Oslo kommune saboterer Nav-brukeres rett til å bruke alle forvaltningens klagemuligheter ved at henvendelser fra Nav-brukere ikke besvares. Hvorpå kommunen misbruker §22-6 for å overta disposisjonsretten til Nav-brukernes ytelser.
ÅPENT BREV TIL SIVILOMBUDSMANNEN
Misbruk av tvungen og frivillig forvaltning §22-6 annet leddOslo kommunes sabotering av henvendelser fra Nav-brukere, medfører ytterligere purringer og klager fra Nav-brukerne. Disse
besvares heller ikke av Nav Oslo kommune. Hvorpå kommunen med henvisning til §22-6 annet ledd, umyndiggjør Nav-brukeren med henvisning til at vedkommende ligger forvaltningen til byrde, og er "en
merbelastning når det gjelder ressursbruk både i form av penger og arbeid".
Slik misbruker Oslo kommune §22-6 for å få disposisjonsretten over Nav-brukeres ytelser fra folketrygden!
På bekostning av Nav-brukerne
Med bakgrunn i de siste årenes lønnsøkninger hos ledere i Oslo kommune, bes Sivilombudsmannen være snill å vurdere hvorvidt kommunen i stedet for å yte nødvendig velferd, heller misbruker § 22-6 i Loven om folketrygd til å spare/tjene penger ved å kreve disposisjonsrett til ytelser på bekostning av uformuende, som allerede ligger nede på grunn av langtidssykdom.
For å hindre at kommunen benytter §22-6 til eget forgodtbefinnende i den hensikt å spare/tjene penger for å øke lederlønningene, bes vurdert hvorvidt lovens krav om at ytelser skal brukes "til beste" for mottakeren nå er mangelfullt spesifisert i loven.I dag kan kommunen kreve disposisjonsrett over Nav-brukernes ytelser selv om det ikke foreligger medisinske forhold eller rusmiddelmisbruk eller som loven nevner "på grunn av sinnslidelse, psykisk utviklingshemming, alvorlig svekkelse eller hjerneskade".
Sivilombudsmannen bes vennligst vurderer hvorvidt Nav-brukernes interesser er godt nok ivaretatt i §22-6 slik loven i dag anvendes i Oslo kommune.
Økte lederlønningerSosialetaten i Oslo kommune, ved Nav-ledere i Ullern, Vestre Aker og Søndre Nordstrand og andre bydeler har de siste fire årene fått sine lønnsinntekt fordoblet
i følge de åpne skattelistene. Enkelte har sågar fra bare fra 2008-2009 fått lønnsøkninger på tilnærmelsesvi ett hundretusen kroner.
I tillegg vises til økningene i alle lederlønninger i Oslo kommune de siste årene, både bydelsdirektørers og Høyres byrådsledere.
Sivilombudsmannen bes vennligst vurdere hvorvidt økte lederlønninger i Oslo kommune kan ha gått utover lovfestet økonomisk hjelp til uformuende Nav-brukere, som henvender seg til sosialtjenesten med
behov for økonomisk hjelp eller kommunal bolig.
Underbetalte sosialhjelpssatserTil sammenligning med kommunens gode lederlønninger, befinner sosialhjelpens livsopphold seg pr. måned fremdeles flere tusen kroner under
alle anbefalte normer, både den fra SIFO og fra Namsfogden. I 1998 var livsoppholdet pr. måned ca. 3000 kroner for enslig, i dag, 12 år senere har det i motsetning til lederlønningene i Oslo kommune
bare økt til ca. 5000 pr. måned!
Livsoppholdssatser som er altfor lave til å leve et et normalt liv måned etter måned, år etter år i Oslo, landets dyreste by, og resulterer derfor i økte henvendelser og søknader om merytelser fra
Oslo kommunes sosialtjeneste til langtidssyke.
Å frata en person retten til å motta og forvalte sin egen ytelse etter § 22-6 er et dyptgripende inngrep i handlefriheten!
Lovens anvendelse skulle derfor sikres langt bedre enn i dag, slik at misbruk av §22-6 på Nav-brukernes bekostning ikke noensinne skal kunne forekomme, hverken grunnet hevngjerrige saksbehandlere,
grådige ledere, eller fordi kommunen generelt vil spare/tjene penger!
Sivilombudsmannen bes vennligst vurdere hvorvidt Nav Oslo kommune misbruker §22-6 på bekostning av kronisk langtidssyke, som i årevis har blitt frarøvet alminnelig livsdeltakelse, fordi Oslo kommune
unnlater å følge anbefalte normer for livsopphold.
Klanderverdig umyndiggjøring
I stedet for å utbetale tilstrekkelig sosialhjelp til de som allerede ligger nede på grunn av langtidssykdom, og for å spare/tjene penger til økte lederlønninger, benytter Høyre-byrådet i Oslo seg tilsynelatende heller av §22-6 for slik via økonomisk umyndiggjøring å påberope seg disposisjonsretten til Nav-brukernes ytelser.
