Og hva er i ferd med å skje med dette landet?
I Oslo domkirke sitter rundt 40 mennesker fra et av verdens fattigste og mest undertrykkende regimer og sultestreiker. De kan ikke sendes tilbake dit de en gang kom fra – noen av dem for opptil ti
år siden. De har ett ønske: Å jobbe. Å betale skatt. Å yte noe, her.
Det var dét som var den utløsende faktor, dråpen som utløste sultestreiken: Ikke at den norske stat nektet dem individuell behandling, ikke den eviglange seigpiningen, ikke at de lever år etter år i
uvisse – nei, det var da de ble nektet retten til å arbeide, at de følte et behov for å si fra.
Her er den norske stats respons: Forhandlinger. Intense og ivrige forhandlinger. Med de velintegrerte, arbeidsomme og fredelige etiopiere i kirken? Nei, selvfølgelig ikke. Staten forhandler på spreng
med et av verdens største bandittregimer, for, som vårt hjertevarme justisdepartement så diplomatisk uttrykker det: «Så snart vi har en returavtale på plass, er det første fly hjem».
Hjem? Barn som er født her og har bodd hele sitt liv i Norge, som har gått i barnehage her, lært å stabbe på ski her, startet fotballtrening eller ballett her, som har stilt på norsk skole
forventningsfulle med splitter ny ransel – de skal sendes ...øh... «hjem»?
For det offisielle Norge er det altså det åpenbare diktaturregimet i Etiopia som er vår kompis og alliansepartner for å løse situasjonen. De arbeidsvillige og velintegrerte menneskene i kirken er
våre motstandere, en trussel mot vår stabilitet.
«Ingen mennesker er ulovlige» er parolen i en kampanje for de papirløse, utgått av Amnesty, Kirkens Bymisjon og et førtitall andre organisasjoner. Torsdag gikk følgende melding ut fra UDI, gjentatt
om og om igjen: «Ingen mennesker er ureturnerbare». Hvem som helst kan behandles som en pakke. Dét er humanisme på vrangen.
Det er blitt så vanlig at vi ikke ser det lenger: Straks talen kommer inn på innvandrings- og integreringsspørsmål, gjelder den ultimate nytale: Verdens rikeste befolkning (oss) er de sårbare og
beskyttelsestrengende, mens verdens mange fattige og undertrykte utgjør en trussel. De sterke er de utsatte, de rike er de trengende, de fattige er de farlige. Og nordmenn, etniske nordmenn, er
uansett den gruppen som fortjener sympati og hjelp. «Det er utpressing», som Per Sandberg sa om de sultestreikende.
Den absurde norske virkelighetsforvrengningen fikk et annet utslag i uka som gikk. Og jeg tenker ikke på Støre-utvalgets rapport:
«Jada-vi-mener-det-samme-som-Frp-men-vi-sier-det-på-en-mye-mer-sivilisert-måte». Selv om det kunne være fristende å sitere Kristin Clemets karakteristikk av rapporten: «graden av newspeak blir litt i
overkant. Når begreper som «krav», «raushet» og «omsorg» nærmest likestilles, mister de sitt innhold. Sol er tross alt ikke regn.»
Ap kritiseres fra kontorene til Civita. Og det høres ut som angrepet kommer fra venstre. Det burde selv Jonas oppleve som ubehagelig.
Selv ble jeg likevel fascinert av et helt annet utslag av norsk virkelighetsforvrengning. Hvis fortellingen om de ureturnerbare er det nyrike Norges selvgodhet utspilt som tragedie, er historien om
svenskene og bananene det samme, men nå som komedie. Vi importerer altså folk fra vårt naboland for å skrelle bananer for oss. Det er åpenbart ment å være ustyrtelig morsomt. I alle fall i media. I
Norge, altså. Nå vet selvfølgelig selv nordmenn at bananer ikke ankommer uten skall, det må av, og det inkluderer arbeid. Men vi selv er blitt for fine på det, eller for dovne, eller rett og slett
for tette i pappen, til å gjøre den slags. Derfor gir vi flickorna i Småland anledning til å ta seg av det. Til gjengjeld ler vi av dem.
Visst har de to sakene lite med hverandre å gjøre. Men til sammen tegner de konturene av et folkeslag så beruset av penger og selvnyteri at vi er ute av stand til å se virkeligheten annet enn som
vrengebilde, en tilstand der «verden» er et slags reservoar av arbeidskraft som har en eneste hensikt, nemlig å sikre nordmenns overflod.
Helst skal de egentlig være som svenske bananskrellere alle sammen: Latterlige og utskiftbare.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.