Sagene, Sagene, her kommer vi, rasistene har ikke noe å si. Hurra!
Det er ikke akkurat det mest velformulerte 17. mai-rimet nasjonen har frambrakt, men for meg bringer det fortsatt fram sterke følelser. I mitt aller første barnetog som sjuåring gikk jeg hånd i
klam hånd med en klassekamerat som hadde foreldre fra Pakistan. Over finstasen, på skrått over brystet, hadde vi bånd i rødt, hvitt og blått der det sto «17. mai for alle». Omtrent 100 av de 300
elevene på Sagene på begynnelsen av 80-tallet hadde innvandrerbakgrunn. Den gangen gjorde det at skolen stakk seg ut.
Det var så provoserende at vi år etter år mottok trusler fra ytre høyre. De krevde at bare de hvite elevene skulle gå i barnetog, ellers skulle de bombe toget og drepe barn. Jeg begynte på Sagene i
1983, det året skolen hadde mottatt sine første trusler. Først bestemte skolemyndighetene at alle 17. mai-arrangementer skulle avlyses. Men etter en stor politisk debatt, og anbefaling fra politiet,
bestemte skolen og en gjeng nokså engstelige foreldre heldigvis at nasjonaldagen skulle feires allikevel.
Alle barn som går i tog gjennom byen på Norges bursdag blir møtt med entusiasme av tilskuerne. Men å gå med Sagene skole den gangen var helt spesielt. Da vi kom, var det voldsom applaus, folk jublet
og gråt. Det er vanskelig å finne en symbolikk som skaper sterkere følelser enn barn i 17. mai-tog som blir truet på livet av nazister. Truslene vi ble utsatt for, preget hele vår skolegang og skapte
et samhold og en stolthet over det å være mange ulike sammen. Vi var litt redde, men også veldig sikre på at vi hadde rett. Det gjør at 17. mai for meg alltid er knyttet til nettopp det at vi ikke
lot oss kue til å la noen andre bestemme hva som var norsk nok og at nasjonaldagen er til for å feire alle barn som lever i Norge.
Når Sagene skole går aller først i toget i år, er det uten dødstrusler fra nazister hengende over seg. Men det er mange i Norge som mener at mange av barna som går der ikke er norske nok. De som
tenker sånn skal ta en titt på seg selv i speilet og tenke nøye gjennom hva slags krefter som har ment det samme som dem opp gjennom historien og hvem de egentlig er på lag med. Å være norsk handler
ikke om å være kristen, hvit, gå med bunad eller spise pølser. Det handler om frihet, og det handler om å være glad i Norge. På sin egen måte.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.