Hvordan kan mennesker forandre seg fra å være sympatiske medmennesker til å bli til hatefulle menneskeforaktelige rovdyr over natta? Hatet mot romfolket er tilsynelatende uslokkelig og som et medmenneske så er det noe jeg tar personlig! #OsLove now!
Jeg må stadig klype meg i armen – det føles som et mareritt. Jeg har vanskelig for å forstå hvilke mekanismer som kan endre oss fra å være fredselskende solidariske medmennesker til å bli til rovdyr over natta.
Som muslim har jeg tidvis møtt mye hat og forakt i samfunnet fra enkeltgrupper og enkeltindivider, jeg er derfor ikke helt fremmed for retorikken og det fascistiske hatet som nå stiger frem – men, selv med min personlige erfaringer med dette hatet, så oppleves det fortsatt som helt uvirkelig og uforståelig – Jeg hadde aldri i min villeste fantasi kunne forestille meg at det både på intellektuelt nivå, politisk nivå og på grasrotnivå ville bli stuerent med en slik forakt og dehumanisering av en gruppe mennesker.
Jeg har alltid stått med de svake og når jeg nå ser at rovdyrflokken vender seg mot de svakeste i gruppa da tar jeg det personlig – Jeg tar dette som et angrep på meg selv. Jeg har siden jeg var liten gutt vært på suppekjøkkenet for å lage mat til narkomane og hjemløse – Jeg har jobbet for Fattighuset og samlet inn penger til de menneskene som trenger et lite lys i hverdagen.
For meg har det aldri spilt noen rolle hvilken bakgrunn vedkommende har hatt, hvilken farge på huden eller hvorfor personen er fattig – det som har vært viktig for meg er at de får hjelpen de trenger og at de får verdige liv slik som jeg er så privilegert at jeg har fått.
Jeg kommer aldri til å kunne klare å forstå hvordan mennesker som lever et liv på sølvfat kan synke så lavt at de sparker nedover på en gruppe som må tigge penger til måltidene sine, som bor på møkkete madrasser på en byggeplass og ser seg fornøyde bare de kan vaske seg i bekken og drikke av det samme vannet.
Jeg har en liten leilighet på Holmlia, og når jeg ser hvilke kummerlige forhold som romfolket må bo under, og hvilket intenst hat som rettes mot dem, så har jeg ingenting imot å åpne hjemmet mitt for to av dem – de kan få ta soverommet mitt, bruke badet mitt og spise av det som ligger i kjøleskapet – Hvis de bruker klær i størrelse Medium / Large så kan de også få dele klesskapet mitt med meg.
Det kunne ha vært jeg som måtte bo i leiren på Årvoll, det kunne vært jeg som ble hundset rundt av folk hvor hen jeg forsøkte å slå meg til ro – det kunne vært meg som måtte nedverdige meg selv til tigging for å få råd til dagens måltid – og det livet jeg har er ikke noe som jeg ønsker å ta for gitt. Jeg var heldig som ble født inn i en kjærlig familie og både har levd et godt liv og fortsatt har det godt.
Tanken på hvordan jeg hadde blitt behandlet dersom jeg var en av de underpriviligerte som ikke verken har jobb eller noe sted å bo – den skremmer meg – tanken på at mennesker som er født inn i den samme verdenen som meg blir behandlet som om de var mindre verdt enn søppel, den gjør at jeg sitter med tårer i øynene og med fortvilelse tenker på hvordan egoismen har tatt plassen til solidariteten.
Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg heller ville vært i bunn av stigen, naken og forlatt i bunn av menneskeheten – enn å være blant de som tråkker andre ned for å løfte seg selv opp – menneskeverd, solidaritet og medmenneskelighet har ingen pris og det har heller ikke mennesker, vi er alle likeverdige.
For meg spiller det ingen rolle om det er jeg som lider eller andre – og jeg skulle gladelig ha byttet plass med hvem som helst av de i den leiren der, og jeg skulle gjerne ha båret all lidelse i hele verden på mine egne skuldre slik at andre skulle slippe.
Det verste med det hele er at det virker som at folk mener at romfolket er genetisk disponert til å være undermennesker og at de er biologisk mindreverdige oss – dette er rasisme og lavere er det antagelig vanskelig å synke – det å mene at folk som har en annen kulturell bakgrunn enn oss selv og en annen måte å leve på en oss automatisk blir mindre verdt – det er en skummel tankegang som sier det meste om hele debatten.
Jeg blir lei meg når jeg ser vennene mine som kjemper mot muslimhat plutselig finner frem høygaffelen på loftet og tenner faklene. Det er dobbeltmoralsk og det er hyklersk at man forsvarer en gruppe mennesker fra kollektiv fordømmelse men samtidig praktiserer det samme mot en annen folkegruppe.
Jeg blir også lei meg når jeg ser de folkevalgte forsøker etter beste evne å fordrive og gjøre hverdagen til romfolket ennå vanskeligere enn nødvendig – på Årvoll så plager de ingen og de holder seg for seg selv – Der har dem en mulighet til å klare seg på egenhånd ved hjelp av veldedighet og frivillig vilje. Når man da ser politiker etter beste evne forsøker å finne smutthull for å fordrive dem derfra – da kan man ikke annet enn å bli trist.
Jeg vet at det er valg i 2013 – og jeg vet at store deler av befolkningen er imot romfolket og ønsker dem på hue og ræva ut av landet – og jeg forstår at FRP ser sin rett til å tjene et par velgere på populisme når det kommer til romfolket – men, Høyre? Selv om jeg er langt ute på venstresiden så har jeg alltid vært av oppfatningen at Høyre lager politikk på prinsipper og ikke på populisme – Så feil kan man imidlertid ta.
Så helt til slutt vil jeg si at jeg er stolt av å stå med de svakeste når jeg ser at vi står sammen i solidaritet for å forsvare hverandre.
De siste ukene har vi sett Palestinaleiren gi sin fulle støtte til romleiren og romfolket – samtidig har jeg sett at de mest prominente talspersonene for narkomane i Oslo har gitt sin fulle støtte og har kjempet beinhardt for verdigheten til romfolket – samtidig har jeg sett de sterkeste stemmene for de fattige i Oslo også gi sin støtte til romfolket.
Dette er folk som er utstøtt av samfunnet, som ikke har noe annet å gi enn støtte og kjærlighet, og samtidig så er det faktisk dette det er mest mangel på i debatten – solidaritet – kjærlighet – omsorg og medmenneskelighet.
Mens de rike sloss om materialistiske detaljer, så står de svakeste sammen om menneskelige verdier. Det gjør meg varm om hjertet – og det gir meg følelsen av å stå på riktig side av streken – nemlig på den siden av streken der menneskene står i fokus.
Nå er det 5 dager igjen til 22. juli, og det er på tide vi finner frem solidariteten, omsorgen, medmenneskeligheten og #OsLove.