For min del har jeg aldri lagt skjul på at jeg misliker Fremskrittspartiets (Frp) innvandringspolitikk. Den er etter mitt syn fremmedfiendtlig og har dessuten et kampanjepreg med ensidig negativt innhold. Frp har gjort det til en vond uvane å utnytte eksisterende fordommer mot islam, muslimer og de såkalte fremmedkulturelle for kynisk å vinne oppslutning. Partiet har i så måte et særskilt ansvar for utbredelsen av fremmedfrykt og rasisme blant etniske nordmenn.
Når det er sagt så er jeg faktisk enig med dem som hevder det er alt for enkelt å legge utelukkende skylden for fremmedfrykt og hat på Frp. Ansvaret får å motvirke fordommer, fremmedfrykt og rasisme, er noe som påligger oss alle sammen. Jeg har selv hatt noen overskrifter på egne kronikker som for eksempel "Frykten for islam" (s.3, Nordlys 24.februar 2010) og "Islamisering og frihet"(s.3, Nordlys 29.november 2010) som jeg i ettertid ser kanskje kan oppleves som både tendensiøse og farget av fordommer.
I de nevnte kronikkene tok jeg imidlertid opp viktige temaer som neppe er blitt mindre relevant etter 22.juli. Det ene er at skepsisen til islam og også at frykten for denne religionen, har vært (og ennå er) reell hos mange nordmenn. Denne frykten som må tas på alvor, er det nå et berettiget håp om kan bli vesentlig redusert i det politiske ord- og stemningsskifte som synes å ha oppstått etter at det ble kjent at det var en islamhatende etnisk norsk terrorist som sto bak 22.juli-terroren.
Tradisjonelt har høyreradikale og høyrepopulistiske partier i all hovedsak lagt beslag på islamkritikk og det på en slik måte at alle muslimer har blitt satt i bås og kategorisert med negative fortegn. Islam har i det store og det hele blitt utpekt som hovedfienden og det har ikke (med hensikt?) vært gjort noen klar distinksjon mellom moderate muslimer og radikale og militante islamister.
Venstresiden i Norge og i Europa forøvrig, har overlatt islamkritikken til partiene på høyresida og dette mener jeg har vært (og er) svært uheldig. I en av de nevnte kronikkene spurte jeg hvorfor Israel vanemessig kritiseres (og som regel med rette vil jeg understreke), mens Hamas sin antisionistiske ideologi som begrunnes blant annet med forestillingen om den store jødekonspirasjonen og Sions Vise Protokoller (altså klassisk jødehat), ikke akkurat er blitt gjenstand for et kritisk søkelys fra venstresiden. Heller ikke er undertrykkelsen i svært så autoritære og teokratiske islamske regimer som Iran og Saudi-Arabia, blitt kritisert nevneverdig av europeisk og norsk venstreside, slik jeg har oppfattet det. Det er ihvertfall ikke en kritikk som står i samme forhold til kritikken som er blitt Israel og USA til del opp gjennom årene.
At venstresiden har unnlatt å kritisere militant islamisme og uheldige undertrykkende islamske praksiser, kan ha gjort det desto lettere for høyreradikale partier og enkeltpolitikere å dominere og "eie" debattene hvor islam og muslimer på ulike måter har vært gjort til tema. Det har ført til et fordomsfullt, ensidig og negativt fokus på islam og muslimer i generell forstand. I sin tur har det åpnet opp for en stadig radikalisering av islamkritikken på høyresiden hvor muslimers blotte nærvær i Europas midte har blitt sett på som en økende trussel og hvor begreper som "islamisering" og "snikislamisering" har fått befeste seg.
Avisa Nordlys hadde høsten 2010 en artikkelserie om islam i Tromsø som blant annet handlet om planer om å bygge en ny moské som angivelig skulle finansieres med penger fra en Saudi-Arabisk forretningsmann. Det ble spekulert i at det i denne finansieringen kunne være bindinger og legges føringer slik at islam lokalt i Tromsø kom til å knyttes nærmere til og påvirkes av den islamske autoritære og kvinneundertrykkende religiøse konservatismen som praktiseres i Saudi-Arabia.
Det var også gitt et eksempel fra en barneskole i Tromsø hvor det var blitt innført kjønnsdelt svømmeundervisning fordi en muslimsk jente ikke kunne svømme med guttene i klassen. Jeg uttrykte i den forbindelse forståelse for den skepsis som blir islam til del som følge av slike konkrete eksempler og det kritikkverdige i at venstresiden som regel unnlater å sette slike saker på dagorden. Slik overlates hva som kunne være legitim og konstruktiv islamkritikk til de høyreradikales fordomsfulle generaliseringer som i altfor lang tid har kastet et mistankens slør over alle muslimer om at de innerst inne er antidemokratiske jihadister og potensielle selvmordsbombere.
Det er viktig å ha et kritisk fokus på islamkritikkens innhold og finne fram til noen grenseoppganger. Hatefull høyreradikal islamkritikk tilsynelatende uten sikring er noe helt annet enn konstruktiv kritikk som påpeker brudd på menneskerettigheter og kvinneundertrykking som følge av radikale og konservative religiøse fortolkninger. Det bør i denne sammenhengen ikke bare handle om kritikk av islam, men om kritikk av alle frihetsberøvende og undertrykkende religiøse praksiser uavhengig av hvilken trosform man bekjenner seg til. Venstresidens oppgave må uansett for fremtiden være å engasjere seg sterkere også i islamkritikken for å nyansere den, og for å få bukt med utstrakt fordomsfullhet og fremmedhat.