Jeg tror nok de fleste som er opptatt av integrering ikke tenker og mener assimilering, men er opptatt av å fremme et samfunn der alle skal ha like rettigheter (og også plikter) og gis en likeverdig behandling; et samfunn som bygger på et felles sett av kjerneverdier, der demokrati, demokratiprosesser, menneskerettigheter, og i Skandinavia, velferdsstat, utgjør en basis for alle i samfunnet. På grunnlag av et slikt felles sett av verdier, der toleranse utgjør et hovedprinsipp, skal enkeltmennesket og grupper av mennesker kunne leve sine liv akkurat som de vil, hvis ikke en slik livsførsel går ut over andre.

At folk har ulike seder og skikker, og tar utgangspunkt i ulike religioner og kulturelle forhold, er ikke noe problem så lenge grunnleggende menneskerettigheter er ivaretatt, både innenfor grupper og mellom grupper.

Det springende punkt er altså hva som defineres som en parallellkultur. Jeg definerer en kultur som en parallellkultur, dersom grupper av mennesker ønsker å utvikle egne samfunn som bygger på et verdisett som er i motstrid til grunnleggende fellesverdier, der menneskerettighetene og ikke minst toleranse er de viktigste fellesverdiene.

Integrering bør gå på fastholdelse og opprettholdelse av slike fellesverdier, og slett ikke at alle skal bli like i enhver forstand.

Når enkelte kristenfundamentalister ønsker å innføre bibelske lover i USA, og enkelte muslimer ønsker at shariahlover skal være styrende i samfunnet, så snakker vi om parallellkulturer som bryter prinsippet om at alle innbyggere i et land skal ha en felles verdibasis, et felles lovgrunnlag og skal behandles på en likeverdig måte.

Og riktig ille blir det hvis vi blir så tolerante at vi gjør det til et prinsipp å tolerere intoleransen.

Det er vel det noen ville kalt bosetninger og andre kalt okkupasjon. Andre vil kanskje dra tanken som stridende mot Grunnlovens § 1.

Jeg tenker i retning av at det er et privilegie å få bli norsk og at det følger en del plikter og ansvar til dette. Det er også flatterende at mange ønsker å bli norske og flytte hit og ta del i vårt samfunn og de friheter og rettigheter vi har. Så får vi ta i mot og omfavne de sistnevne og hjelpe de øvrige til å bosette seg et annet sted.

Nordmenn er ikke like og representerer et mangfold i seg selv. Likevel er vi et samfunn med en god del verdier, holdninger og regler, la oss kalle det kultur i vid forstand, i likhet med alle andre nasjoner. Det er vanskelig å sette ord på, men lett gjenkjennelig når man reiser fra land til land. Vi er nå langt på vei til å bli et fleretnisk og ytterligere mangfoldig samfunn. Det er imidlertid en vesensforskjell fra dette og det flerkulturelle samfunn der ulike grupper har ulike rettigheter. Å opprette parallellsamfunn med juridisk pluralisme, apartheid og en gruppetenkning der likhetstanken ikke lenger handler om like rettigheter for alle individer, men ulike regler for ulike grupper, er ikke veien å gå.

Vi har universelle regler og verdier som likebehandling, likeverd, likestilling og menneskerettigheter. Det er et forsvar for menneskerettene og et forsvar av tradisjonelle liberale verdier som ytringsfrihet og likestilling å motsette seg juridisk pluralisme og øvrig særregler og parallellsamfunn.

Tilsynelatende ja, men kanskje ikke når det kommer til realitet. Jf motstand mot kvinnelige hodeplagg (hijab) og heldekkende plagg (burka, niqab). Ingen reagerer på karnevalskostymer, klovnedrakter, julenissemasker og Halloween-kostymer, men straks det viser seg et heldekkende ikke-plasserbart sort"telt", får vi lettere kollektiv angst og roper på krav om synliggjøring i det offentlige rom. Dette til tross for at 1984 er et for lengst tilbakelagt stadium - og at den gang romanen først ble lanser på 1950-tallet, far det i form av en fremtidig skrekkvisjon. Nå er vi der hvor datidens visjonære fryktet at et trygghetssøkende samfunn ville være; i redselen for vår egen trygghet er vi villige til å gi slipp på det meste, også den individuelle friheten.

Jeg definerer parallellkultur også som de underkulturer (sosiale sjikt) som alltid befinner seg i et samfunn. Vi tenker vanligvis ikke så mye over det, i et samfunn der f eks alle er hvite og går vestlig kledd. Men, ved nærmere ettersyn, viser det seg at alle slett ikke omgås alle. Det finnes langt flere koder enn hudfarge; jeg tenker på sosiale sjikt, nettverk, klasse.

