Forslagene lagt fram av utvalget betyr et større ansvar for oss som fronter politikk blant minoriteter.

Jeg var veldig glad da Arbeiderpartiet satte ned integreringsutvalget, fordi jeg så for meg at tiden var kommet for å få en helhetlig integreringspolitikk på plass. I dag må jeg ærlig innrømme at jeg jubler ikke. Men jeg gleder meg til å delta i debatten videre og kjempe for det jeg er enig i og mot det som jeg er uenig i.

Arbeidet i dette utvalget ser ikke ut til å unngå fellen som er å ikke skille mellom innvandringspolitikk og integreringspolitikk. Å blande innvandringspolitiske spørsmål med integrering har ofte ført til en unødig avsporing som utvalget burde ha unngått. For meg er integrering og innvandring to forskjellige spørsmål.

Vår troverdighet i integreringsspørsmål er avhengig av at vi har klare og separate diskusjoner om innvandringspolitiske og integreringspolitiske utfordringer.

Forslagene lagt fram av utvalget betyr et større ansvar for oss som fronter politikk blant minoriteter. Først må vi kjempe mot det som vi mener er uheldig og deretter være budbærer av partiets politikk blant minoritetene.

Mange av forslagene er allerede urettmessig blitt stemplet som en slags Fremskrittparti-retorikk. Mediene har allerede trukket assosiasjoner til Ffremskrittpartiets aggressive og populistisk politikk overfor innvandrere for deler av framlagte forslag.

Det er trist at bare et fåtall av forslagene har dominert mediabildet og skapt et inntrykk av en legitimering av Fremskrittpartiets politikk, noe jeg mener er feil etter å ha gått gjennom alle forslag. Riktig nok kan man si at det av forslag er svært lite nytt som ikke har vært sagt før. Men likevel er det nå på sin plass at man tar en grundig diskusjon og setter mange av disse gode forslag ut i livet.

Plikt og rett er gjennomgående i hele dokumentet. Det skulle bare mangle. Utvalgsleder sa i sin innledning at det å ikke stille krav er urettferdig overfor dem det gjelder. Det er en selvfølge at man skal stille krav til alle som bosetter seg i Norge. Men kravene må være like for alle, og vi må tørre å være konsekvente i våre standpunkter.

Underholdskrav ved familiegjenforening må ikke være mer enn det som vi i våre normer har satt som minstekrav for å forsørge en familie. For eksempel de satser som vi har for sosialhjelps-stønader.

Jeg er en erklært motstander av private skoler, og vil være det, men jeg vil ha problemer med å stille tilleggskrav om integrering til muslimske skoler og ikke til kristne skoler.

Jeg kan dessverre ikke se hvilken betydning forslaget om forbud mot fetter- og kusineekteskap har for integrering. For mitt vedkommende er det ikke behov for å utrede dette spørsmålet. Disse ekteskap er på ingen måte i veien for integrering. Dette forslaget mener jeg er et selvmål som har overskygget mange av de andre gode integreringsforslag. Dette er et blindspor i integreringsdokumentet.

Det er ingen tvil om at man skal kunne beherske norsk når man lever i Norge, og man må ha en viss kunnskap om det norske samfunn, men ærlig talt, for meg er lojalitet til den norske nasjonen mer viktig enn hva du kan svare på en prøve etter å ha pugget i en bok. Vi må nå etter hvert forstå at det er langt mer som ligger til grunn å være en god borger av et land enn akkurat å bevise at man har bestått en prøve etter pugging på skolebenken. Hvis vi ønsker å hjelpe de isolerte kvinnene som ikke får delta i norskopplæring på grunn av sine menn, hvordan kan vi tenke oss at disse menn vil godta at disse kvinner får norsk statsborgerskap? For disse kvinner vil dette gjøre det enda vanskeligere, fordi en mann med makt over en kvinne trenger bare å holde henne borte fra norskkurs for deretter å avskåre henne fra mulighet til å få statsborgerskap. Dermed kan denne saken slå den motsatte veien av hva man ønsker å oppnå.

For arbeidet videre med dokumentet vil det være svært viktig at vi har en tilnærming som ikke baserer seg på forutinntatte standpunkter. Vi går åpent og ærlig til debatt. Vi må forstå at en tvungen integrering vil aldri bære frukter. Det er tillit og respekt som bærer frukter. Hvis vi vil lykkes med integrering, er det viktig at minoritetsbefolkningen er med i denne debatten. Jeg tror at vi får minoritetene med oss bare hvis vi møter dem med respekt og ikke med en ovenfra og ned-holdning. Et land i vår umiddelbare nærhet som i de siste ti årene har vært eksponent for restriktiv integreringspolitikk er Danmark, med det resultat at det danske samfunnet er lengst unna integrering av alle nordiske land, og det er et av de mest polariserte etnisk samfunn. Jeg mener at vi har helt andre mål.

Vi må også se helheten og legge langsiktighet i vårt arbeid. La meg til slutt sitere fra Leo Eitingers bok der han skrev at etter annen verdens krig da hjemløse jøder skulle plasseres i forskjellige land, så var mange land opptatt av å ta imot unge enslige i sin beste alder, for på den måten å se på dem som ressurs for sitt land, mens familier med barn og godt voksne ble nedprioritert. Men resultatene viste at i de land der man mottok unge enslige voksne, endte det med at mange av disse fikk store psykiske problemer og ble ikke den store ressurs som mange av disse land forestilte seg. Mens land som mottok familier med barn opplevde at det var langt færre problemer, og disse ble mye mer nyttig for samfunnet enn de i sin beste alder.

Jeg tror at vi også må kunne ha evne til å tenke at tilsynelatende ofte problematisk innvandring behøver ikke å være en belastning, men på sikt kan bli et positivt bidrag til vårt fellesskap.