Det er synd, og brudd på intellektuell redelighet, når skaperen av en film som vil vekke sterke reaksjoner ikke stiller til debatt. I en annen tråd ble det påstått at Walid al-Kubaisi bare ville diskutere med folk som hadde tatt avstand fra Det muslimske brorskap.

Da lammer han debatten. Jeg skulle tro at en stor del av muslimer, og enda flere ikke-muslimer, neppe har peiling på brorskapet og deres agenda. Netoopp debatten skal opplyse om det, så kan vi kanskje komme al-Kubaisis prosjekt i møte eller ikke.

Hans standpunkt blir som om KrF ikke ville diskutere abort med tilhengere av fri abort. Det ville blitt snaut med debatt, og snaut med KrF-påvirkning avde etiske rammene rundt abort.

Bulldozer eller teskje

Thomas Hylland Eriksen bruker uttrykket bulldozer og teskje for å illustrere at debatt ikke kan løsrives fra klokskap. Hvor al-Kubaisis film står i det bildet vet jeg ikke. Motstemmene manglet.

Men innlegget avgir Per Edgar Kokkvold og karikaturene en visitt. Debatten rundt dem var etter min mening temmelig bulldozeraktig. I Norge og land vi sammenligner oss med, ble saken opphevet som en fundamental debatt om ytringsfrihet.

Pedagogisk gangsyn

Jeg så aldri poenget. For meg virket debatten både som et sidespor og kontraproduktiv i forhold til å spre budskapet om ytringsfrihet. Å slåss for karikaturenes livsrett i vesten er å slå inn åpne dører. Å presentere karikaturene som det ypperste for muslimer under strenge regimer, er i beste fall mangel på pedagogisk gangsyn.

Nettopp mennesker under diktatur trenger ytringsfrihet for å oppnå demokratiske reformer og menneskerettigheter. I stedet får de servert direkte hån av det siste de har igjen av verdi, sin tro. Den debatten bragte ytringsfriheten i vanry i store folkemasser som ikke hadde muligheter for å sette seg inn i premissene. Premissene ble ikke engang presentert i disse landene.

Dermed bommet karikaturstriden fundamentalt i forhold til redaksjonenes og Kokkvolds argumentasjon og mål.

Aksjon - reaksjon

Fakta har aldri styrt aksjon og reaksjon. Disse er styrt av folks subjektive tolking av påståtte fakta.

I den muslimske verden var det deres egne media og religiøse ledere som ga sin versjon av karikaturene, og disse styrte oppfatningen. Denne presentasjonen var grunnlaget for folks subjektive tolkning. Det resulterte i masseopptaøyer, akkurat som både tegner, Kokkvold og vi andre forutså. Flere ble drept.

Ville det ikke vært bedre, både faktisk og pedagogisk, å selge ytringsfrihetens fundamentale verdier gjennom et annet tema?

Begrenset ytringsfrihet

Også i vesten er ytringsfriheten begrenset. I flere europeiske land er det forbudt å være dåre, man straffes for å fornekte Holocaust. I Norge kan man ikke påberope seg ytriingsfrihet for å lyve til skade for andre.

Mange muslimer setter Profeten høyere enn seg selv. De blir forbanna når han hånes. Derfor var det kanhende ikke klokt å ytre seg om Ham som sprengstoffterrorist, fra en tid da sprengstoffet ikke var oppfunnet.

Det er heller ikke klokt å kalle en beruset kø-sniker i drosjekøa for horesønn en sen fredagskveld. I hvertfall kan man ikke påberope seg ytringsfriheten for å avverge en reaksjon.

Kristendom

Kristne har svært lite å slå seg på brystet av i denne sammenheng. Det ble et himla oppstuss borti India da en morsom sjel tegnet Jesus med en ølboks og sigarett. Historisk har kristne lite å skryte av, jfr. Galiei og mange andre ofre for intoleranse.

Forsøk på å kneble norsk religionshån har vært prøvd mange ganger i mitt liv. Inger Lise Andersens uskyldige vise om kristen dobbeltmoral, Life of Brian og mye annet har vært forsøkt stoppet, av de samme miljøer som bruker karikaturene til å hylle ytringsfriheten.

Mer om dette her: http://uter.idium.no/tema6650.tmp/hXGXAShlDI2w.6.idium

Terje Marøy

http://stigmavakta.no

Fremragende skrevet!

