Jeg klarte nylig å rote meg inn i en lang diskusjon på Nye Meninger med en gruppe debattanter som nærer det jeg vil kalle en stor, innbitt og irrasjonell frykt for Islam, koblet med en tendens til å foreta gruppekarakteristikker om alle muslimer.
Hver gang jeg kommer i slike debatter slår det meg hvor mange likheter det er mellom vestens gale islamofober og østens gale islamister. På mange måter er de to sider av samme sak - de representerer den samme formen for reaksjonær konservatisme og ensporet ekstremisme med utspring i hver sin sivilisasjon. Men ikke nok med det: selv om de framstiller hverandre som sine mest innbitte fiender, er de i praksis hverandres beste venner- på mange sentrale områder har de faktisk felles interesser, og de bidrar til å “spille hverandre gode”. La oss ta noen punkter hvor de er enige.
Både islamister og islamofober er fullstendig enige om hva islam egentlig er. De legger begge til grunn en ytterliggående og ekstrem tolkning av religionen, og avviser alt annet med at dette ikke er “ekte islam”. Mot seg har de selvsagt det overveldende flertallet av verdens muslimer som vil ha et fritt og demokratisk samfunn, og ikke islamistenes teokratiske diktatur.
Islamistene vil selvsagt ikke ha noe fritt samfunn, men hva med islamofobene? Tja - de har et svært selektivt forhold til ulike friheter. Et ad-hoc-forhold om du vil. Kan det brukes til å gjøre livet kjipt for muslimer er de for det, kan det beskytte muslimer er de mot det. Slik snudde f.eks. Frp (som er moderat i forhold til de nyfascistiske partiene i Europa, men som nok har støvsuget opp det meste av islamofobe norske velgere så langt, Demokratene er bittesmå og blir mindre) og mange kristenkonservative med dem fra å være for blasfemiparagraf til å være mot den over natta når de plutselig oppdaget at den også kunne beskytte muslimer. I samme slengen ble de islamofobe miljøene også veldig opptatt av ytringsfrihet. Så lenge man ikke er muslim og ytrer seg i offentligheten ved å be da selvsagt, eller ved å ha på seg et klesplagg som ytrer noe religiøst. Da er ikke ytringsfriheten så nøye, og vi kan forby det.
Langt utenom de ekstreme islamofobe miljøene, har den såkalte “krigen mot terror” ført til omfattende terrorlover og økt overvåking av innbyggerne i Vesten - dvs. en innskrenking av innbyggernes sivile rettigheter. En utvikling som til forveksling ligner det tiltakene visstnok skal beskytte oss fra. Ikke bra.
Når relativt moderate konservative og liberale partier går til slike skritt, er det ikke rart om de mer ekstreme partiene går enda et skritt i autoritær retning. Enda mindre rart er det dersom man kan historien sin og har fått med seg at mange av de nye innvandringsfiendtlige og “islamkritiske” partiene i Europa rett og slett er gamle fascistiske og nynazistiske partier, som har skjønt at det var svært liten grobunn i den Europeiske befolkningen for jødehat og hakekors, men at man kan vinne mye større oppslutning for en lignende politikk ved å bytte ut dette med blådress og muslimhat. Et nærliggende eksempel er vårt nabolands Sverigedemokratene hvor folk så sent som i 1996 holdt appeller i full naziuniform på partiets sommerleir. Partier som det belgiske Vlaams Belang har bånd tilbake til landets gamle naziparti under okkupasjonen (Det er fort gjort å nøste historien tilbake fra Vlaams Blok via Vlaamse Militanten Orde, Vlaamse Concentratie og til nazipartiet Vlaamsch Nationaal Verbond.) Østerrikes Jörg Haider var også en politiker som kombinerte antijødiske utsagn og en positiv holdning til det tredje rike sammen med den mer moderne islamofobien, og slik kan man ta for seg land for land.
Det mangler altså ikke på dokumentasjon på båndene mellom den gamle og den nye fascismen. Da skal man ikke forundres over at også mange av de nye islamofobiske kreftene vil dra samfunnet i en autoritær retning. Vi ser samtidig at de ofte framstiller seg selv som forkjempere for liberale verdier, så dette kan jo se ut som en selvmotsigelse, men den omgås selvsagt rimelig lett. Det er enkelt å rettferdiggjøre autoritære grep når man har fått innprentet folk et paranoid verdensbilde som framstiller det som at vi er, eller snart vil være i full krig, og at hele vår sivilisasjon står på spill - truet av både ytre og indre fiender. Det er en oppskrift på å innføre autoritarianisme - naturligvis, siden det i stor grad er nyfascistiske partier vi snakker om.
Både islamofobene og islamistene utgjør konservative høyrestrømninger i sine respektive, miljøer, og det gjør at mange islamofober kommer i nok en logisk skvis. De samme folkene som i tiår har klaget over, og hetset norske (og andre vestlige) feminister, skal nå plutselig bruke kvinnesak som et argument mot islam. Vi får her mye av den samme løsningen som i de andre problemene islamofober har med å skulle være stokk konservative og liberale samtidig - ad hoc. Man singler ut de kvinneundertrykkende elementene man finner i enkelte kulturer som er dominert av islam, legger all skyld for disse på religionen, og kritisere kun disse. Kvinneundertrykkende elementer i vestlig kultur (som f.eks. usunne skjønnhetsidealer skapt av fotomanipulerte modeller, en kultur hvor seksuell trakassering er vanlig i brede ungdomsmiljø) forbigås i stillhet, og norske feminister kritiseres som før, og kritiseres nå i tillegg for å ikke dele islamofobenes konspirative verdensbilde.
Sånn rent bortsett fra at de begge har mange av de samme autoritære, og konservative trekkene, og er helt enige i hva Islam er - har islamofobene og islamistene noe annet til felles? Joda - de sprer selvsagt et identisk verdensbildet, og den samme konfliktbeskrivelsen. Det er “oss” mot “dem” - “islam” mot “vesten”, selv om selvsagt bare en bitteliten minoritet av muslimer er enige med de høyreekstreme islamistene, og bare en bitteliten minoritet av vestens innbyggere deler de høyreekstreme islamofobenes forkvaklede verdensbilde. Skummelt blir det derimot dersom islamistene og islamofobene til sammen blir såpass sterke og får spredd sitt verdensbilde. Dersom mange i vesten blir skeptiske til muslimer, vil selvsagt unge muslimer føle seg isolert og utstøtt, og i større grad begynne å tro på det islamistene sier. På samme måte fungerer selvsagt islamistenes uttalelser til å mobilisere til islamofobenes rekker. Disse to ekstremistmiljøene er ikke bare like - de lever i en symbiose hvor de i praksis aktivt rekrutterer til sitt eget miljø. I forhold til en del minoritetsmiljøer i vesten bidrar islamofobene sannsynligvis til å rekruttere til islamistmiljøer på en mye mer effektiv måte enn det islamistene selv evner. Islamister og islamofober er i praksis hverandres beste venner, selv om de framstiller hverandre som sine verste fiender.