Ta f eks et parti som Rødt. De har i sitt prinsipprogram fjernet ordet "væpna", men står ellers på et revolusjonært program. Hvordan i huleste bekk har de tenkt å få gjennomført denne revolusjonen, hvis det ikke innebærer et element av åpenbruk? For meg står dette partiet og dets tilhengere som et typisk eksempel på et parallellsamfunn; de dyrker og hegner om idealer som ikke er representative for "folk flest". Det er ingen forskjell, bortsett fra hudfarge, mellom disse, diverse kristne miljøer og innvandrere som også ønsker et annerledes norsk samfunn.

For å bygge et samfunn, må man selvfølgelig ha et visst minste multiplum av "vedtatte sannheter", "kjerneverdier" eller hva man måtte velge å kalle det. I mitt hode er disse kjerneverdiene ytringsfrihet, trosfrihet (inkludert retten til å motsi enhver tro) og likestilling. Det spiller således ingen rolle for meg om trusselen kommer fra en såkalt hvit, respektert, dresskledd mann eller en burkakjerring; jeg vil forbeholde min rett til å stå på mitt, uansett. Enkelte slike standpunkter burde kanskje også den norske stat ta.

Jeg er for høy grad av individuell frihet. Og jeg har ingen problmer med hvordan folk går kledd. Det betyr ikke at det ikke kan være gode grunner til å analysere mulige årsaker til at folk gjør det de gjør.

En hovedpoeng er imidlertid at høy grad av individuell frihet bør gjelde oss alle - uavhengig av hvem vi er og hvilken gruppe vi tilhører. Derfor er det gode grunner til å påvise og kritisere manglende individuell frihet - hva enten folk tilhører majoritet eller minoriteter.

Rødt er jo en gruppe som ønsker mer eller mindre en totalitær stat - i likhet med sterkt fundamentalistiske muslimer. Og det totalitære samfunn gir som bekjent ikke gode muligheter for individuell frihet.

Jeg er altså for høy grad av individuell frihet, men i betydningen frihet for de mange. Mens venstresiden ønker for mye likhet og for lite frihet, ønsker høyresiden for mye frihet og for lite likhet. Med en slik virkelighetsforståelse havner jeg naturligvis i sentrum politisk sett.

Jeg for min del tenker at flyktningestrømmen følger økonomien. Det er i hvert fall pussig hvordan enkelte (svært mange) østeuropeiske land er blottet for innvandrere, mens vesteuropeiske land med gode stønadsordninger flommer over. Hadde jeg vært flyktning, hadde jeg gjort det samme selv.

Her er vi imidlertid ved et punkt der flere norske partier (og andre) burde tenke seg om; vår økonomiske politikk vis a vis økonomiske flyktninger oppfordrer til at de med tilstrekkelig ressurser kan ta seg ti Norge - mens de som ikke besitter disse, nødvendigvis blir tilbake. Er det en riktig fattigdomspolitikk, globalt sett? Vitner ikke dette heller om en variant av "survival of the fittest?"

Det er ikke noe privilegium å få bli norsk. Hva skal man imidlertid gjøre for å oppnå dette privilegiet? Selv er jeg født statsløs og ble norsk bare ved mors tilknytning til Norge - hva skal jeg eventuelt selv gjøre for å gjøre meg fortjent til statsborgerskapet? Drikke cappuccino eller rødvin? Det gjør urbane nordmenn flest nå - men ikke på 1960-tallet, da jeg vokste opp. Det som ble sett på som en raritet (bohemsk) da, er mainstream nå. Kan man virkelig sette en grense (lage en plan) for hvordan en naturlig utvikling skal gå?

Helt enig med deg. Det er bare et spørsmål om hvordan vi skal gjøre det. Når det gjelder den muslimske kvinneundertrykkingen, kan f eks det offentlige Norge se hen til hvordan de håndterer de religiøse utslagene i sekulære muslimske stater, som f eks Tyrkia, Egypt, Marokko, Libya m flere. Her tillates ikke religiøse hodeplagg i den offentlige administrasjon, utdanningsinstitusjoner inkludert. Det synes jeg for min del er et veldig greit standpunkt.

Disse landene markedsfører seg imidlertid som sekulære, hvilket Norge ikke gjør. Det er et statskirkeland, bygget på protestantiske verdier. Det hadde kanskje vært enklere om man hadde skilt kirke og stat?

Jeg for min del mener at det ikke bør være så vanskelig å kombinere individuell frihet med offentlig ansvar; det gjelder stort sett bare å holde nesa rett i munnen og skjelne snørr fra bart. Oversatt til mer folkelig mål; det går an å si ikke her, men der. Det gjelder bare å vite/kunne si hvorfor. De færreste har noe problem med det. Det som eventuelt skaper problemer er ukarhet.

