En skikkelig innsats for å få innsikt i innvandreres synspunkter og erfaringer fra dagliglivet kunne gitt oss en bedre forståelse av hvorfor innvandrere forlater landet.
Den 22. september publiserte NRK en nyhet med tittelen ”De blir lei av Norge” og rapporterte atmange innvandrere og flyktninger forlater Norge etter å ha bodd her i noen år.Minst en tredel av alle pakistanere, somaliere og irakere som kommer til Norge ser ut til å flytte ut igjen. Tall fraStatistisk sentralbyrå viser atogså innvandrere og flyktninger fra andre land gjør det samme, sier NRKs journalister Ingebrethsen og Granbo.
Selv om NRK´s nyhet skapte oppmerksomhet, er dette ikke noe stor nyheter for de som setter livskvaliteten i Norge i kritisk lys. En innsikt i innvandrers synspunkter og deres erfaringer i det daglige liv, hadde kanskje gitt oss en bedre forståelse av hva NRK rapporterer.
At innvandrere ”går lei” av Norge kan kanskje forklares med at:
- det nye familiegjenforeningsregelverket gjør det enda vanskeligere å forenes med sin familie,
- diskriminering i arbeidsmarkedet som får mange innvandrere til å endre sine navn fra Mahmoud, Muhammad, Ahmad til Mike, Mo eller Ola,
- at deres internasjonalt anerkjente utdanning får godskjenningsproblemer fra NOKUT enten fordi feltet ikke eksisterer i Norge eller den norske tilsvarende er antatt å være i høyere standard,
- at de ikke kan stemme i Stortingsvalget uten å gi bort sitt tidligere statsborgerskap siden det ikke er lovlig for norske statsborgere å ha flere pass,
- at selv Norge ikke anerkjenner sin plikt til EU statsborgere fra Romania og Bulgaria med ikke å gi dem rett til arbeid takket være ”overgangsreglene”,
- religioner, tradisjoner og språk av minoritetene i Norge fordømmes og kritiseres ofte uten hensyn og respekt, noe som innebærer at disse verdiene ikke er fullverdige som den norske standarden?
Dagens mangfoldige Norge preges av en innvandringspolitikk der det er alt for mye fokus på asyl.
Når innvandring diskuteres er det som oftest asylinnvandring og integrering som står sentralt i debatten. Det flerkulturelle samfunnet som flere etterlyser eksisterer ikke og diskuteres heller ikke. Den viktige retten til asyl må vi opprettholde, men vi må også innrømme at vi ligger gode 30 år tilbake i tid mot det flerkulturelle samfunnet.
Norge lever i en oljeboble og kommer til å ha et skeivt bilde av verden utenfor. Frykten at hele verdens asylsøkere venter på neste båt til Norge, og inntrykket av at oss innvandrere er så begeistret for å bo i kalde nord, stemmer nok ikke helt. Heller ikke stemmer det gamle argumentet at de kommer å ta over ”velferdstaten”. I dagens verden er det et faktum at de fleste kvalifiserte, arbeidsinnvandrere blir tiltrukket til de landene som har håndtert utfordringene i en flerkulturell utvikling - og altså ikke til Norge. I de siste 40 årene har Norge vært opptatt av asylinnvandring og forsterkning av ”Asylmottak Norge”. Hadde vi løftet hodene ut av oljebrønnene og sett oss rundt, kunne vi kanskje ha vært et flerkulturelt samfunn i dag? Er det så overraskende da at de som kan begynner å forlate landet?
Det finnes dessverre ingen land i verden som har blitt flerkulturelt, i ordets betydning, gjennom asyl - selv om man må innrømme at den har bidratt en viss grad til dagens mangfoldige Norge. Men det finnes flere eksempler av vellykkede flerkulturelle samfunn vi kan se til, hvor innvandrere er veldig tilnyttet til og stolt av landet, og godt integrert – uansett bakgrunn.
Allerede på tidlig 70-tall, da olje-Norge begynte å ta form, hadde for eksempel Australia og Canada investert godt i sine flerkulturelle samfunn. I 1967 introduserte Canada sin nye innvandringslov for å tiltrekke seg de utdannede og kvalifiserte til landet. I 1976 ble det kanadiske innvandringsregelverket utvidet i omfang. Interessant nok fikk Norge innvandringstopp i 1975, hvilken ble permanent i 1981. I den tiden, midt på 1980-tallet, hadde Australia allerede klart utfordringene.
Det er en myte at Australia alltid har vært et tolerant, flerkulturelt samfunn med åpne dører. De hadde faktisk en ”White Australia Policy” hvor ingen asiatiske eller ikke-hvite innvandrere ble tatt imot etter 2. verdenskrig. Politikken endret seg gradvis frem til tidlig 70-tall, til å inkludere hovedsakelig arbeidsinnvandring. I dag er Australia et sterkt, flerkulturelt demokrati som ikke er opptatt av ”Det nye vi”, men som er dominert av å beholde individets betydning i samfunnet. Nesten alle konkluderer at landets styrke kommer fra investering i menneskelig ressurser i god tid. Fra et åpenbart rasistisk til et flerkulturelt samfunn i løpet av 30 år - ikke så verst.
Dersom et godt finansiert olje-Norge så langt ikke har klart å bli flerkulturelt, håper jeg at det skal skje i løpet av de neste 40 årene. Er det penger, vilje eller toleranse det står på?
Regelverket og holdningene - ikke bare retorikken, må fornyes og gjennomføres. Vi har her en utfordring til å skape den riktige politikken som kreves.
Eller, vi kan bare fortsette å lete etter mer olje og gass, noe som tydeligvis har vært enklere å finne enn multikulturelle tendenser i landet vårt.
De blant oss som føler seg litt dårlig om vår behandling av innvandrere, kan godt kjøpe seg god samvittighet med de inntektene fra de nye oljefunnene fremover.
Hvis ikke skal vi snakke om reform og hvordan ekte flerkulturell Norge skapes, må vi i alle fall kunne sove godt. Da lønner det seg til å bidra til pengesamlingen hver høst som gjør verden til en bedre plass uten at vi har gjort det samme i vårt eget land.
Publisert tidligere på utrop.no, den 16.10.2011