Hun så på meg, den eldre damen utenfor kjøpesenteret i Oslo, det var høsten 2005, og jeg var 23 år og høygravid med mitt andre barn. «Er du tvangsgiftet?» spurte hun meg? «Hæ» sa jeg, fordi jeg ikke
registrerte alt hun sa, jeg var litt stresset. Den eldre damen begynte uten noe varsel å banne til meg, rett foran min to år gamle sønn, om at sånne som meg bare kom til Norge for å lage flest mulig
barn osv. Da ektemannen min kom ut, som for øvrig er etnisk norsk, høy og blond, måpte den eldre damen, hun stoppet opp. Mannen min spurte om jeg kjente den eldre damen siden han langt ifra hadde
registrert at hun snakket til meg. Jeg begynte å gå mot parkeringsplassen, og snudde meg mot damen og sa: «Nei, tror hun snakket til seg selv.» Siden fortalte jeg mannen min hva damen hadde sagt til
meg, og han lurte på hvorfor jeg ikke hadde bannet tilbake. Å banne tilbake vil aldri bli aktuelt for meg. Man banner ikke, eller bruker aldri vold tilbake. Man slår tilbake med ord,
dialog og brobygging. Det er dessverre ikke første gang jeg har blitt utsatt for sjikane og grove rasistiske uttalelser både fra etniske nordmenn og norske med minoritetsbakgrunn. I de siste
årene har debatten om muslimer i Norge, muslimske kvinners rolle, innvandring og integrering blusset mye opp i media. Mange flinke samfunnsdebattanter med minoritetsbakgrunn har engasjert seg i
organisasjoner, kampanjer som jobber nettopp med dialog, for å nevne noen, antirasistisk senter, tea-time, minotenk, utrop og mira senteret. Det synes jeg som nordmann med minoritetsbakgrunn er
kjempe bra, og jeg er veldig stolt av den positive utviklingen og påvirkningen engasjerte samfunnsdebattanter med minoritetsbakgrunn har på oss andre. Men alt er ikke rosenrødt og fint, vi har enda
en lang vei å gå. En lang vei som ikke innebærer syting over hvor rasister etniske nordmenn har blitt. Til dere som sutrer vil jeg bare si at dere burde komme dere opp av sofaen og gripe muligheten
til å ytre dere. Kom deg opp og gjør en forskjell. Det sies at om man utdanner en kvinne utdanner du en hel landsby. Fin ut hvordan du kan bruke stemmen din. Vi lever i et godt samfunn, hvor de
grunnleggende rettighetene dine blir ivaretatt, i tillegg til ytringsfriheten, «The freedom to speak». Det skal og bør være plass og rom for alles meninger. Ekstremister skal bekjempes med dialog og
brobygging, ved blant annet å ta vare på og fange opp de marginaliserte ungdommene som lett kan falle utenfor vårt samfunn, og som lett kan bli et bytte for enten høyreekstreme eller islamistiske
ekstreme krefter. Her må politikere komme raskere inn på banen. Etter forrige ukes fiasko demonstrasjon ved blant annet Bhatti sitter sikkert mange muslimer og klapper seg selv på skulderen, de er
ikke mange, de ekstreme muslimene, Norge har faktisk gjort en god jobb. Stadig flere muslimske kvinner i alle tildekninger, vestlige kledde, farge og aldre utdanner seg. Vi tar også avstand fra
ekstreme holdninger og mange av oss muslimer frykter faktisk islamsk ekstremisme. Selv om jeg har bodd mesteparten av mitt liv i Norge, ser på meg selv som en norsk-iraker. Jeg er stolt av mitt
opprinnelsesland og kommer alltid til å ha et spesielt forhold til Irak. Vi praktiserer i tillegg til islam både norsk og irakisk kultur hjemme hos oss, det er viktig for meg. Jeg har et ønske i
likhet som barna mine, et ønske om at 2012 skal være det året vi står sammen mot ekstreme holdninger som truer vårt fantastiske demokrati, og ytringsfrihet. Vær medmenneskelig og hjelp hverandre til
å gjøre vårt samfunn mer tolerant, og mangfoldig, og til det samfunnet Norge viste verden da vi stod side om side ved rosesermonien etter terroren som rammet vårt lille land den 22-Juli
2011.
Av: Rania Al-Nahi, følg min nystartet blogg:
blogg: http://norway2middleeast.wordpress.com/