Det er pussig i hvor liten grad f eks Rødts partiprogram er blitt sammenlignet med tilsvarende andre totalitære/fanatiske/religiøse teser - de står jo alle for det samme; et totalitært regime, blottet for individuelt mangfold.

Rødt har fjernet ordet "væpna" fra sitt partiprogram - ellers er de like trofast for en revolusjon på norsk jord nå, som da. Men hvordan begå en revolusjon uten å ty til våpenbruk? Og hva skal skje med alle dem som nekter å bøye seg for "proletariatets diktatur"? Erling Folkvord virker som en likandes kar. Men hva med partiet han representerer?

Det er mye lettere å finne feil/avvik ved en som ikke ser ut som oss, ikke heter det samme som oss, ikke liker de samme tingene som oss osv. Men forskjeller og ulikheter har det alltid vært, også i et såkalt likhetssamfunn som Norge. Det burde de fleste av oss egentlig kunne innse. Det er ikke så mange tiårene siden de fleste av våre familier var lutfattige og i grunnen i samme situasjon som dem som søker lykken i Norge.

Hvor mange har/drømmer om en (rik) onkel i Amerika?

Proletariates diktatur skal gradvis føre over i det kommunistiske likhetssamfunnet. Det finnes til nå ingen eksempler på at ikke diktaturet blir en permanent tilstand. Og det er ikke så rart: å motarbeide de kontrarevolusjonære kreftene blir en evigvarende prosess med permanent undertrykking av alle avvikende synspunkter. En tiltagende paranoia angående interne fiender slik mange kommunistiske stater har vist eksempel på.

Det samme kan sies om den høyreekstreme og den religiøst ekstreme anskuelsen.

Tvert i mot pleier lederne å bli lettere paranoide etter hvert. All motstand må undertrykkes. Jf f eks Fidel Castro på Cuba. Det blir ikke noe skapende samfunn av slikt.

Jeg skummet imidlertid gjennom en artikkel i dag, skrevet av en representant for Rødt. Vedkommende insisterte på at Rødt er et av de fredeligste partiene vi har i Norge. Da bør de i så fall endre teksten i prinsipprogrammet sitt.

Arbeiderklassen kan ikke styre samfunnet etter sine egne interesser innafor rammene av kapitalismen og den private eiendomsretten. Derfor må det skje en revolusjon der arbeiderklassen gjør staten til sitt redskap for grunnleggende systemendringer, og tar styringa over bankene, de store selskapene og de sentrale institusjonene i samfunnet. Dette vil kunne skje som en forlengelse av politisk kamp om reformer eller under en grunnleggende krise i kapitalismen.

Dersom dette ikke innebærer et element av tvang, så vet ikke jeg. Rødt har i hvert fall et kommunikasjonsproblem, spør de meg.

Det kan på overflaten virke som en lettvint løsning på en rekke problemer men parallellsamfunn vil nok dessverre gi flere og alvorligere problemer enn det (de)løser. I slike samfunn utvikler det seg, noe avhengig av størrelsen, en indre justis som ikke er å spøke med. Allerede i 1945 da tusenvis av tyske krigsfanger ble sendt til USA dannet det seg et parallellsamfunn i en (muligens flere) av de store leirene hvor den nazistiske "ideologi" og justis ble fulgt til punkt og prikke, inkludert dødsdommer som ble eksekvert. Vi ser i disse dager en utvikling i Storbritannia - og da særlig i Luton-området - hvor islamittiske grupper opererer i parallelle samfunn og hvor unge islamitter krever innføring av sharia-lover. Den 11. november ifjor ble som vanlig de falne fra 1. erdenskrig hedret med stort seremoniell. Et par kilometer lenger vekk hadde islamittene samlet seg med britisk-fiendtlige sanger og plakater hvor det stod "måtte engelske soldater brenne i helvete". Disse og andre episoder medvirket til at English Defense Leagues medlemstall plutselig spratt opp til ett hundre tusen. På toppen har man i disse dager en rettssak mot foreldrene til en 17-årige kvinne som angivelig er blitt offer for et såkalt æresdrap.

Jeg har tatt med disse få episodene for å vise at en assimilering av innvandrere antagelig er den eneste farbare vei å gå for å forhindre - på sikt - det jeg vil kalle en balkanisering av vårt samfunn. Etter min ringe oppfatning vil utviklingen av parallellsamfunn derfor være en konfliktskapende faktor som vil ende opp med en ulykke for folk og land.