Romfolkets situasjon må først og fremst løses på andre måter enn at vi gjør det litt mindre ille å tigge i Oslos gater.
I Dagsavisen 29. oktober skriver Anders Heger om hvordan han opplever kommunens møte med romfolket som tigger
i Oslo. Jeg tror få er uenige med Heger i at romfolket er i en vanskelig situasjon, både i Romania og i Oslos gater. I Romania, hvor mange lever i fattigdom og nød, i Oslos gater og parker med
provisoriske løsninger og dårlige forhold. Mange har satt seg i stor gjeld, enkelte med renteutgifter på 50 prosent på det lånet de har tatt opp for å komme hit. Flere etterlater barna hjemme for å
sitte i våre gater og tigge. Utfordringene er på mange plan og må behandles deretter, som en langsiktig rumensk nasjonal velferdsutfordring, men også en mer akutt strategi for å møte utfordringer
knyttet til tigging her og nå. Den sosiale dimensjon er sterk og tydelig. Den åpenbare fattigdommen vi ser blant dem som er her, er slående. Noen har trengt helsehjelp og har fått det av Oslo
kommune, barn er født – og forlatt – i kommunens omsorg, andre har trengt hjelp til hjemreise og har fått det av kommunen.
I forbindelse med kuldeberedskapen i fjor, inngikk byrådet et samarbeid med Frelsesarmeen for å hjelpe de mange som oppholder seg i Oslos gater, men som står uten rettigheter. Vi skiller altså ikke
mellom romfolk og andre i samme vanskelige situasjon. Den natten jeg tilbrakte på Fyrlyset for å observere hvordan tiltaket fungerte, var også andre nasjonaliteter fanget opp. Jeg ønsker å inngå
tilsvarende samarbeid også i år, både fordi det fungerte godt, det ga oss anledning til å tilby helsehjelp, og det la grunnlaget for en kunnskap om denne gruppen som vi før ikke hadde. At Oslo
kommune betrakter romfolket som et renholdsproblem er ren retorikk og dessuten misvisende sett i lys av det kommunen også forsøker å stille opp med for dem som juridisk sett ikke har rettigheter, men
tvert imot plikter overfor de land de velger å besøke. Søppel, skrot og avføring – uavhengig av hvem det er fra – må fjernes og har intet med hvordan vi betrakter mennesker å gjøre.
Jeg er usikker på hvordan Heger mener romfolkets situasjon best kan løses. Jeg leser ham dit hen at det humanitære ikke kun kan innfris ved flere toaletter i byens parker og kratt på kalde
vinternetter. Kan hende han mener Oslo kommune skal tilby gratis/billig kost og losji til de som kommer til Oslo, i tillegg til å sette opp dusjer og toaletter der leirene slås opp. Det er mulig, om
enn svært omfattende. Jeg tror ikke enda flere setter seg i gjeld og kommer i hopetall dersom det settes opp toaletter i Vaterlandsparken, ved Skeidbanen eller ved Domus Atletica.
Men som et rikt land hvor tigging er tillatt i et Europa på randen av økonomisk krise, er det naivt å tro at ikke flere fasiliteter, det være seg kost, losji, i tillegg til legehjelp, hjelp til
hjemreise og annet, ikke vil ha noe å si for at flere kommer. Kanskje er det også greit, men jeg mener romfolkets situasjon først og fremst må løses på andre måter enn at vi gjør det litt mindre ille
å tigge i Oslos gater. Vi har imidlertid alle et ansvar for å ivareta nødretten til medmennesker iblant oss, også Oslo kommune. Den har vi ivaretatt før, og den skal vi ivareta framover. Oslo kommune
kan ikke alene løse romfolkets humanitære og sosiale problemer.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.