Jeg har i flere år hatt et ambivalent forhold til professor Hylland Eriksens skriblerier/tanker/ideer etc. Men dette er et stykke godt formulert arbeid og kritikk av TV2.

Dette må da være årets barnsligste utsagn? Er det alvorlig ment?

Innlegget er forøvrig fullt av fine ord og vendinger, men grunnbudskapet synes å bunne i at artikkelforfatter føler seg ubekvem med at mange er uenige med ham, og dermed benytter han de fleste retoriske triks han kjenner.

Problemet blir at han egentlig ikke kommenterer noenting av reell interesse, kun forsøker fordumme meningsmotstandere.

Som alltid - mer eller mindre så er jeg enig med deg og det du skriver. Men jeg har bare en liten bemerkning samtidig som jeg ikke vil invitere til en debatt som jeg selv er meget lei av. Det vil si karikaturdebatten.

Det at religiøse mennesker føler seg krenket er forståelig. Men denne krenkelsen skjer først og fremst når subjektet tillegger mening i det som skal fremstå krenkende.

Det vil si: Det er fullt forståelig at kristne følte seg krenket over Life of Brian eller at muslimer følte seg krenket over karikaturtegningene, men denne krenkelsen blir først en realitet når den som er krenket tillegger det som skal krenke en symbolsk verdi.

Jeg vet dette høres litt blåst ut. Jeg skal formulere meg enda en gang til: Det jeg prøver å si er at karikaturen blir først og fremst en karikatur av Jesus eller Profeten Mohammed eller Ganesh for den saks skyld, når den troende (som er krenket) tillegger karikaturen en slik verdi - det vil si det er krenkende.

Uavhengig følelsene, så er voldelige utbrudd fra de krenkedes side ikke forståelig eller akseptabelt.

Ellers så syns jeg at ytringsfriheten er en gode vi har her til lands og man skal kritisere alt det man vil - Gud og hvermann med andre ord. Men at man samtidig ikke skal bruke denne flotte friheten ene og alene som et middel, men også forstå at det er et formål i seg selv. Det er også viktig å bemerke seg hva Kåre Willoch sa tidligere i år: "Det hører med i et kultursamfunn at man ytrer seg i former som ikke virker unødig sårende for medmennesker.."

"Ytringsfrihet kan da ikke innebære at alle til enhver tid bør ha samme rett til å slippe til" skriver Hylland Eriksen. Jo, Hylland Eriksen, det er nettopp det som kjennetegner ytringsfriheten at alle til enhver tid skal få slippe til. Hvis ikke får vi det du i overskriften betegner som krumspring. Det er lett å merke at den selvoppnevnte intellektuelle "elite" ikke er særlig begeistret over at hvermannsen nå, med den teknologiske utvikling som har funnet sted, kan gi uttrykk for sine meninger i,som for eksempel, et massemedium som Dagasvisens nettutgave. Det kunne i denne forbindelse være interessant å få vite H. E. hvem som eventuelt skulle sensurere hvem.

Jeg har ikke sett filmen og kan derfor heller ikke kommentere den, men jeg synes jo det er ganske spesielt at han som har laget den ikke vil møte motstanderne til debatt. Når det er sagt finner jeg bemerkningen om at professor Wikan ikke har studert det politiske Islam som underlig. Det kan da umulig ha gått noen ubemerket forbi hvordan nettopp det politiske Islam, nemlig Islamismen herjer rundt på denne planeten.

Thomas Hylland Eriksen omtaler Per Edgar Kokkvold slik: ”Etter hans oppfatning burde man ikke publisere opplysninger som kunne skade diplomatiske relasjoner.” Men Kokkvold sa også at diplomati er et alternativ til krig og konflikt. Her nærmer man seg smått straffelovens § 90 om den som ”medvirker til at noe åpenbares som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet”. WikiLeaks opplysninger om at Kong Abdullah av Saudi-Arabia gjentatte ganger har forsøkt å få USA til angripe Iran, for å ødelegge deres atomprogram, kunne ha vært omfattet av en tilsvarende saudi-arabisk bestemmelsen. Slike opplysninger kan resultere i at Iran starter/øker våpenopprustningen og at Saudi-Arabias sikkerhet kan trues. Noe tilsvarende WikiLeaks lekkasjer er ikke tilfelle for Norge, men Kokkvold har uansett grunn til å vise tilbakeholdenhet.

