiden er en helt annen diskusjon. Kanskje vi ikke ønsker det - da får vi sette opp gjerder - men helst med en liten åpning for de nordmenn som vil ut og bort. Det vil kanskje bli tomt her etterhvert.

jeg ville ikke være istand til å si mye om de folkene som nå regjerer. Jeg har knapt sett eller møtt noen som er medlemmer av arbeiderpartiet. Jeg er mye på reise og har lite tid til å følge med i lokale forhold, men det jeg vil huske fra de siste par årene er de hjerteskjærende scenene jeg har sett bilder av i forbindelse med utvisningssaker ( Ameliesaken og mange flere) og jeg vil naturligvis huske masakreringen av ungdommer på Utøya.

Dessverre virker det som om de fleste diskutable utvisningssaker frontes av en stakkers statssekretær ( Lønseth). Regjeringen skjuler seg. Jeg aner ikke hva slags ansvar de påtar seg bortsett fra fikse pengeplasseringer. det har jeg fått med meg - at oljefondet vokser. Men hva ellers er det som vokser og utvikler seg i kongeriket? Helt sikkert ikke medmenneskeligheten - som vi helst bedriver med humanitære bomber.

Vi har fått det systemet vi har bedt om. De politikerne vi har bedt om blir det hevdet. Det er kanskje litt for enkelt sagt. Her må finnes mange stemmer i dette landet som nå vil noe helt annet. Jeg har aldri bedt om Lønseth.

Ja, jeg er enig i det du sier. tror mye av nøkkelen ligger her. Og dessuten , prioriterte praksisendringer tar gjerne årevis å gjennomarbeide før slutninger dras i vårt Justisdepartement. Det er villig uttalt av ledende politikere.

Mens jeg er litt i gang. En må også huske at noen er ureturnerbare, mens andre kan ! reise tilbake uten fare for liv og lemmer. Det begredelige er at disse sakene med "alle barna" tar så lang tid. Skjønner godt at UDI og UNE har vanskelige avgjørelser å ta - og må legge gjeldende bestemmelser og konvensjoner til grunne for sine avgjørelser. Det står heller ikke til å nekte for at endel foreldre også haler ut tida, selv om de har fått endelig avslag, og ifølge avtaler og forhold i hjemlandet,kan returnere uten noen form for "risiko"- DET HELE blir så ekstremt vanskelig- og mer og mer "inhumant" for barn fordi tiden går og går-----Visstnok skal alt dette omorganiseres i den nære fremtid for å få det hele til å fungere bedre !? Skal man ikke også se etter hvordan ordningene fungerer i andre europeiske land ?

Er jeg litt misforstått ? "Vi gir av vår overflod osv.-----" Altså ikke ENKENS SKJERV ! Vi kunne gitt mer-utført mer humanitet !

dersom du hadde flyktet fra et krigsherjet land og kom til et land hvor du så mulighetene for dine barn?

Vi burde finne en særordning for barnefamilier som er satt på vent. Barna må få gå på skole - lære sitt morsmål og i tillegg norsk. Foreldrene må få arbeide om de har kvalifikasjonene eller de må få anledning til å studere ( utgifitene kan være lån som betales tilbake dersom familien får varig opphold) Familien burde kunne plasseres i leirer som likner på SOS barneleirer. Ordentlige hus som deles med andre familier. Måten vi idag internerer familier på er uverdig .

Av og til passer det ikke å få barn. Vi skraper det ut og håper det beste. Kanskje får vi en senere mulighet. Kanskje ønsker ikke vi oss den. Kanskje vil vi gjerne ha barn, men får det ikke til. Da kan vi bli kunstig inseminert eller vi kan adoptere. Alt ordner seg. Og vi pynter oss gjerne med våre barn. Bare ikke når de kommer ubedt til landet som flyktninger. Da stenger vi dem ute fra barneværelset. Slike barn vil vi helst ikke se. Særlig ikke dersom de blir holdt foran sine foreldre – og foreldrene kanskje har til hensikt å bruke barna til å få oppholdstillatelse. Den går ikke.. Vi må statuere eksempler og burer dem inne og umyndiggjør de som har tatt sjansen . Gjorde vi ikke det ville alle verdens familier komme til Norge. Klart de ville det. For alle vil til Norge. Det er bare en tilfeldighet at vi i Norge bare er 5 millioner mennesker. Hadde verden visst hvor utrolig lykkelige vi er – hvor godt vi har det - ville vi snart vært 100 millioner. Og hvordan skulle det gått med oljefondet vårt, fisken og skogene våre?

