Den norske stat startet Nansenåret med å avslutte det.
Maria Amelie kommer til å forbli norsk. De ansvarlige vil lete med lys og lykte etter
et smutthull, et formelt påskudd til å utsette saken «inntil videre», og til syvende og sist la den koke bort i ingenting så man i all stillhet kan gi henne det passet hun burde ha fått for lengst. I
aller verste fall vil justisministeren gripe inn og finne en måte å få omstøtt beslutningen på. Grunnen til dette er enkel, og den begynte å bli åpenbar allerede i løpet av natt til torsdag – bare
timer etter den symboltunge pågripelsen av en statsløs flyktning fra Kaukasus på Nansenskolen.
Dette sammentreffet er så ladet av historisk ironi, det er en så velplassert spyttklyse mot Nansens minne at man skal ha sovet meget tungt i historietimen på skolen for å foreta en pågripelse av
nettopp henne, nettopp der, nettopp da. Men slik har det blitt – man venter verken kulturhistorisk kunnskap eller evnen til å se historiske sammenhenger hos øvrigheten eller politikerne. De gidder
ikke engang pynte seg med den slags selv. Det eneste de skryter på seg er den diffuse verdien «konsekvens». Det er et begrep de har dratt med seg fra den minst populære frøkna på barneskolen – hun
som aldri kom lenger enn til argumentet
«hvordan skulle det gå om alle gjorde slik».
Grunnen til at Maria Amelie antakeligvis vil vinne allerede i første runde følger av enkel politisk tyngdekraft: Overraskende nok – for Utlendingsnemnda (UNE), politiet og regjeringen – vil de
politiske belastningene ved å kaste henne ut overstige de
billige politiske poengene man kan hente ved å vise smidighet. (Ekkelt nok var det Frp som var de første til å skjønne dette, og demonstrere for Gud vet hvilken gang hvor langt man kan tøye begrepet
populisme, og slippe unna med det. Regjeringen er dyktige til å ta etter Frp i asylpolitikken, og kommer til å gjøre det – også her.) Plutselig gjelder det ikke å være «tøff» eller «vise styrke»,
Amelie har fått en symboltyngde som for lengst overtrumfer den politiske retorikken. Ikke ved at hun så til de grader framstår som en «ressurs» – at hun er smart, sjarmerende og dyktig. Det skal ikke
spille noen rolle, og gjør det heller ikke. Men hun har klart – med seg selv som eksempel – å vise hva dette handler om. Nemlig mennesker.
Selvfølgelig kunne det ligget en fare i å gjøre Amelies sak enestående. Men tvert
imot: det er som eksempel på noe større, noe nesten alminnelig, den har verdi. Med
ett blir råheten vi behandler de papirløse med synlig. Og det er derfor saken er så ille. Ikke fordi den er spesiell. Men fordi den ikke er det.
For ordens skyld: Det mangler ikke formelle grunner til å la henne bli. Hun var et barn den gang hennes mor gjorde en feil og oppga feil nasjonalitet. Hun straffes altså for en forbrytelse hun
ikke har begått – bare dét er tvilsomt. I tillegg
er hun mer norsk enn hun er noe annet. Som UNE selv påpeker i sin beslutning
oppfyller hun faktisk kravet om at hvis man har «særlig tilknytning til riket», så
kan man få bli. Men likevel «taler innvandringsregulerende hensyn med tyngde for
at tillatelse ikke bør gis». Altså: Hun har rett til å bli, men pælmes ut likevel – av
statistiske og taktiske grunner. Det er meget lenge siden jeg har sett ren kynisme
så tydelig ordlagt.
Uansett vil hun altså vinne i det lange løp, selv om norske myndigheter skulle være
dumme nok til å insistere på å sende henne ut med politieskorte. Hvorfor? Fordi det
er hun som representerer det Norge som er verd å forsvare. Det er hun som gir oss
noe å være stolt av, å se opp til, noe å beundre. I denne saken representerer
regjeringen og UNE det lille, det smålige, det stivbeint byråkratiske, det dumme
Norge. Den egoistiske, lille, skittviktige rikingen øverst på kloden. Åtte politifolk mot en forfatter nattetid? Hva minner det om? Hva er det for noe å føle seg i slekt med? Hva er det å skulle være
en del av?
Den norske stat startet Nansenåret med å avslutte det. Ved å trekke vårt bilde av
Norge ned i søla. Heldigvis har vi andre idealer. Heldigvis finnes det andre nordmenn å se opp til. Heldigvis er vi alle landsmenn av Maria Amelie.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.