Grunnloven § 100 annet ledd bestemmer at man kan meddele ”Opplysninger, Ideer eller Budskap”, men i fjerde ledd at man har rett til innsyn i ”Statens og Kommunernes Akter”. Menigmann får selvsagt ikke innsyn i absolutt alt som foregår på de ulike kontorer og møterom i kommuner, departement, regjering og storting. Ønsker en diplomat ikke å ytre sin personlige mening i offentlighet om for eksempel personkarakteristikker, er det hans fulle rett å slippe dette. WikiLeaks gjør intet annet utover det å formidle andres uferdige og frie menings- og tankeutvekslinger mot deres vilje. Jeg tror heller ikke Hylland Eriksen ville like at noe fikk tak i dagboken hans og publiserte deler av denne i pressen.

Når det gjelder karikaturtegningene er forholdet noe ganske annet. Karikaturtegningene kunne være et uttrykk for en oppfatning om hvordan dansker og tegneren Kurt Westergaard så på profeten Muhamed og/eller islam. Det er altså ikke islams syn på Muhamed som blir forsøkt formidlet. Den mest omstridte tegningen kan tolkes slik at profeten Muhamed kunne begått selvmord for sin tro, men den kan også bety at dramatiske selvmordsaksjoner blant muslimer er mer utbredt enn i andre trossamfunn. Da tegningene ble publisert for snart fire år siden, var det få – heller ikke Hylland Eriksen - som kunne se for seg at konsekvensene skulle bli dårligere diplomatiske forbindelser med enkelte islamske stater og flere hundre tapte liv. Aftenposten trykket den 19.08.2001 side 23, tre svært lite sjarmerende karikaturtegninger av Jesus. Jeg så ingen reaksjoner fra kristne organisasjoner den gangen. Straffelovens § 142 om blasfemi har vært en ”sovende” bestemmelse siden 1933, og i 2002 ble den sågar foreslått opphevet. Etter de voldsomme reaksjonene på Muhamed-tegningene, ble bestemmelsen isteden skjerpet og flettet inn i en ny generell straffelovbestemmelse § 185 om ”hatefulle ytringer”, vedtatt 19.6.2009. Når denne lovendringen trer i kraft, vil selvsagt også Kokkvold vurdere strengere hva som kan være en diskriminerende eller hatefull ytring.

Jeg synes dette viser at demokratiet fungerer og at også muslimer blir hørt i Norge.

Walid al-Kubaisi forteller med sin film at islam tar mål av seg til å erobre Europa redigert av Det muslimske brorskapet. Det får Thomas Hylland Eriksen til å redusere Kubaisi til en fargeklatt med uvante og orginale perspektiver; en fortellerstemme du ikke må ta på alvor; mørkemann fra Sørlandet paret med eventyr fra Tusen og en natt; Kubaisi ser spøkelser på høyløys dag. Velkjent metode om enn lite intellektuelt redelig. Hylland Eriksen på tomgang for en gangs skyld.

Nå, det gjelder jo av og til å dyrke historieløsheten:

På begynnelsen av 1920-tallet hoppet en tidligere korporal opp på et bord i en ølkneipe i München. Fyrte av revolveren mot taket og utbasunerte tusenårsriket. Godt og vel tjue år senere tok han livet av seg i en bunker i Berlin. Europa lagt i ruiner, og minst tjue millioner mennesker i for tidlige graver.

Men allerede før Adolf Hitler, proklamerte en annen syk, totalitær ideologi et kommende verdensherredømme. Herrene Lenin, Stalin og Mao forsøkte med Marx i baklomma å ta over. Det endte i 1989. Da lå minst 100 millioner egne innbyggere igjen på den ideologiske galskaps slagmark.

Den islamske verden teller om lag 1,3 milliarder mennesker. Er det mulig å stoppe et par, tre hundre millioner muslimer fra å innvandre til Europa. Det må i så fall skje med fysiske metoder. Umulig. Europa er jo demokratisk. Et politisk system det er lett å invadere. Har islam planer om å etablere seg på kontinentet trenger man ikke avfyre ett eneste skudd. Man ankommer bare rett og slett og blir tatt i mot med åpne armer.

Islam er i dag merkbar i mindre europeiske stater og i økende grad i byer over deler av Vest-Europa. Minner det om tradisjonell strategi for påvirkning og maktutøvelse? Integrering stoppes jo av religiøse og sosiale lover undertegnet islam. Krav om tilpasset sharialovgivning øker. Moskeer bygges. Organisasjoner utvikles med offentlige støtteordinger. Bydeler okkuperes. Moralpoliti overvåker frafalne. Liker man ikke hva som sies i det offentlige rom, marsjeres det med knyttede never opp foran Stortinget. Snart kommer skoler bare for muslimer. Når lyder det fra minaretene?

