Konfrontasjon med høyreekstremt tankegods er den absolutte testen for et liberalt, demokratisk samfunn. Demokratiet kan ikke stenge all høyreekstremisme ute, men det kan heller ikke leve med uhemmet vekst i fiendebilder og hat.
For ett års tid siden skrev jeg i en kronikk at "Hvis vi på sikt får en konfrontasjon med rasistisk fascisme også i vår tid, vil den trolig ha sitt utgangspunkt i dagens økende islamhat." Noe av bakgrunnen var at vi en tid i forveien hadde opplevd det første drapet i Norge motivert av islamhat. I august 2008 gikk en 25 år gammel etnisk nordmann ut i Trondheim i den hensikt å drepe en muslim, og henrettet barnefaren Mahmed Jamal Shirwac med tretten skudd. Tre år senere har vi fått Norges verste massemorder i nyere tid, fostret av den samme hattenkningen. Det var åpenbart ingen som kunne forutse akkurat dette. At den typen fiendetenkning som står så sentralt i de islamofobe strømningene ville føre til vold, er imidlertid en av verdenshistoriens både mest grunnleggende og mest dyrekjøpte erfaringer.
Konsekvensene av hattenkningen forekommer på to plan. Den ekstremistiske volden som Breivik er det mest ekstreme eksempelet på i nyere tid i vår del av Europa, er en påregnelig risiko når hattenkning får såpass stor utbredelse. Når samfunnet overfylles av stemmer som forfekter frykt og hat, vil dette i noen personer anta ekstreme og voldelige utgaver. Det betyr også at hvis vi løsriver Breiviks angrep - og det stort sett glemte drapet på Shirwac - fra det generelle problemet knyttet til hattenkning, velger vi å orientere oss ut fra et kart med flere blanke områder enn nødvendig. De relevante erfaringene er flere enn man ofte tenker seg. Herjingene til den nye lasermannen i Malmö sist høst er kanskje et mer typisk eksempel enn Breivik på hva slags former denne typen vold tar i fredstid.
De andre konsekvensene er mer omfattende og forekommer på det daglige planet, ikke gjennom fysisk vold, men gjennom sosial utestengning. Når det blir vanskeligere å finne jobb eller bolig fordi du er muslim, har livskvaliteten til menneskene som bor i dette landet blitt redusert på uakseptabelt vis. De ulike spredere av det muslimske fiendebildet har kanskje ikke et direkte ansvar for Breiviks psykopati. Derimot har de et åpenbart ansvar for fordommene og det tidvise hatet som utspiller seg overfor norske muslimer hver dag, og som fikk særlige stygge uttrykk de første timene etter angrepet på regjeringskvartalet, før det ble klart at ugjerningsmannen var bærer av både norsk genetikk og norsk kultur.
Et av de mest sentrale spørsmålene er hvordan det har kunnet vokse frem en opplevelse av et samfunn i krise på grunn av innvandring. Ikke minst har store deler av Oslo festet seg på tvers av befolkningen som problemområder, mørke, faretruende soner som noen er redd skal vokse og overta landet med middelaldersk gru, og naturligvis - steder som har minoritetsbefolkning som fellesnevner. Det har vært mye fokus på Eurabialitteraturens teorier om at det foregår en muslimsk overtagelse av Europa med mer eller mindre bevisst hensikt. Eurabialitteraturen bygger på den mer generelle kriseopplevelsen, og forsyner den med paranoia. Det er imidlertid den bredere opplevelsen av krise som vil være av størst betydning for samfunnsutviklingen i årene fremover, akkurat slik det ikke er terrorhandlinger som vil prege oss mest, men den daglige evnen til å fungere sammen.
En viktig del av bakgrunnen for dette krisebildet er at offentligheten har blitt nedrent av et kor av dommedagsprofeter fra ytre høyre. Det som faktisk finnes av utfordringer, eksempelvis knyttet til kvinners stilling, har av disse blitt innlemmet i et elendighetsscenario knyttet til muslimsk innvandring som har manglet enhver balanse og moderasjon. Det er, kan det hevdes, nettopp balanse og moderasjon som er antitesen til Breiviks verdensbilde. All debatt, har vi fått vite, er god debatt - og i mellomtiden har fiendebildet blitt normalisert.
Statsminister Jens Stoltenberg har advart mot en ”heksejakt på ytringer”. Dette forståelige forbeholdet må ikke trekkes for langt. ”Heksejakt på ytringer” er dels et synonym for ”debatt”, noe vi faktisk må ha. Det må ikke bli slik at det eneste vi ikke skal kunne diskutere etter terrorangrepet, er samfunnsforståelsen og fiendebildene som lå i bunnen. Helingsprosessen som statsministeren har lagt opp til, kan ikke foregå i et intellektuelt vakuum.
Dette er kanskje ikke en tid for å gå etter personer, men det er i høyeste grad en tid for å gå etter ideer. Ideen om at befolkningsblanding fører til samfunnsforfall, uansett om det fremmede elementet er jøder, afrikanere eller muslimer og uansett om grensen som overskrides er hudfarge eller religion, representerer en tenkning som regelmessig fremviser sitt grusomme potensial. Breivik var et sjokk. På et nivå spørs det imidlertid om vi bør la oss sjokkere over fiendebildenes absolutte destruktivitet etter Holocaust.
Også Kristin Clemet mener i Dagbladet 4. august at dommedagsprofetene ikke burde utsettes for kritisk analyse. Det skal de være i stand til å gjøre selv. Dette er det vanskelig å godta, på begge punkter. Hege Storhaug har nylig anklagd sine kritikere for ”ondskap”, i en slående illustrasjon av at hun ikke forstår noe som helst av de bidrag hun selv har gitt til utviklingen av en hatideologi. Den amerikanske og Norgestilknyttede forfatteren Bruce Bawer har uttalt at terrorangrepet mot Norge var en ”dobbel tragedie”. Det var nemlig også en tragedie for kampen mot islam, som forblir ”en svært virkelig trussel mot frihet i Norge og Vesten”.
Det må være hevet over tvil at uttalelser som dette skal kunne både debatteres og kritiseres. Noe annet er uforenlig med ytringsfrihetens mest grunnleggende bestanddeler, og vil frata offentlig debatt nesten enhver mening. Ingen meningsytrere kan heller ha krav på et slags varig vern, sågar et vern både mot kritikk av ideene de har ytret tidligere og av ideene de fremsetter nå. Samhold må aldri bli konformitet; da har demokratiet i alle fall tapt.
Det er åpenbart at alarmistene ikke forsvinner bare fordi de aldri trykket inn alarmknappen for den katastrofen som faktisk skjedde. Det kan bety at samfunnet, og norske muslimer spesielt, stadig går vanskelige år i møte. Hvis innvandringskritikerne ikke klarer å oppleve et grunnleggende samhold med muslimer på tvers av den politiske debatten, mister den nye, norske kjærligheten mye av sin verdi. Det som begynte 9/11 sluttet ikke 22/7.
Rune Berglund Steen, kommunikasjonsansvarlig, Antirasistisk Senter