Mange synes nå å tro at nisseluer er særdeles kristne markører, snarere enn en blanding av hedenske tradisjoner og Coca Cola-reklame.

De første årene i Sverige hadde vi juletre hjemme. Av plast, i og for seg. Men likevel. Det var ingen dramatisk beslutning. Det fantes en tanke om at lillebror, som var tre år når vi kom til Sverige i 1986, kanskje ville bli lei seg over at andre barn hadde det. Noen år senere viste det seg at han ikke brydde seg nevneverdig. Plastgranen forble i esken. Det var like udramatisk som da den ble anskaffet.

Jeg er usikker på hva juletrespørsmålet egentlig har betydd for vår integrering i Vesten. Men jeg mistenker at enkelte kunne ha trukket vidtrekkende konklusjoner av dette i dag, i ei tid da alt som har med kulturforskjeller å gjøre raskt blir offentlig spennende, særlig hvis islam kan framstå som et element.

I forrige uke fikk vi høre at Øren skole i Drammen hadde døpt om sin juleavslutning til vinterfeiring. I samband med dette skal noen barn ha blitt hindret fra å bære nisseluer. Hendelsen utviklet seg straks til en het riksnyhet. Nå gjaldt saken integreringen, sameksistensen mellom kulturer, Norges framtid. Stortingspolitikere fra alle partier kom raskt på banen. Fordømmelsene ble skarpt ordlagt. Fædrelandsvennen kunne rapportere om en «bred front mot nisseluenekt».

Fremskrittspartiet gikk som vanlig et skritt foran denne fronten. «Dette er et trinn på veien for å utslette vår egen kultur», mente stortingsrepresentant Bente Thorsen. På sin Facebook-side skrev Siv Jensen: «Nå holder det med misforstått toleranse». Der – akkurat som i andre kommentarfelter – var det mange som tok hintet og identifiserte problemet mer konkret. «Støre snakker om at det ikke foregår en islamisering av Norge, makan til fornektelse av virkeligheten», opplyste noen. En annen mente det er urimelig at «vi må gjemme våre tradisjoner» mens «de kommer her og får bygge moskeer som sender ut bønnerop».

Denne brede og opprørte folkefront gikk imidlertid raskt i oppløsning. Det viste seg nemlig at ingen muslimer var innblandet. Rektoren tok selvkritikk og påpekte samtidig at «nisseluenekten ble gjort for å skåne elever fra norske religiøse minoriteter som ikke feirer jul», og altså ikke av hensyn til muslimene. Trusselen om utslettelse av norsk kultur var med andre ord avverget inntil videre.

Selv mener jeg at barn selvsagt skal kunne ha på seg nisseluer. Spesielt når det er jul. Jeg tror man i det store og hele bør roe ned med kategoriske ytringer rundt religiøse symboler og tradisjoner. Spesielt når det religiøse innslaget uansett tynnes ut. Når det gjelder julen, så mye at mange nå synes å tro at nisseluer er særdeles kristne markører, snarere enn en blanding av hedenske tradisjoner og Coca Cola-reklame. Men mange barn blir glade av å ha dem på seg. Så la dem! Og snakk – ved behov – sammen om friksjoner som kan oppstå.

Men reaksjonene på (den kansellerte) nisseluebeslutningen sier oss noe viktig, og ubehagelig, om vår samtid. De viser aksepten for diskriminerende behandling og for den konsekvent problematiserende beskrivelsen av innvandrere, særlig muslimske. En beslutning som tas på bakgrunn av en «etnisk norsk minoritet» kan man kanskje mislike. Men bare mistanken om at en endring skulle skyldes et ønske om å respektere muslimer eller, gud forby, å imøtekomme krav fra muslimske samfunnsmedlemmer, dét utløser nasjonal panikk. Det skrives inn i en farlig fortelling om underkastelse og «snikislamisering». Og det utløser instinkter om kollektiv straff: Hvis en av dem (indirekte) har skylden for at en av oss ikke får bære nisselue, da må vi se på deres rett til å ha moskeer, for eksempel.

Denne skjevheten kan vi finne i stort og smått. Det er (etnisk norske) «bråkete tenåringer» man irriterer seg over på en fredagskveld, mens tilsvarende «innvandrergjenger» brått blir representanter for hele folkegrupper. Rusproblemer, omsorgssvikt eller småkriminalitet er vanligvis beklagelige forhold som krever tiltak fra det offentlige. Med mindre man kan finne en somalisk, kurdisk eller iransk bakgrunn et eller annet sted. Da må vi snakke oss andpustne om integreringsutfordringer, og kanskje også dra demografiske linjer, farget av nedarvet synd, ut i horisonten.

Denne systematiske forskjellsbehandlingen forsurer mellommenneskelige relasjoner, setter seg i folks selvtillit og legger en våt klut på følelsen av samhørighet. Men dessverre er en «bred front» mot dette i realiteten mye lenger unna enn en bred front mot misforstått nisselue-nekt. Det er et samfunnsproblem som vi må våge å ta debatten om.

For øvrig hørte jeg nylig om en Lucia-feiring der en somalisk gutt trodde konseptet var vanlig karneval. Han kom til skolen i Batman-drakt – og stjal selvsagt showet. Uten at noen kulturer ble utslettet.

Perspektiv [...] Innlegget er også merket med:
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.