I dag legger regjeringen fram den sterkt forsinkede Idrettsmeldingen og i morgen skal et ekstraordinært idrettsting vedta å søke vinter-OL i 2022.
I motsetning til sist er det bare én aktuell søkerby: Oslo. Vertsbyen velges av den internasjonale olympiske komité (IOC) på kongressen i Kuala Lumpur sommeren 2015. Tre år er kort tid i en slik prosess. Men Oslo kan komme tidlig ut av startblokkene.
Det er ikke nok at både Oslo kommune og idretten går inn for OL-søknad med ganske stort flertall. Det er til slutt regjering og storting som må ta stilling til prosjektet og innvilge den statsgaranti som kreves. Størrelsen på denne er foreløpig helt i det blå. Det er prosessen fram mot denne som Oslo kommune starter nå og som de har bevilget de første 50 millionene til. Det er et fornuftig valg. Om man ikke får lekene i 2022, kommer det nye sjanser senere.
Forutsetningen for å lykkes er at det er et bredt nasjonalt ønske bak søknaden. Idrettens tillitsvalgte er opptatt av anlegg. Et OL i Oslo vil sette fart i anleggsbyggingen i Stor-Oslo. Det er det et kraftig behov for, men prislappen må defineres.
Tradisjonelt har det vært stor kamp om å få arrangere olympiske leker. Kampen har vært hard og kostnadskrevende. Millioner av kroner har vært sløst bort. De som skal være med i kampen om 2022 må begynne nå. Og startfeltet virker ganske haltende. Den globale finanskrisen kan endre virkeligheten, også for IOC. Selv München, som mange har utropt til den opplagte favoritten til 2022-lekene, har fått kalde føtter. Det er ikke opplagt at Tyskland velger å prioritere dette. Andre europeiske kandidater er også tvilende. Kanskje bare Sveits og Norge er aktuelle med søknader fra Europa. USA er også i prosjektfasen. Velter finanskrisen inn over Norge, vil bildet endre seg her også.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.