I høst får Oslo en ny politimester. Hvis han mener tiggere og rusmisbrukere er politiets hovedproblem, er det i beste fall bekymringsverdig.

Lave ambisjoner

I høst får Oslo en ny politimester. Hvis han mener tiggere og rusmisbrukere er politiets hovedproblem, er det i beste fall bekymringsverdig.

Fra 1. september heter politimesteren Hans Sverre Sjøvold. Den nåværende ekspedisjonssjefen i Justisdepartementet har, som normen er når man skal tiltre i en betrodd stilling i samfunnet, stilt opp til intervju om sine visjoner og ambisjoner for utøvelsen av embetet. I gårsdagens Aften presenterer han sin hovedprioritering: Orden i gatene. Tilreisende tiggere, blant annet fra romfolket, og åpne russcener, står i veien for det. «Jeg vil tro at de som må forholde seg til dette, opplever det som veldig plagsomt», sier Sjøvold, og benytter anledningen til å fastslå at «uansett hvor man kommer fra, kan man ikke urinere og gjøre fra seg på gaten og i offentlige parker». Nei vel, nei.

Han møter naturligvis motbør. Rusproblematikken og tiggerne i Oslo er først og fremst en sosial utfordring, ikke et ordensproblem politiet må håndtere, fastslår Arild Knutsen i Foreningen for human narkotikapolitikk overfor Aften. Det er vanskelig å være uenig i det. Kirsten Frigstad i Kirkens Bymisjon rydder også opp i hentydningene om at hvor man gjør fra seg har med opprinnelsesland å gjøre, og fastslår at romfolk må på do som alle andre. Det som skiller dem fra resten av oss er at de ikke får tilgang på toaletter.

Det er fristende å spørre hvor grundig ekspedisjonssjefen, for tida bosatt på Nøtterøy, egentlig har satt seg inn i hva som er viktigst for Oslo-borgernes trygghetsfølelse, som han prisverdig nok framhever som jobb nummer én å sikre. Men han har tydeligvis tilbrakt nok tid i Oslos gater til å danne seg en oppfatning om hva som er «plagsomt». Som ung kvinne med noen få års botid i hovedstaden har jeg en litt annen liste enn Sjøvold.

Jeg syns det er plagsomt at jeg er avhengig av følge hjem, buss eller taxi til døren når jeg har vært på byen, på jobb til sent om kvelden, eller besøkt venner, i Oslo. Ikke fordi jeg er redd for å gå alene, men fordi jeg ikke er dum. Hvert år skyller nye voldtektsbølger over Oslo. Og hvert år er alle enige, også Oslo-politiet: Voldtekter er voldtektsmenns problem, ikke kvinners. Voldtekter og overgrep skal anmeldes og etterforskes.

Men. Hele tida «men»: Kvinner bør ikke være overstadig beruset. Vi bør ikke være lettkledde. Vi bør ikke gå alene. Vi bør ikke ta kontakt med fremmede. I en slik kontekst er det vanskelig ikke å tilpasse seg det underliggende normsettet som kommer fram - jeg vandrer ikke alene rundt i mørket i Oslo sent om kvelden, edru eller full. Er jeg noen kilometer fra Karl Johan, vet jeg at sjansen for å treffe folk i dårlig lyssatte gater, langt mindre en patruljebil, er minimal. Jeg gambler ikke med egen sikkerhet for å bevise for meg selv eller andre at jeg har rett til å være trygg i det offentlige rom, i min egen by. Selv om jeg mener det.

Oslo-politiets rapport «Voldtekt i den globale byen» fra 2011, mye omtalt denne uka, viser blant annet at kvinner som anmelder voldtekt angivelig er mer vanskeligstilte enn andre kvinner fra før. Jeg syns det er «plagsomt» med slik statistikk, så lenge vi vet at den store majoriteten av de som voldtas, hjemme og ute, ikke anmelder. Vi vet altså fint lite om hva som kjennetegner voldtektsofre, annet enn at de ofte er kvinner. Og de har rett til å føle seg trygge. Om kvelden. I parken. Og i sine egne hjem. Politiets jobb nummer én bør være å yte sin skjerv for å sikre det.

Jeg syns det er «plagsomt» å se at han som snart får et overordnet ansvar for byens trygghet velger å fokusere på sosiale, det frister å si estetiske, utfordringer når han får anledning til å presentere sine prioriteringer. Innfallsvinkelen later til å være at det er vanskelig for folk å se nød. Ikke hvor vanskelig det er for folk som lever med nøden hver dag. Både rusmiljøer og tiggere, også utenlandske, er et problem i Oslo. Om det i hovedsak er politiets problem hersker det vel langt fra enighet om. Sjøvold vil sikkert, etter hvert som september nærmer seg, bruke mer tid på å drodle rundt hva han skal prioritere i sin tid som politimester. Som tidligere ekspedisjonssjef, politimester og rektor ved Politihøyskolen sitter han åpenbart på mye erfaring og kunnskap. Spørsmålet er hvordan han vil bruke den.

Sjøvold fastslår overfor Aften at uniformen er symbolet på et uavhengig og nøytralt politi, og at han er motstander av markører for livssyn og religion som del av den. Han snakker om hijab. Når han selv tar uniformen på, håper jeg han er både politisk nøytral og uavhengig, samt at han har viktigere ting å tenke på enn hodeplagg. Jeg vil nemlig mye heller se politibetjenter med hijab eller turban i nabolaget mitt om kvelden - enn ingen politibetjenter i det hele tatt.

ingrid.hvidsten@dagsavisen.no