Etter å ha vært gjennom hele spekteret av følelser, føler jeg nå bare tomhet.

Mitt lille land ble 22. juli rammet av en grusomhet som jeg aldri trodde kunne ramme oss. Et angrep ingen så komme og som etterlot oss rystet og sjokkert. Så mange liv som gikk tapt, så mange barn, ble revet vekk fra sine familier og frarøvet sine liv med en grusomhet jeg aldri trodde fantes så nært meg. Dette mennesket har beveget seg i vårt samfunn som en tilsynelatende vanlig mann med et hat så voldsomt at det er helt uforståelig. Det finnes ingen ord som kan beskrive ondskapen som rammet oss 22. juli 2011. Etter å ha vært gjennom hele spekteret av følelser, føler jeg nå bare tomhet.

Det som kanskje skremmer aller mest er at sitatene fra hans manifest var høyst gjenkjennelige. Muslimer som lever i Norge visste allerede at disse tankene fantes blant både vanlige menn i gata og blant våre folkevalgte. Det føltes som om samfunnet stille aksepterte hetsingen av muslimer i Norge. Mediebildet, herunder også de politiske debattene, var preget av en retorikk hvor en del av landets befolkning ble ansett som et problem som måtte løses. Muslimsk ungdom ble gang på gang minnet om at de ikke er helt norske i samfunnets øyne.

Med alt dette i bakhodet, var min første tanke at jeg håper dette ikke er utført av muslimer. En tanke jeg nok ikke var alene om. Jeg så med en gang for meg hvordan hverdagen ville bli for meg, som en muslimsk jente i Oslo. Blikk og kommentarer som ville sette meg i samme bås som de som står bak terrorangrepet mot vårt lille land. Slik som jeg så mange ganger tidligere er blitt satt i bås. Til min og mange andres overraskelse viste det seg at mannen bak denne ondskapen var en 32 år gammel etnisk norsk mann fra Oslo.

Det burde i grunnen ikke ha noe å si hvem som sto bak ondskapen, men sannheten er at det hadde noe å si. Den umiddelbare reaksjonen var ikke å gå i rosetog, men å sjikanere intetanende uskyldige muslimer. Nå snakkes det varmt om det flerkulturelle Norge og det snakkes om et Norge før og etter 22. juli. For Norges del håper jeg at vi kan virkeliggjøre de flotte ordene som er blitt uttalt og få et samfunn hvor alle er inkludert. På lengre sikt vil dette gagne oss.

Men jeg tør ikke å håpe helt ennå. Sist torsdag måtte VG Nett stenge muligheten for å kommentere en artikkel grunnet «svært mye hets mot muslimer». Hatet mot meg som muslim finnes tydeligvis fortsatt der ute i mitt lille land. Måtte Gud skjenke de pårørende og etterlatte fred og styrke til å bære denne sorgen.

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.