Det har ikke jeg heller. Jeg har aldri bedt om verken han eller den linja som føres nå. Men det er denne politikken vi har fått i fanget, og da må vi jobbe ut fra dette og se hva vi kan gjøre for å rette opp all uretten som begås nå. Når det politiske systemet og byråkratiet rundt dette ikke tar ansvar, så er det veldig bra å se hvor stor oppmerksomhet følgene av denne politikken vies. I media, blant folk lokalt, i sosiale medier.

Det kommer ikke frem i Soria Moria II at regjeringen skal føre en asylpolitisk linje som bryter med konvensjonene. Det står riktignok noe ullent der om at nasjonale hensyn skal veies opp mot konvensjonene. I ettertid skjønner jeg jo hva dette innebærer.

Behandlingen av disse ungene er hasardiøs. Og som om ikke dette er ille nok, kjøres det nå på med uverdig politisk retorikk og kategorisering av foreldrenes intensjoner. Unger er ikke dumme, de leser, de får med seg hva som skjer.

Hva gjør det med barn egentlig - at foreldrenes instinktive trang til å beskytte familien sin fremstilles som returnekting og misbruk av sine egne barn?

Jeg er overrasket over å se at Justisminister Faremo insisterer på å bruke kallenavn som "returnekter" om folk som har levd i Norge i en årrekke blant annet fordi forvaltningen ikke har tatt beskyttelsesbehovet deres på alvor. For det er her mye av kjernen ligger. Dette gjelder selvsagt ikke alle, men en stor andel av de som lever her i limbo kommer fra diktaturstater som for eksempel Etiopia og Iran. Det er nå en kjent sak at mange lever her på utgamle avslag som ikke holder helt mål, tilstanden i hjemlandet er ute av kontroll og de kan ikke returnere trygt.

En konvertert iransk forelder kan tiltales for frafall fra islam i hjemland, lovverket i hjemland legger opp til dødsstraff for dette. En politisk dissident fra Etiopia risikerer grov tortur ved hjemsendelse. Hvilke valgmuligheter har de egentlig? Reise hjem, ta en sjanse, ta med ungene med stor sannsynlighet for å sette de i en foreldreløs situasjon? Er det å gjøre et godt foreldrevalg? Det er jo det som sendes ut av signaler her - det dårlige foreldrevalget ble gjort når de valgte å søke beskyttelse for seg og sine og trosset den knallharde norske tolkningen. Forstå det den som kan.

Jeg tror det er på høy tid å få tydelig fram at når Faremo og Lønseth sier at "dette er folk som ikke har et beskyttelsesbehov" så betyr ikke dette at folk ikke har et beskyttelsesbehov. Det betyr kort og godt at Faremo forholder seg til den tolkningen forvaltningen har gjort av beskyttelsesbehovet - en tolkning som er sterkt dominert av innvandringspolitiske hensyn som ikke lengre ser ut til å være innenfor flyktningkonvensjonens og Barnekonvensjonens intensjon.

Advokatforeningens prosedyregruppe kan vise til sterke tall på vedtak som kort og godt er feil. Dommer i høyesterett og EMK likeså. Hvor mange sjanser skal tas før dette politiske spillet kommer på rett vei?

Det er ikke et spørsmål om enten eller- men det er et både og. De endringer som spesifikt skal gjelde barn i slike aktuelle asylsaker, har det nå vært arbeidet med i ca. tre år i Departementet. Det er begredelig at dette tar så lang tid. Det beklaget H. Holmås også nylig---

Ellers vil jeg si at jeg i over 32 år har vært engasjert- på frivillig basis-når det gjelder flyktninger, fra især Iran, og er det også i dag; i om mulig enda sterkere grad enn tidligere.(Især relatert til vansker disse har i Tyrkia) Kort vil jeg bemerke at de jeg arbeider sammen med også har avdekket juksemakere blant sine "kasus". Kontakten med disse brytes.--- Sverige, Danmark og Finland sliter, til en viss grad, med de samme spørsmål og vanskeligheter som er aktuelle i Norge. Også når det gjelder saker der barn er involvert---

NÅ mener til og med Frp at asylsøknadene til disse 450 barna bør få en ny vurdering. Så kanskje blir det en rimeligere og mer rettferdig sluttfase på disse sakene---i alle fall for NOEN av dem ? La oss håpe på det beste.

Det er bemerkelsesverdig at FRP hiver seg på karusellen. Mye av arbeiderpartiets asylpolitikk er blitt til i kjølvannet av holdninger først og fremst ført i bræsjen av FRP populisme. Frp er nå kanskje iferd med å forstå at vinden har snudd og at folket vil noe annet. Da gjelder det å være der før Arbeiderpartiet omrokkerer.

Det har ingen hensikt fortsatt å henvise til undertegnede i denne tråden (og forvente svar/kommentar?!): Jeg har avsluttet min deltakelse- her og nå.