Bakgrunnen for mine meninger er fire barn gjennom grunnskolen samt medlem av FAU flere ganger.

Det som har imponert meg mest med skolen er møte med mange flotte lærer som virkelig er stolt over arbeidet sit, og brenner for å få en best mulig undervisning.

Flere av lærene jeg har vært i kontakt med har pekt på at de er to gruperinger som får et dårlig tilbud i skolen. Det er de sterkeste, som ikke får utfordringer og de svakeste, som ikke får tilstrekkelig hjelp, jeg ser bort fra de med vedtak og assistent.

Jeg tror det er feil å sette disse gruppene opp mot hverandre, begge gruppene har krav på tilpasset undervisning.

Jeg har snakket med elever som har gått 10 år på skolen og sier de ikke har møt en skikelig utfordring. Jeg har møt elever som de første fem årene i skolen sier: Skolen er kjedelig, på spørsmål hvorfor, var svaret, jeg får ikke lære. Det vil si eleven blir stoppet av stoppskilt i matteboken og blir sat til å repetere det han kan.

På samme måte er det uendelig kjedelig å sitte i et klasserom, 10 klasse og mattetimer, og slite med enkel matematikk mens det undervises i ligninger og brudne brøker. Der får en virkelig forståelse for hvor lite en kan.

Lærerne er her gitt en håpløs oppgave, hvordan kan en gi to elever med så forskjellige forutseninger en spennende undervisning. Den ene tørster etter å lære mer om ligninger, lurer på hva dette kan brukes til, har kanskje kikket på derivering og intergrering, mens den andre sliter med enkel bøk og divisjon.

Etter min oppfatning ville de begge fått en bedre skolehverdag dersom de ble delt i forskjellige grupper.

Hva er det som er så spesielt med å ha gode evner innenfor skolefag. Hvorfor skal de med disse evnene behandles anenledes en andre talenter, musikk, idrett, dans etc. Alle ville riste på hodet dersom tilbudet til et idrettalent var skolens gymmtimer.

Er problemet egentlig politikkere som ikke forbeholder seg elevene som de er, et mangfold av forskjellige talenter ?

Det må være mulig for norsk skole å gi et tilbud både til de som er flinkest og til de som er svakest. Ikke bare den store massen av elever som befinner seg i midten.

Det er også et mysterium for meg hvorfor det er greit for venstresiden å tilby idrettslinjer og profesjonell og tett oppfølging til de største talentene innen idrett fra ganske ung alder, mens de største talentene innen teoretiske fag helst skal klare seg selv, og ikke få noe ekstra tilbud. De skal visstnok helst hjelpe de som ikke har så gode forutsetninger. Et utsagn fra Jonas Gahr Støre som i sin tid slo meg i all sin uforstand var at "de flinkeste klarer seg alltid". Det er et arrogant utsagn, både i forhold til de akademisk flinkeste elevene og de andre. Reportasjer bl.a i A-magasinet den siste tiden har vist at mange elever med høyere IQ enn gjennomsnittet faller totalt gjennom i norsk skole - også fordi disse elevene i mange tilfeller ikke har den sosiale kompetansen som de mer middels flinke elevene har. De kommer altså til kort på det området som norsk skole vektlegger mest av alt, sosial kompetanse, men får ikke anledning til å hevde seg på det området de kunne ha hevdet seg på fordi det anses å være politisk ukorrekt. Vinnerne i norsk skole og de som "alltid klarer seg" er de med middels evner innen de fleste fag - allrounderne og generalistene. Det er antagelig også de som er representert i det politiske liv.

For å få en bedre norsk skole trenger vi at alle grupper er representert når skolepolitikken utformes, og at alle utfordringer blir tatt på alvor. Det ville være synd om man var avhengig av et privat tilbud for å utnytte disse barnas ressurser på en bedre måte, til glede både for dem og samfunnet for øvrig. La de tusen blomstrer blomstre som Mao sa - det er vel noe SV kan være enig i?

Når det gjelder problemet med tester og rapportering i norsk skole er det et generelt problem på alle områder hvor man prøver å måle prestasjoner - at rapporteringen kan gi et misvisende bilde av virkeligheten. Svaret på det er antagelig ikke å kutte ut all måling og rapportering, men å ta hensyn til de feil som kan oppstå i prosessen med å rapportere resultater, og ikke tro at alt som rapporteres er riktig. Og dessuten ta hensyn til at ikke alt kan måles. Ledere på alle nivåer i en privat eller offentlig bedrift har selvfølgelig interesse av at tallene som rapporteres og presenteres er så positive som mulig - det er ikke enestående for norsk skole.

