I Aftenposten 6. oktober skriver Vivi-Ann Støre om Rima Iraki (norskfødt, journalist i NRK) at hun med sin bakgrunn ikke er norsk og at barna hennes aldri vil bli norske. Jeg tolker det dithen at Støre mener dette også gjelder for min sønn.

I mitt innlegg i Dagsavisen, "Hvilken farge har norsk kultur?" forteller jeg om mine erfaringer ved å ha en sønn som av mange ikke blir betraktet som norsk. Den siste tiden har det vært flere innlegg også i Aftenposten som kan relateres til noe av det jeg setter lys på. Jeg har lest hva Rima Iraki, Shabana Rehman Gaarder, og nå Vivi-Ann Støre sier om det å være norsk/føle seg norsk, og jeg synes det er viktig at dette blir snakket om.

Jeg har fått flere tilbakemeldinger fra mennesker som kjenner seg igjen i det jeg skriver, men også fra mennesker som ikke tror det jeg sier er sant, eller som mener jeg overdriver eller "flagger rasismekortet". Min agenda er ikke å beskylde andre for rasisme, uvitenhet eller dårlig oppførsel. Jeg mener man selv bestemmer hva man er, helt uavhengig av andres mening. Jeg tror vi i mange tilfeller bare må akspetere at vi blir spurt om hvor vi kommer fra. Men må vi akseptere at det for alltid skal være sånn, og i alle situasjoner? Mener Vivi-Ann Støre at svarte amerikanere, etterkommere etter afrikanere, ikke er amerikanske eller at de aldri vil bli amerikanske? Et slikt utsagn tror jeg ville bli dårlig mottatt i USA. Jeg vet det vil ta lang tid, jeg vet vi må være "runde i kantene" i mange år til. Jeg synes ikke at verken min sønn eller jeg har det grusomt i Norge eller som nordmenn. Vi er en del av verden - som alle andre, og mennesker har til alle tider bedømt hverandre etter utseende fremfor hvem man er.

Vivi-Ann Støre må selvsagt få mene akkurat hva hun vil. Men med hvilken rett har hun i å hevde at Rima Iraki eller min sønn ikke er norske, eller at deres barn heller aldri vil bli norske? Er dette bare til å trekke på skuldrene av, eller er det på sin plass å si at dette finner jeg meg ikke i å bli fortalt?