Nav-brukeren "tilbys" først å inngå avtale om "frivillig" forvaltning. Avslår man slik umyndiggjøring, krever kommunen tvungen forvaltning/disposisjonsrett over Nav-brukerens ytelse, ikke bare inntil "det gavner brukeren" slik lovens hensikt er, men i årevis! Slike krav fremsettes også der kommunens slette saksbehandling ligger til grunn for Nav-brukers økte henvendelser til kommunens sosialetat/boligkontor.
Som eksempel kan nevnes Nav-brukeren som vil stevne Oslo kommune på grunn av langvarig sykdomsforverrende, uforutsigbar saksbehandling, som skyldtes saksbehandleres mangelfulle behovskartlegging, og deres mangelfulle helsefaglige kunnskaper. Slik stevning skulle bydelen ha seg frabedt! Og hevnet seg ved å kreve disposisjonsrett over brukerens trygdeytelser ikke bare til det "gavnet brukeren" slik lovens hensikt er, men i hele tre år, lenge nok til slik å forhindre at Nav-brukerens ytelse gikk til advokathonorar og domstolsgebyrer. Og lenge nok til å overskride foreldelsesfristen på tre år for å ta ut stevning.
Slike ydmykende, uverdige kommunale overgrep og misbruk av § 22-6, gavner kun kommunens pengebinge og ledernes lønnsøkninger mest!
Mangelfull veiledning
Det nye med § 22-6 annet ledd er at kommunen uten spesifikk veiledning og ut fra saksbehandleres og kommuneadministrasjonens egen vurdering og forgodtbefinnende i dag kan frata Nav-brukerne disposisjonsretten til egen ytelse, ved ganske enkelt å hevde at brukeren ikke benytter ytelsen "til beste" for seg selv!
Som begrunnelse for slik tvangsforvaltning av Nav-brukernes ytelser angis følgende:"Det har i de senere årene i stigende grad vist seg at enkelte personer som ikke har noen bestemte lidelser eller lyter, av ulike grunner ikke klarer å disponere ytelsene til beste for seg selv (....) Resultatet blir at de ofte må oppsøke sosialkontoret for å få tilleggsytelser derfra. På den måten ligger de det offentlige til byrde på en måte som gjør at det offentlige må kunne ta sine forholdsregler for å unngå den merbelastning når det gjelder ressursbruk både i form av penger og arbeid som disse personene representerer. Vedtak om forvaltning av deres ytelser er ett av virkemidlene i så måte" (mine uthevelser.)
Kvalitetssikre §22-6Fordekt, i den hensikt å spare/tjene penger ved å overta disposisjonsretten til Nav-brukernes ytelser, kan Oslo kommune nå ved hjelp av §22-6 begå
sykdomsforverrende og fattigdomsfremmende saksbehandling på bekostning av Nav-brukere som allerede ligger nede.
Herved etterlyses bedre kvalitetssikring i bruk av §22-6 og Oslo kommunes økonomiske umyndiggjøring av Nav-brukere!
Mangelfulle saksfremleggSystematisk tilbakeholder sosialtjenesten i Nav Oslo kommune Nav-brukerens rett til innsyn i vedleggene som følger kommunens saksfremlegg og anmodninger
til Nav Forvaltning om umyndiggjøring og disposisjonsrett over Nav-brukerens ytelse etter § 22-6.
Uhørt hvis slik tilbakeholdelse av innsyn i viktige vedlegg begrunnes med §22-6 om at "kommunen må kunne ta sine forholdsregler for å unngå merbelastning når det gjelder ressursbruk både i form
av penger og arbeid som disse personene (= Nav-brukerne, min uthevning) representerer" !
Herved etterlyses bedre kvalitetssikring av Nav-brukernes mulighet til automatisk alltid å motta
alle vedlegg som følger enhver form for saksfremlegg fra Oslo kommune, selv om det påfører kommunen "merbelastning når det gjelder ressursbruk"!
Spesifiser hva utgjør merbelastningI stedet for å bruke penger på å ansette tilstrekkelig mange nok kompentente saksbehandlere til å behandle alle henvendelser til
sosialtjenesten, kan Oslo kommune nå frata Nav-brukerne disposisjonsretten over trygdeytelsen ved å henvise til at brukeren utgjør "en merbelastning når det gjelder ressursbruk både i form av
penger og arbeid".
Herved etterlyses pesifisering av hvor mange henvendelser Nav-brukere kan gjøre til sosialtjenesten i Oslo kommune før de anses å være "en merbelastning" for kommunen!
Brudd på sosialtjenestelovenMange av dagens uformuende Nav-brukere, som "ofte må oppsøke sosialkontoret for å få tilleggsytelser derfra" har i årevis på grunn av
langtidssykdom og derav manglende arbeidsevne blitt oppbevart på sosialhjelpens fattigdomsfremmende eksistensminimum langt lengre enn sosialtjenestelovens hensikt om kort, midlertidig
hjelp.
Herved etterlyses Sivilombudsmannens vurdering av hvorvidt Nav Oslo kommune ved Høyres byråd heller kunne be disse Nav-brukerne om unnskyldning og eventuelt kompensere for langvarig frarøving av
alminnelig livsdeltakelse og formueoppbygging, heller enn å ydmyke dem ytterligere med uverdig umyndiggjøring og tvang ved å frata dem disposisjonsretten over egne ytelser for at kommunen skal
spare/tjene penger til økte lederlønninger.