Den største svakheten i Aps nye integreringsprogram er at de ikke ser at mange integreringsproblemer også er klasseproblemer.
I går la Jonas Gahr Støre fram APs utkast til ny integreringspolitikk. Jeg kom meg gjennom hele lefsa i går, og synes APs program har to gjennomgående problem. For det første er de delene jeg er mest skeptisk til, også de mest forpliktende, og omvendt. Noen eksempler:
Hard og konkret:
«Pliktig prøve i norsk og samfunnsfag for å bli statsborger»
«Økte inntektskrav for familieetablering.»
Snill og svevende:
«Øke kompetansen til ansatte ved mottakene.»
«Det skal satses på byfornyelse og områdeutvikling i områder hvor boligstandarden er lav og de sosiale forskjellene er er tydelige.»
Sånn kunne man fortsatt lenge.
Det andre problemet er at de små symbolsakene får for mye plass, mens de store stukturene får for lite plass. Det verste eksempelet er mangelen på konkrete tiltak i arbeidslivet. Et bra arbeidsliv er selve grunnmuren god integrering bygges på. Her nevner programmet mange viktige ting, som at diskriminering og sosial dumping er til hinder for god integrering. Likevel finnes det ikke ett eneste konkret tiltak for å gjøre noe med dem. La oss se litt nærmere på omfanget av disse problemene.
Diskriminering:
Forskning tyder på at selv med samme mastergrad fra norsk universitet og like gode karakterer som en etnisk nordmann, har afrikanere kun 30 prosent av en etnisk nordmanns sjanse til å få jobb etter
endte studier.
APs løsning: «Øke oppmerksomheten rundt tiltak som innkallingsplikt (at minst en kvalifisert innvandrer skal innkalles til intervju når staten utlyser stillinger), og oppfordre kommunene til å innføre en tilsvarende ordning som staten.»
Hvorfor ikke: Innføre anonyme jobbsøknader? Det er helt konkret, kan enkelt gjennomføres og løser det første hindret for innvandrere som vil i jobb: At de sjelden innkalles til intervju.
Sosial dumping:
I en SSB-rapport om fattigdom blant innvandrere kommer det fram at «mens fattigdom er fraværende blant heltids
yrkesaktive uten innvandrerbakgrunn, finner vi at enkelte grupper av heltids yrkesaktive innvandrere er registrert med så lave treårsinntekter at de blir definert som fattige. Dette gjelder også
innvandrerhushold med barn der begge foreldrene har heltidsarbeid.»
Aps løsning: Hmm... egentlig ingenting. Derimot er det et punkt om å «Innføre kurs om etablering av næringsvirksomhet på flere språk og utvide lænerammene til næringsetablering gjennom Innovasjon Norge». Aps løsning på sosial dumping ser altså ut til å være at alle skal bli gründere.
Hvorfor ikke: Stramme inn på anbudspolitikken? Dagbladet har i flere omganger avslørt hvordan bruk av anbud og vikarbyråer bidrar til lønnsdumping. Problemet er ikke bare at en del innvandrere ikke har jobb. Det er vel så ille at når de først får jobb, har de så lav inntekt at det er vanskelig å delta normalt i samfunnet.
Problemet er at AP ikke tar hensyn til at mange av de største integreringsproblemene egentlig er klasseproblemer. Klart hijab, khat og kjønnslemlestelse også må diskuteres, men det må ikke komme i veien for å finne gode, konkrete løsninger for grunnleggende sosiale spørsmål som arbeid og bolig. Det virker som AP har vært mer opptatt av å svare på utfordringene fra Frp, enn å utvikle politikk på egne premisser. Om dette er med vilje eller ikke, skal jeg ikke spekulere i. Resultatet er uansett at Per-Willy Amundsen fortsatt er dirigent i integreringspolitikken, og altfor mange av de andre partiene prøver å følge rytmen.