Islam sprer frykt over hele verden. Du kan ikke si hva du vil. Du må innrette deg eller så smeller vi av ei bombe under føttene dine. Dersom USA, NATO og Vesten begår overgrep i krigssoner stormer det i gater, på nettsteder og foran ambassader. Islam drepere muslimer på torg, i moskeer og på gater i de samme krigssonene og utenfor. Ingen teller ofrene kvinner og barn. Det marsjeres ikke i gatene. Norske muslimer er tause. Hvorfor? Mao var beredt til å ofre halve befolkningen for å herske over verden. Er det en tekning man finner innenfor islamsk lederskap?

Det muslimske brorskapet er en moderat og demokratiserende kraft, fremholder Hylland Eriksen. Hvorfor glemme Hamas som ble etablert av det samme brorskap med hovedformål å utslette staten Israel?

Godt spurt.

Å gi islam skylden for terror blir som å gi kristendommen skylda for Ku Klux Klan, eller for den saks skyld jødedommen skylda for terrororganisasjonene Irgun og Stern.

Her synes jeg mine meddebattanter foretar noen grove forenklinger. Som kristne har misbrukt religion for å spre terror og frykt, har muslimer og jøder gjort det samme i Allahs og Jahves navn, forøvrig samme Gud. Men man kan ikke døme flere milliarder kristne og muslimer, og flere millioner jøder, for det.

Hvor var for eksempel gateprotestene mot terror i Guds navn på begge sider i Ulster. I USA drepes abortleger. Gud/Jesus er med OSS og bless America i Afghanistan og Irak, der hundretusener dør i lissom-stategier uten mål og mening og med falske begrunnelser. Kristne slaktet kristne i Rwanda. Kristne slaktet muslimer i Bosnia. Goebbels brukte Martin Luther mot jødene. Kristengruppa Herrens Motstandshær bruker barnesoldater til massakre i Uganda og Kongo.

ETA i Baskia består av kirkegjengere. Kristne belgiere kappet sorte hender i Kongo, en strategi som ble hyppig brukt av kristne opprørere i Sierra leone, nåvel, religiøst blanda kanhende.

Slike forenklinger gjør dialog omtrent komplett umulig, Bjørn A. Jensen og Anlov P. Mathiesen.

Og hva Israel angår. Vi kristne sendte jøder i hodet på en palestinsk lokalbefolkning uten å berede grunnen for en slik migrasjon. Deretter stiller vi oss undrende til at lokalbefolkningen vil kaste dem på sjøen. I Gaza sender illsinte ungdommer raketter for å protestere mot at fremmede har stjålet deres besteforeldres gårder.

Fred skal overbevise fiender om å leve sammen. Da må også Jenssen ta inn over seg at en løsning for jødene ikke kan finnes ved på forhånd å eksludere lokalbefolkningen fra deres historiske røtter og slektens rettmessige arv.

Jeg må minne om at i jødiske skoler lærer ungene at jøder er spesielt utvalgte av Gud, og skoleverket kan ikke presentere et kart over hverken Israel av i dag eller målet for i morgen.

Terje Marøy

http://stigmavakta.no

Velkjent metode; du sporer av debatten, Marøy. Ikke ulikt Hylland Eriksens forsøk på redusere Kubaisi til en uten innsikt i problemstillingen;kan islams vekst komme til å bety en mulig trussel mot Europa og demokrati.

Det foregår en polarisering, som slett ikke er ny (jeg skrev bl.a. om den i "Det nye fiendebildet" i 1995, og man kan gjerne gå tilbake til Europas frykt for osmannerne eller for den saks skyld spanjolenes utvisning av jøder og muslimer i 1492, eller til korstogene om man absolutt vil), men som ikke desto mindre er destruktiv. I stedet for å kverulere om hvem som skal ha sagt hva til hvem om hvilket saksforhold, er det mulig å diskutere hva slags verden vi ønsker oss. Vi skal leve sammen her, og vi må finne ut av ting i fellesskap. Om det er mistenksomhet eller samarbeid, gjensidig svartmaling eller dialog som skal definere dette århundret, er opp til oss. Jeg betrakter ikke Det muslimske brorskap verken som en demokratiserende kraft eller som dyret i åpenbaringen. Så lenge folk respekterer meg som den hvite, middelaldrende mann (og attpåtil ateist) som jeg er, diskuterer jeg gjerne med hvem som helst. Det betyr ikke at jeg er enig med alle. Jeg respekterer de som respekterer meg, og erfaringen forteller meg at denne mekanismen som regel fungerer i begge retninger. Det motsatte er også tilfelle. Forakt og hat produserer forakt og hat. Islamofobe trenger islamister og omvendt, like mye som en fisk trenger vann.

