For en tid tilbake snakket jeg med en hvit sørafrikaner og ett av samtaleemnene var naturligvis apartheid. Jeg benyttet selvfølgelig anledningen til å fortelle om hvordan vi har det i Norge, et av verdens beste land å leve i - fritt og demokratisk og like muligheter for alle, uansett kjønn, hudfarge eller politisk ståsted. Likevel ble jeg tvunget til å måtte innrømme følgende:
Den mørkhudede befolkningen i Oslo tjener generelt langt mindre penger enn den hvite. Derfor har de ikke råd til å bosette seg i de mest eksklusive boligområdene. De må bosette seg i de mindre attraktive bydelene. Og der de mørkhudede flytter inn, flytter de hvite ut. Vi har også eksempler på at mørkhudede mennesker med tilstrekkelig økonomi til å bosette seg i et hvitt område, ikke har fått tilslaget på boligen, selv om de har vunnet budrunden. Selgerne vil holde området rent, pent og hvitt.
Bostedet avgjør hvor barna går på skole. I enkelte bydeler i Oslo er 98 pst av barna fremmedkulturelle, mens de eneste mørkhudede barna i hvite områder er de som er blitt adoptert hit til landet av hvite foreldre. Til tross for hudfargen er disse barna således like hvite som den blekeste nordmann.
Bosted og økonomi ligger til grunn for valg av handlegater. De mørkhudede handler inn i eksotiske og spennende steder av byen, der jeg av og til går på safari, men jeg handler aldri der. På samme måte møter jeg heller aldri noen damer iført hijab eller burka, når jeg shopper i eksklusive forretninger i Oslo vest.
Med jevne mellomrom hører vi at mørkhudede mennesker ikke får arbeid, til tross for at de er godt kvalifisert til jobben. Det kan selvfølgelig være en tilfeldighet, men tilfellene er for mange til at jeg helt vil tro på det. Jeg har en m mistanke om at arbeidsgiverne vil unngå dem, av en eller annen mer eller mindre velbegrunnet årsak.
Jeg går på kafé og drikker vin med gode venner. Jeg treffer ingen mørkhudede mennesker der heller. De er fraværende. Kanskje har de sine egne samlingssteder i bydeler jeg aldri frekventerer - hva vet vel jeg? For jeg kjenner ingen av dem og omgås følgelig heller ingen av dem. Selv på Grønland, de fremmedkulturelles Bastion i Oslo, er det segresjon som gjelder. De hvite sitter på Olympen, de mørkhudete Gud vet hvor. De lever med all tydelighet i sin verden. Og jeg i min. Slik sett lever vi i hvert vårt parallellsamfunn.
De mørkhudede menneskene i Oslo ser ut til å være velsignet med evig liv. I hvert fall er det svært sjelden at jeg ser fremmedkulturelle navn oppført i Aftenpostens dødsannonser. Kanskje dødsannonser ikke er en del av deres kultur? Hva vet jeg om det? Jeg aner rett og slett ingenting om dem.
Apartheid er en villet politikk. Offisielt har vi ikke en slik villet politikk i Norge. Men myndigheter, arbeidsgivere, huseiere og andre, som ikke vil la mørkhudede mennesker slippe til i de hvites Paradis, har likevel et ansvar. Ved sine valg har de tatt et skritt i retning av et reelt raseskille i Oslo by. Og selv om politikken ikke er villet fra myndighetenes side, blir resultatet det samme, uansett intensjoner. Min sørafrikanske samtalepartner var ikke i tvil om hva han mente: Det jeg beskriver er i praksis intet mindre enn apartheid satt i system.