- Hadde folk engasjert seg hvis hun hadde vært en somalisk mann, uten utdanning og lite tiltalende utseende? Spørsmålet må visst stilles igjen og igjen. Utseende er plutselig blitt et argument i
seg selv i saken til Maria Ameli - når ble det helt greit? Har ikke det vært en kampsak - f.eks for Arbeiderpariet - at jenter og damer skal slippe å bli vurdert etter utseende? Nå brukes Marias
utseende, språkkunnskaper og stå-på-evner mot henne på en måte som er helt utrolig. Hva slags signaler sendes ut ved det?
Vi liker rollemodeller i Norge. Vi er faktisk veldig opptatt av å skape rollemodeller i en rekke sammenhenger. Idrett er selvsagt det mest nærliggende. Det brukes millioner på millioner på
toppidrett, og begrunnelsen er at mesterne på toppen er bra for alle oss andre nedover i rekkene - vi skal inspireres av rollemodellene. "Best practice" er det nye mantraet i kommune-Norge. Vi skal
møtes i all verdens nettverk på kryss og tvers for å lære av dem som har fått det til! De spesielle som har tenkt noe nytt først, skal være ledestjerner for oss andre.
Om det er annerledes når krevende samfunnsspørsmål settes på dagsorden? Jeg synes egentlig ikke det. Drapet på Benjamin Hermannsen satte rasisme på den nasjonale dagsorden med en voldsom kraft for
noen år siden. Enkeltpersoner blir symboler for viktige saker: Cato Zahl-Pedersen har vist oss at fysisk funksjonshemming ikke trenger være et hinder, Rigmor Galtung gir bi-polar lidelse et ansikt,
Mia Gundersen har blitt en representant for dem som adopterer fra land langt borte osv. Skulle en trekke dette virkelig langt, kan en jo spørre om noen tror det var Aung San Sui Kyi som satt i den
verste arresten i Burma, eller kanskje er det andre fanger der som har det mye verre enn hun hadde? Dette trenger vi ikke si, dette vet vi jo - vi vet at den burmesiske frihetskjemperen er et symbol
på mange andre i samme situasjon. Maria Ameli selv ser dette veldig klart - målet med boka hun skrev, var å gi et ansikt til de papirløse. Det målet har hun nådd.
-Vi burde gi Nobelprisen til landet Kina, sa en umusikalsk næringslivsleder, og ble gjort til velfortjent latter. Vi gir da ikke Nobelprisen til et land! Den prisen skal gå til en person - eller
til nød en oganisasjon - til en rollemodell, et symbol som representerer en viktig sak eller en undertrykt gruppe.
Er det ikke sånn at det kjempes og mobiliseres for andre som trues med utvisning fra Norge? Jo, det gjør det da virkelig! I en rekke saker, i lokalsamfunn rundt om i landet er det er stort
engasjement for enkeltmennesker og enkeltfamilier. I Stavanger er det nå Kaplan-saken som engasjerer, i Vadsø sitter ordføreren og fortviler over hvordan "hans barn" som ble sendt tilbake til Balkan,
har det idag. Lokalsamfunn over hele landet stiller opp i enkeltsaker, og ingen tror at innvandrings- og asylpolitikk handler bare om den ene saken, men de stiller opp for det. Samtidig handler det
jo om enkeltsaker og...I Nansens hjemland engasjerers vi fortsatt når enkeltpersoner utsettes for urettferdighet, det er en verdifull egenskap, og den skal vi ta vare på. Det spesielle for Maria
Ameli er selvsagt at også vi som ikke er i hennes nærmiljø føler at vi kjenner henne litt - og derfor blir engasjementet så sterkt. Like sterkt som om hun var en klassekamerat eller en kollega som
plutselig ikke kom på jobben en dag, men hadde blitt hentet av politiet midt på natta.