Er det mulig å tenke utenom vante baner når det gjelder temaet innvandring og integrasjon? Må man enten støtte Frps angrep på de andre eller gå i forsvarsposisjon? Går det an å være kritisk uten å skjære etniske grupper over samme kam?
Bydelen Stovner er ofte i media, utpekt som Norges svar på svenskenes Rosengård. Det man ofte glemmer, er at det fantes problemer der før innvandrerne begynte å dominere, men den gangen var det etnisk norske som stod for problemene. En hovedårsak til problemene var da som nå, marginalisering. Mennesker havnet utenfor arbeidslivet. Mange som flyttet hit, kom fra helt andre kanter av landet og arbeidsløshet kombinert med rotløshet bidro til marginaliseringen. I bunn og grunn er det samme problemer vi snakker om i dag.
Ofte idylliserer vi fortiden. Tidlig på 70-tallet bodde jeg rett ved Ankertorget, den gangen det fremdeles fantes et torg der. Et vanlig syn på søndags formiddag, var alkisene som lå strødd gatelangs og sov rusen ut. På en nedrivningstomt sprang jeg forbi et losslitt par som kopulerte åpenlyst midt på ettermiddagen med en halvfull spritflaske ved siden av seg. Nede ved Akerselva gikk man helst ikke. Alle disse var etnisk norske.
I Bergen fant man av en eller annen grunn at man skulle plassere alle sosialklienter, alkoholikere, narkomane og kriminelle i et bestemt boligområde, med det til følge at politiet måtte ta en tur dit flere ganger om døgnet. Det var ikke et strøk man oppsøkte frivillig etter mørkets frembrudd. Våpen og vold florerte og igjen dreide det seg om etnisk norske. Fremdeles fantes det vanlige folk som hadde bodd der i alle år, men som flyttet ut, en etter en.
Som man ser av dette, kan gettoer oppstå uavhengig av etnisitet. Begynner man der i mot å påstå at religion eller etnisitet er hovedårsakene til problemene, beveger man seg faretruende på rasismens grunn og det er en hengemyr, som kjent. Hvis man virkelig vil til bunns i problemene, bør man se virkeligheten i øynene og ikke danne seg illusjoner som bare fører vill.
Virkeligheten viser oss at blant annet somaliere utgjør en problemgruppe blant innvandrere. Kun drøyt 30 prosent av dem er i arbeide etter flere år her. Samtidig ser vi at de somalierne som kom til USA på samme tid, er i jobb og faktisk gjør det veldig bra. Hva tyder det på? At alle de dårlige somalierne kom hit mens de dyktige dro til USA? Det virker ikke særlig trolig. Det er mere nærliggende å anta at det har noe med måten de ble bemøtt på, kombinert med noe i deres egne holdninger. Det burde være kjent at somaliske menn ofte er meget stolte og ærekjære. Dette kan bli et problem hvis de opplever at de blir ydmyket og holdt nede og bare tilbudt "drittjobber". Hvis man er klar over disse holdningene, kan man bemøte dem og jobbe med dem, men det kreves også noe mere.
Det blir fremholdt at man må stille krav til innvandrere. Ja, dette er egentlig en selvfølge og burde være unødvendig å nevne. Det stilles krav til enhver innbygger i et land. Men kravene må ikke stilles slik at de fungerer som en metode for å holde folk nede og "på plass". Kravene må gå hand i hand med muligheter. Jeg tror det er her man har lykkes i USA. Man gir folk en sjanse. Tar de den, kan de lykkes. Lar de sjansen gå forbi, må de ta konsekvensene av det. Til tross for de mytene om innvandrere som enkelte foretrekker å leve med, om at de er latere og mere udugelige enn oss, så er det et faktum at de aller, aller fleste som kommer hit, faktisk forventer seg å bli stilt krav til - men de forventer seg også muligheter. De forventer seg å få en sjanse. Hvis de ikke får noen, men blir henvist til passivitet, enten det skyldes myndigheter eller negativ holdning fra arbeidsgivere, blir resultatet deretter.
En kamerat av meg jobbet en gang som lærer for en klasse med problemungdom i tenårene. Det var absolutt en utfordring og han bemøtte den med å si at det var opp til dem hvordan de ville ha det; de kunne ha det OK og få jobbe relativt fritt og selvstendig om de oppførte seg bra. Hvis ikke, ville han bli nødt til å bli som en hvilken som helst streng lærer som hersket med streng disiplin, da dette tross alt var jobben hans og han behøvde pengene. Altså et valg med konsekvenser, men også med muligheter. Det fungerte.
Det vil også fungere om vi ikke i utgangspunktet antar at innvandrere betyr problemer, men at de er en potensiell ressurs. Hvis vi velger det siste. må vi også forholde oss til dette og legge fra oss våre negative holdninger. Dette har ingenting med naivitet å gjøre, men å forholde seg til virkeligheten. En del av virkeligheten er at mennesker reagerer forskjellig alt etter hvordan de blir behandlet. Integrasjon har minst to sider. It takes two to tango.
Det er altfor lett å skyve alt ansvar fra seg og skylde på annet og på andre. Er det ikke dette som ofte skjer? Nordmenn har ingen skyld. Det påminner om mobberne som heller ikke klarer å se sin skyld. Det er de mobbedes feil, ikke sant? Det er de som er dumme, feige, feite og umulige å ha med å gjøre, så de kan skylde seg selv. Virker situasjonen kjent?
Vi kan grave oss ned i forutinntatte, negative oppfatninger som naturligvis vil bli forsterket ettersom de som utsettes for dette, vil reagere negativt og dermed oppstår en ond, selvforsterkende spiral. Eller vi kan velge å møte virkeligheten som den er og i den er ikke mennesker dårlige eller gode på grunn av etnisitet, men på grunn av indre, personlige kvaliteter.
Min konklusjon er at det går an å være kritisk til hvordan innvandringspolitikken fungerer i dag, uten å skjære etniske eller religiøse grupper over samme kam. Slikt vil bare lede feil og ikke bidra til løsninger.
Krav er nødvendige, men de må gies sammen med muligheter. Selv om vi kan trekke lærdommer fra USA, behøver det ikke å innebære at vi må amerikanisere oss og rive ned velferdsstaten. Men noe vi kan lære, er å se muligheter der vi nå ser problemer. Det er hva som skaper dynamikk.