Det er ikke vanskelig å finne bevis på at det eksisterer fanatisme, vold, antisemittisme og fordomsfullhet blant muslimer. Men det er like lett å påvise rasisme og kynisk herrefolktenkning blant israelere. Eller norsk selvgodhet, for den saks skyld, eller hykleri blant okkupasjonsmakter som snakker om frihet og demokrati i et sønderrevet Afghanistan. Men man kan også finne det motsatte, om man da ikke har alle svarene på forhånd. I så fall har man jo immunisert seg mot virkelighetens kompleksitet.

Jeg skriver denne lille fotnoten, lei av all den aggresjon og mistenksomhet som nettet flyter over av, som medmenneske og ikke som statsansatt. Snakk om det du er for mer enn det du er imot. Om du er i tvil, spør deg selv hva ditt moralske forbilde -- enten han heter Buddha, Jesus, Muhammed eller Mandela -- ville ha gjort. Da har du iallfall noe å strekke deg etter. Det trenger vi alle. Enkelte historiske epoker gjør mennesker større enn de er; andre epoker gjør dem mindre. Hva slags tid vi er på vei inn i, er det opp til oss selv å avgjøre.

PS Frode Klettums vurdering av forskjellen på karikaturene og Wikileaks satte jeg pris på. Skal tenke over det der, mannen har gode argumenter, og I stand corrected. Men det blir et spørsmål, da, hva verdens redaktører skal trykke i neste omgang, gitt at man vet at det er mye oppdemmet raseri rundt omkring, ikke minst i fattige land, som venter på et påskudd til å eksplodere. En global redaktørplakat kan ikke aksepteres; den ville kneble ytringsfriheten. Diskusjonen fortsetter, og den foregår like mye i Indonesia som i Canada, om noen var i tvil.

Takk til Bjørn A, Jenssen for en ypperlig kommentar. Jeg begrenser min hyllest til den del som ikke omhandler filmen som jeg dessverre ikke har sett. Men forøvrig er det ikke vanskelig å være helt enig med deg i dine synspunkter. Det er selvsagt trist at noen forsøker å avspore debatten til å omfatte noe som ikke er tema, men det var kanskje ikke mer enn forventet.

Bjørn A. Jenssen beskylder undertegnede for avsporing av debatten, etter at han selv skrev:

"Men allerede før Adolf Hitler, proklamerte en annen syk, totalitær ideologi et kommende verdensherredømme. Herrene Lenin, Stalin og Mao forsøkte med Marx i baklomma å ta over. Det endte i 1989. Da lå minst 100 millioner egne innbyggere igjen på den ideologiske galskaps slagmark."

Kollektive anklager er farlig

Nå kan neppe Det muslimske brorskap ta ansvar for den kristne Hitler, den jødiske konvertittsønnen Karl Marx eller ateistene Lenin, Stalin og Mao. Men felles er jo at marxismen-leninismen, kristendommen og islam alle har sin misjonstanke. "Gå ut og gjør alle folkeslag til mine disipler," som det heter i norske misjonsorganisasjoner - når de sender ut sine misjonærer som misbruker og voldtar små barn. (Selvfølgelig ikke, men bildet viser hvor farlig det er å bruke enkeltmenneskers handlinger for å karakterisere hele sekta).

Hvis vi generaliserer, stenger vi for debatt. Uten debatt, vil det kritikkverdige kunne leve sitt liv i hermetisk beskyttelse. Hvor farlig slikt er, viser ikke minst de siste krigene på Balkan. Under Titos jernhånd ble motsetningene dekket over. Da grepet løsnet, var hundreårige konflikter fortsatt uløst - og området eksploderte.

