Romfolket: Vi som samfunn kan ikke være fornøyd med at den medmenneskelige omsorgen først skal slå inn ved ti grader minus.

Sosialbyråd Anniken Hauglie skriver i Dagsavisen (10/11) om Oslo kommunes innsats for tilreisende romfolk, og først og fremst hvorfor kommunen ikke finner det riktig å strekke seg lenger enn grunnleggende nødhjelp. Det er ingen tvil om at det å løse romfolkets situasjon går langt utenfor hva Oslo kommune kan makte. Det innebærer imidlertid ikke at hvordan Oslo kommune velger å behandle de som faktisk kommer hit er uten betydning. Vi er glade for at kommunen samarbeider med Frelsesarmeen om å gi ly mot kulden når temperaturen faller under ti grader. Vi mener imidlertid at vi som samfunn ikke kan se oss tilfreds med at den medmenneskelige omsorgen først skal slå inn ved ti grader minus.

Nylig satt jeg overfor to voksne menn med rombakgrunn som fortalte om livet som tiggere. Opplevelsen å møte to personer som i all hovedsak er født til sin skjebne var sterk – to personer som spesifikt på grunn av sin etnisitet er henvist til samfunnets absolutte bunn. Det er naturligvis ikke slik at ingen med rombakgrunn lykkes i å livnære seg på annet vis. Situasjonen er imidlertid at man som rom i flere europeiske land fødes inn på den absolutte bunnen av rangstigen, og at de faktiske mulighetene og statistiske utsiktene til å kare seg opp noen nivåer, er dårligst mulige. Den omfattende diskrimineringen og marginaliseringen, som blant annet kan gjøre det svært vanskelig for rom å komme inn på det ordinære arbeidsmarkedet, er i flere land kombinert med politisk organisert hat og brutale angrep, inkludert flere målrettede drap i Ungarn med Molotovcocktails.

Det er ikke mulig å forholde seg på en ansvarlig måte til romfolkets nåværende situasjon uten å ha forhistorien med seg på et eller annet vis. Romfolkets historie er, kort oppsummert, en historie om majoritetssamfunnets diskriminering og forfølgelse gjennom et årtusen. Omfanget og brutaliteten av denne forfølgelsen forblir ukjent for de langt fleste av oss. Det holder ikke å nevne noen eksempler, som at Europas fyrstehus i flere hundre år drev jakt på romfolket med pil og bue, inkludert gravide og barn – og det så sent som i 1835; at man i Danmark-Norge fikk overta eiendelene hvis man drepte en rom, som belønning for drapet;eller at det i deler av dagens Romania var påbudt å lynsje vedkommende hvis man støtte på en person med rombakgrunn. Det holder ikke å nevne at romfolket lenge ble holdt som slaver, eller at det ene dekretet etter det andre om deres død eller fordrivelse har blitt utstedt gjennom århundrer. Det holder heller ikke å nevne romfolkets Holocaust, hvor minst en halv million mistet livet. Slike eksempler blir uansett bare fragmenter av en helhet som for alltid vil stå som en av Europas mørkeste skyggesider.

Vi som lever i dag har kanskje ikke et direkte ansvar for hva som har skjedd før. Våre statsdannelser har imidlertid det. «Norge» har fortsatt et ansvar for hva «Norge» har gjort før. Og ikke minst: Vi har alle et enkelt, helt grunnleggende, mellommenneskelig ansvar for hvordan vi velger å forholde oss til en av historiens mest hundsede grupper per i dag.

Nei, Oslo kommune kan åpenbart ikke løse dette problemet – det er et problem for Europa som sådan som krever handling på et helt annet plan. Men Oslo kommune har et ansvar for hvilken standard som skal settes i møtet med disse menneskene, og hvilke signaler vi ønsker å sende om medmenneskelighet. Her er det rom for en del mer hjertevarme, også før kulden omkring oss synker til langt under frost. Det betyr enkle sanitære fasiliteter. Det betyr et jevnere tilbud om husly når det er kaldt – og det er kaldt å være menneske lenge før gradestokken viser minus ti. Og det betyr at folk bør få sove under bruer i fred natten igjennom, heller enn å jages videre av vakter og politi. Så må vi ta debatten om hvordan vi som norsk og europeisk samfunn kan komme videre, heller enn å fortsette å reprodusere de negative betingelsene historien har skapt for et helt folk. Det betyr at vi også trenger en mer aktiv stemme fra regjeringen i tida som kommer.

For Antirasistisk Senter er det noe dypt ubehagelig ved å kjempe for en folkegruppes rett til å sove i fred under en bru, eller til å ha et annet sted å gå på toalettet enn busker. Men det er delvis der kampen for romfolkets rettigheter og verdighet står per i dag. Vi kan ikke som samfunn tape den kampen.

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.