Måling av resultat og rapportering til ansvarlig myndighet, komunestyret eller fylkestinget, krever en diskusjon i seg selv, det samme kan en si om kvalitetsikring av skolene.

Vi bruker 60.000 kroner pr elev og har ca 600.000 elever i grunnskulen, 60.000 elever pr årskull. Å hevde at samfunnet skal investere 36 milliarder kroner i grunnskolen årlig, uten å vita hva en får igjen, er uansvarlig og et svik mot 600.000 elever.

Skoleeierene, komunestyre og fylkesting, har etter min oppfatning for ofte sviktet sit ansvaret som eier. De skal sette opp mål for skolene og gjenom måling og rapportering verifisere at målene nås. Ved avvik er det deres ansvar å komme med korigerende tiltak.

Som velger kan jeg gjennom stemesedelen bytte ut et komunestyre som ikke leverer et tilfredstillende resultat. Derfor må målingene og rapporteringen være offentlige. Vi som foreldre til brukere av skolen ha mulighet til å kvitte oss med politikkere som ikke duger.

Så til kvalitetsikring. Jeg har ikke funnet et fullgodt opplegg for å kvalitetsikre skolen og undervisningen. Det er etabllert en internasjonal standard, ISO standed, som kan anvendes til å kvalitetsikre alt fra pølseproduksjon til avanserte forskningsprosjekt. Kunne en ikke vurdere å bruke samme standard for å kvalitetsikre skolen, slik kan en gjennom en uahengig verifikasjon sjekke om skolen følger de retningslinjene, prosedyrer, som de sier de skal følge. Verifikasjonsrapporten bør også være offentlig.

`mens de største talentene innen teoretiske fag helst skal klare seg selv, og ikke få noe ekstra tilbud. De skal visstnok helst hjelpe de som ikke har så gode forutsetninger.`Godt sagt, synes jeg. Det kan ligge noe her mht. en holdning om at utdanning er en overvurdert verdi. Vanskelig å forstå.

”Det må være mulig for norsk skole å gi et tilbud både til de som er flinkest og til de som er svakest. Ikke bare den store massen av elever som befinner seg i midten”, skriver Eli Stava. Stein-Ove Græsdal debatterer samme problemstilling.

De svakeste SKAL ha ekstra hjelp. Hvor godt dette fungerer i alle kommuner, vet jeg ikke. Debatten i mediene i det siste har konsentrert seg om de flinkeste, og særlig de aller flinkeste. Det er disse elevene Høyre skyver foran seg når de vil ha en form for spesialisering allerede i barneskolen.

Jeg kan skjønne at foreldre med svært flinke barn vil ha spesialklasser i for eksempel matte, idrett, norsk, ulike fremmedspråk osv. Men jeg er enig med de som sier at i det lange løp vil det være både dumt og farlig å bryte opp de tradisjonelle klassene for å dyrke de flinkeste.

Også kunnskapsministeren har flere ganger uttalt at hun er opptatt av at elevene ikke skal deles inn i klasser basert på nivå. Det er viktig at barn og unge har tilhørighet i en klasse, og at klassen er en møteplass på tvers av sosiale, økonomiske og evnemessig forhold.

Etter opplæringsloven er det ikke tillatt å dele elevene inn i permanente grupper basert på faglig nivå. Men det finnes en mulighet for de flinkeste på ungdomsskolen til å ta fag i videregående, og fra videregående å ta fag på høgskole-/universitetsnivå. Denne muligheten benyttes ikke godt nok i dag.

Jeg er overbevist om at for de aller fleste vil det være en fordel å være sammen i ordinære klasser. Vi trenger mangfoldet i enhetsskolen for å ruste elevene til voksenlivet. Privatskoler for de rikeste og spesialklasser for de aller flinkeste bryter opp mangfoldet.

BØ

Man kan ikke forbedre det man ikke måler, kvaliteten på undervisning og resultater i skolen vilaldri bli bedre enn lærerne.Suksess og topp resultater må være avhengig av at alle barn kan lykkes.

