For 1.095 dager siden oppdaget jeg at pappa og jeg har et ulikt forhold til alkohol. Jeg hadde vært på whiskeysmaking med kjæresten i Edinbourgh og kom hjem med en flaske til han.

Han lo da han fikk den og sa han skulle spare den til en spesiell anledning.
Det var jo sommer og han gledet seg til lange, varme kvelder og gode venner på besøk i den nye leiligheten.
To dager senere var den borte.

Samme uke hadde en venn av han bursdag og jeg ble med.
Det var en stor fest i et leid lokale med høy musikk, spekemat og smittende latter.
Pappa forklarte at han var redd folk skulle tro han hadde kommet i 50-årskrisa og funnet seg ei dame som var over 20 år yngre, og mente det var best med litt avstand.

Jeg ble sittende å snakke med noen jeg ikke kjente da jeg kom da jeg så at pappa sjanglet så mye at han hadde problemer med å sette seg på benken ved nabobordet uten å ramle av.
Da lyset ble slått av og utested var avtalt var det mange som ville fortelle meg hvor fantastisk faren min er. Var jeg ikke stolt av å ha en far som var så morsom, inkluderende og utadvendt? –Sola skinner jo på regnværsdager bare han er i nærheten.

Jo, jeg er veldig stolt av pappaen min. Jeg tenker ofte på at jeg er uendelig heldig som har en far som alltid har døren åpen, som lytter selv om han ikke alltid forstår og som aldri legger på røret uten å fortelle at han er glad i meg. –Et slags usynlig sikkerhetsnett som har vært avgjørende oftere enn han vet om selv.
Den natten danset vi i sofaen hans, inviterte politiet og naboklageren på kaffe, fant opp nye leker, danset i vinduskarmen og telefonnumre ble utvekslet.

Noen timer senere tok jeg en øl til frokost da kombinasjonen paracet, ibux og cola ikke virket fort nok. Pappa og jeg hevet pilsen i hver vår sofa, men da jeg sovnet igjen var det bare begynnelsen på en fest som skulle vare i femten dager for han.

Sommernatten var lun og klar da jeg kjørte pappa til avrusing første gang.
Klokken 05.15 en tirsdag dro jeg hjem mens han ble igjen på sykehuset.

Jeg tente lyset i leiligheten og lo litt av et merke fra en ølboks jeg kastet i veggen noen dager før. Nå skulle jo alt bli bra. Han skulle få hjelp, så skulle han bli frisk for alltid.
Jeg la en madrass i stua, tok på meg pappas alt for store t-skjorte som fortsatt luktet han, satt på en cd med rock fra 70-tallet og lot tårene trille.
Det finnes ikke papir laget for å absorbere tårene man feller når man er redd for dem som er aller viktigst i livet.

Neste dag besøkte broren min og jeg han på sykehuset.
Etter sikkerhetssjekk, sluser og identitetskontroll fant vi han sløvet halvt liggende, halvt sittende i en sofa i et sterilt besøksrom. De ga han piller mot abstinenser og de få gangene han kjente oss igjen og visste hvor han var, var det vanskelig å forstå hva han ville formidle.

Dagen etter var han ikke så uvel mer og ville hjem. Det var for flaut at han kjente en som jobbet på sykehuset og han var redd for hva folk ville tro om han.
Alle vet at pappaen min har et alkoholproblem. -Det er visst enklere å kalle det det, for det er jo sånt som kan gå over.

Men det gjør ikke det. Faren min er alkoholiker.
Han blir slem når han drikker sprit. Han ber de han er mest glad i dra til helvete og lenger når vi begrenser tilgangen til alkohol.

Når vennene våre mener det er utrolig at vi holder ut, vil han aldri snakke med oss igjen.
Når vi er utmattet etter koordinering av løgner, pilsgjemming og rensing av sår etter fall, kan han ikke skjønne at han har fått barn som er så jævlige mot han.
Og vi blir rasende. -Et sinne som egentlig bare er gråt som ikke rekker å komme ut fordi situasjonene blir så mange og så velkjente.

En dag så jeg pappa to hundre meter nede i gata.
Han hadde skrevet seg ut fra en lukket behandlingsinstitusjon og jeg merket at jeg tråkket inn gassen og siktet på han mens jeg skalv og gråt bak rattet.
Ikke mange dager senere forsvant han. Broren min ringte vennene hans mens jeg kjørte fra utested til utested og tryglet om at han ikke måtte få servering.

”Så lenge han ikke er for full eller uanstendig kan vi ikke nekte han å kjøpe drikke”, svarer de som jobber på utestedene.

”Så lenge han ikke er en fare for seg selv eller bryter reglene, må vi la han skrive seg ut”, svarer de som administrerer avrusing.

”Så lenge han er suicidal, kan vi ikke sende ambulanse”, svarer 113.

”Så lenge han er bevisst kan vi ikke legge han inn”, svarer sykehuset.

Jeg våkner av og til av at jeg gråter fordi jeg drømmer at jeg står i en smekkfull kirke og jeg holder tale for deg, pappa.
Jeg sier at de husker en entertainer og moromann, men for oss var du viktigere enn vann.
Tøff på utsiden, men mykere enn jordbær og fløte på innsiden.

Jeg forteller vennene dine som visste, men som sluttet å ringe at du synes de var fantastiske.
To brødre og ei søster skal få vite at du lengtet etter dem hver eneste dag selv om du ikke alltid våget å si det til dem. –At du angret på det du sa selv om du ikke ville innrømme det.

Det eneste jeg er redd for nå er at jeg også kan si at det ikke var mer vi kunne gjøre. At ingen kunne gjort noe mer.
Jeg frykter den dagen hvor lettelsen er større når han får slippe enn gleden over at han greier å bli edru igjen.