Islam er ikke brorskapet

Jeg berømmer Kubaisi for å løfte fram et mulig problem. Jeg kritiserer ham for å sky debatten som kan gi nyansert innsikt og ufarliggjøre uønskede utvekster i religionens navn. Jeg har altså ikke fratatt Kubaisi innsikt i Islam og brorskapet. Men Islam er langt mer enn brorskapet, som kristendommen er langt mer enn frimurerne. Det er ikke religionene i seg selv som er problemet, selv om deres innhold kan være grusomt nok, men menneskets bruk av religionen for å oppnå jordisk makt.

Poenget er at despoter, det være seg i en menighet eller på statlig nivå, alltid har benyttet seg av religion for å rive med seg massene. I så måte er de tre semittiske religioners tilhengere like bra eller like ille. Prisen for religionsfrihet er å måtte tåle sekter vi ikke liker. Men vi kan bekjempe deres verdslige uttrykk, når disse bryter samfunnets regler.

Ikke religionskamp

Kampen mot disse kan ikke føres som religionskamp, men som kamp mot enkeltmenneskers, gruppers og staters brudd på lover og regler. Vi kan ikke ta brorskapet for hva de tror på, men for straffbare handlinger de måtte utføre eller oppfordre til. Samme gjelder for jøder og kristne. Derfor kritiserer vi statens Israels og bosetternes terror på Vestbredden, som serbernes etniske rensning i Kosovo, og kosovoalbanernes dobbeltrensning etterpå. på lista kan gjerne settes både Iran, Saudi-Arabia, Kina og USA som eksempler på stater som i Likhet med israel ikke nøler med å bruk religion eller politisk ideologi for å hvitvaske sine overgrep mot annerledes troende.

Hvis brorskapet driver med straffbar virksomhet, vil andre muslimer være en helt naturlig del i kampen mot dette. Det blir derfor vrangt å sette religionene opp mot hverandre.

Ellers registrerer jeg at brorskapet ikke nådde opp i det nylig avholdte valget i sitt kjerneområde Egypt. De fikk ikke valgt inn en eneste representant blant parlamentets 718 innvalgte. Så innflytelsen kan være noe overdrevet. Men bevares, valget kan jo være fikset på.

"God bless Islam 50-50"

En liten avsporing til slutt. I den vesle diamantbyen Bo sentralt i Sierra Leone leste jeg følgende på en biltilhenger. "God bless islam 50-50". - Hvorfor, spurte jeg. - Fordi jeg selvfølgelig må be Allah velsigne meg, min familie og min tro. Men jeg vil også at han skal velsigne naboen som er kristen. Det gir oss fred, sa mannen.

Kanskje har vi i verdens beste land også noe å lære av en fattig, vis mann i et av verdens verste land å bo i.

Terje Marøy

http://stigmavakta.no

Etter norsk rettspraksis skal domstolen ta hensyn til skikk og bruk på stedet hvor rettstvisten oppstår. En sak kan derfor få ulikt resultat avhengig av om den har sitt grunnlag i ei bygd i Østerdalen eller i Oslo.

De kraftigste reaksjonene på Muhammedkarikaturene skjedde ikke blant muslimer i Danmark eller Norge, men i Pakistan. Dette skyldtes at lederen av Det Islamiske Trossamfund i Danmark, imam Ahmad Abu Laban hadde tatt med seg på sin ”misjonsreise” til Midt-østen, Saudi-Arabia og Quatar ikke bare karikaturtegningene, men også tre falske ”tegninger” av Muhammed, se http://gatewaypundit.rightnetwork.com/2006/02/danish-imam-who-faked-cartoons-linked-to-terror-cheered-9-11/ Dersom imamen så har vist disse for de store folkemassene og gått til pressen og publisert dem nærmest som om tegningene var laget og rettet mot den muslimske befolkning i Midt-Østen, er det ikke vanskelig å forstå den voldelige reaksjonen i Pakistan.

Jeg synes det ligger utenfor norske redaktørers ansvarsområde og etikk å forstå at en imam skulle bruke noen karikaturer han ikke likte for så å reise til en helt annen kultur for å hisse opp stemningen og legge grobunn for hat i de store folkemassene. Heller ikke norske muslimer liker avbildninger av profeten Muhammed, særlig ikke satiriske eller karikerte tegninger. Og for nordmenn flest har tegningene neppe veldig stor informasjons- eller underholdningsverdi. Derfor synes jeg det var unødvendig å trykke karikaturtegningene enda en gang til i januar 2010. I takt med at muslimene utgjør en stadig større andel av den norske befolkningen, bør deres meninger også tillegges tilsvarende økt vekt. Slik fungerer demokratiet.