"Education's purpose is to replace an empty mind with an open one."MalcolmForbes (1919 - 1990), in Forbes Magazine

Ja, ja, ja !

Det burde være en selvfølgelighet ! De kan deles etter nivå, slik er verden og det vil den alltid være.

Like barn leker best !

En svak elev føler seg ekstra svak og uten mestringsglede i en vanlig klasse - og en sterk elev får en så "slapp" undervisning at han kjeder seg ut av lærelyst og mestringsglede !

Jeg har nær erfaring med begge deler....

Å gi de flinkeste utfordringer er i Østvolds terminologi "å dyrke de flinkeste". Det er i utgangspunktet noe negativt, fordi det da antagelig skjer på bekostning av de såkalte "svake" elevene. Jeg er uenig i en sånn virkelighetsoppfatning. Jeg tror at man kan gi alle et tilbud uten at det går ut over noen andre. Jeg tror også at et tilbud som er bedre tilpasset de flinkeste antagelig ikke er så ressurskrevende å få til. Det er så vidt jeg vet ingen som har snakket om permanente klasser eller egne skoler på bakgrunn av hvilke evner elevene har. Det er mer snakk om et spesifikt fagtilbud som gjelder en gruppe med elever i et gitt årskull. Hvem dette er vil antagelig kunne variere uten at jeg har satt meg inn i detaljene omkring dette. Jeg er hverken pedagog eller forelder.

Denne debatten viser meg om ikke annet at når politikere diskuterer skole er de ikke så interessert i hvordan virkeligheten faktisk er (som Østvold skriver "De svakeste SKAL ha ekstra hjelp. Hvor godt dette fungerer i alle kommuner, vet jeg ikke"). Det er visstnok heller ikke så viktig å finne det ut. Jeg tror at dersom man hadde overlatt større del av ansvaret til de lokale skoler og myndigheter, slik jeg tror man gjør i Finland, som har gode resultater over flere år innen skolesektoren, så ville debatten vært mindre preget av programerklæringer og prinsipprytteri, og man ville vært mer opptatt av å finne ut hva som faktisk fungerer. Til glede for alle elever, uansett sosial bakgrunn og ferdigheter.

For øvrig følger en link til et innlegg som forsvarer bedre enn jeg kan viktigheten av å "dyrke" mangfoldet og enkeltindividet, også innen skolesektoren:)

http://www.dn.no/forsiden/kommentarer/article2210128.ece

Dersom en ønsker det er det ikke problem å gi en tilpasset undervisning til alle elevene. Politikkerne og partipolitikk er det største hinderet.

En trenger ikke dele opp elevene permanent opp i egne klasser, en kan dele dem opp i grupper når en går gjennom nytt stoff.

Med utgangspunkt i ungdomsskolen, den har en læreplan i for eks. matte. Elevene kan arbeide seg gjennom planen uavhengig av andre elever, planen deles opp i delmål. Dersom eleven er ferdig med planen etter for eks 2,5 år kan eleven forsette med videregående pensum på den samme skolen.

Som tidligere nevn kan en jobbe med matte, oppgaveløsning, sammen med andre i klassen, men en samler alle som er kommet like langt, og har samme nivå, ved gjenomgang av nytt stoff.

Elevene vil ha mulighet til å gå opp og ned i et slikt system avhengig av innsats.

Dette ble forsøkt i to år på den lokale ungdomskolen, resulatet, i følge skolen, var at de sterkeste og de svakeste gjorde det bedre, Det ble registrert nedgang i resultatene hos noen av de middels elevene, men det kan skyldes at for mye av ansvaret for progresjon ble lagt på den enkelte elev. for lite resurser ?

Forsøkt ble avsluttet, og en gikk tilbake til det gamle systemet. Felles gjenomgang i klassen av nytt stoff, uavhengig av nivå og dermed utbytte til eleven.

Årsaken til at det ble avsluttethar jeg ikke fått rede på, men det er en mer resurskrvende måte å undervise på.

Så dersom politikerene tar inn over seg det de sier, vi har et problem med lesing og matte i skolen, er det de som kan løse det. De må legge vekk de politiske kjepphestene, eventuelt endre opplæringsloven og skaffe nok resurser. Dette er for viktig for elevene til at det kan reduseres til partipolitikk.