Ja, det er nedverdigende med slik behandling. Jeg undre meg på hva slags menneskesyn som ligger i bunnen for den saksbehandlingen. Snakk om sprik mellom kart og terreng.

Det ser for meg ut som om man i besluttende systemer ikke har tatt høyde for at mennesker med høyere utdanning faktisk kan bli sjuke. Skremmende, og det går kaldt nedover ryggen på meg.

Vanvittig at man skal bli 'utprøvd' på måter som ikke har noen rot i virkeligheten eller sammenheng med det yrket man faktisk driver med. Jeg lurer rett og slett på om man ikke har tatt høyde for muligheten av at oppegående mennesker kan få problemer med helsa. Søkt, siden utdanning ikke gir noen garantier hva det fysiologiske eller mentale angår.

Kanskje det er på tide at noen begynner se ordentlig på hva man gjør med syke akademikere i 'verdens beste og rikeste' land.

Mvh

Synnøve

Takk for oppmuntrende tilbakemelding.

Dette skrev jeg som et nødrop og sendte til Aftenposten i midten av mars 2012. De trykket det den 5. juli og fikk massevis av kommentarer på nettet - de fleste av dem nyttige og lærerike. Bl a har Jeanine Horntvedt, som også er aktiv her på Nyemeninger.no, vært til en enorm nytte og støtte. Hun synes å være ekspert på NAV.

Jeg publiserte dette innlegget her fordi jeg ser at Dagbladet har publisert sitt eget NAV-innlegg (VG kommer vel snart etter, hvis de ikke allerede har hatt sitt) - og Dagsavisen bør ikke være den eneste som står uten. NAV-stoff synes i så måte å ha blitt den moderne form for agurk-nytt. Avisene er alltid fulle av NAV-stoff på sommeren, når folk flest er på ferie. Men det er en annen sak.

NAV skal i henhold til egne forskrifter (teorien) tilby arbeidstiltak som er tilpasset vedkommendes utdannelse og erfaring. I praksis har de bare tiltak beregnet på tilbakestående og mennesker uten utdannelse og/eller norskkunnskaper. Jeg var i så måte eneste norskspråklige på mitt kurs. Folk med utdannelse blir med andre ord utsatt for diskriminering.

NAV bruker betydelige midler på bedrifter som har spesialisert seg på å utføre arbeidsavklaring for NAV. Hvor mye betaler NAV disse bedriftene årlig for dette? Hvilke resultater har de? Mine kursledere visste ikke, de førte ingen statistikk. Men de kunne fortelle at de hadde flere gengangere. Med andre ord befinner det seg et ukjent antall mennesker som går i en evig runddans på tiltak. Dette er det bare arbeidsmarkedsavklaringsbedriftene som tjener på.

Enn videre befinner det seg en rekke mennesker ansatt i disse bedriftene som tidligere har jobbet i NAV. Hvilket kontaktnett har de? Og på hvilken måte benyttes det?

Hvis man ser bort fra mitt "syt" (desperate nødrop), finnes det en masse grums her pressen burde sette fingeren på. Selv har jeg begynt å samle på NAV-historier for å bruke dem som skyts mot NAV samt som grunnlag for et bokprosjekt jeg er i ferd med å skrive om NAV.

Direkte henvendelser mottas derfor gjerne med takk: marita.synnestvedt@gmail.com

Jeg befinner meg også lett tilgjengelig på Facebook.

Oj! Men du fikk vel en forklaring eller unnskyldning fra NAV om at det ikke var noen `akademiske` bedrifter `ledige` for ditt arbeidsprogram, ja?

Hvis du ikke fikk en slik unnskyldning eller mulighet for å vente på en slik mulighet så kan jeg ikke se annet enn at du HAR EN KJEMPESAK SOM DU VIL VINNE! Å, hvis bare ikke det sitere er oppsstt som `mål eller intensjon`. Slike er det jo mange av- og da har man ingen rettigheter.

Skal jeg le - eller skal jeg gråte?

Mitt lokale NAV-kontor spør _aldri_ om hva jeg vil eller kan gjøre. De tar heller ikke hensyn til hva mine leger sier. På hvilket grunnlag kan en nyutdannet sosionom i 20-årene overprøve en fastlege og medisinske spesialister?

Mitt lokale NAV-kontor tar setninger ut av sin sammenheng og setter dem sammen til trusselbrev de ser ut til å ynde å sende ut til meg. De slutter samtlige med at "dersom du ikke innen den og den dato gjør som vi sier, vil vi vurdere å ta fra deg arbeidsavklaringspengene".

Denne behandlingen, den totale overkjøringen - som jeg tror vil bli omtalt som tortur, dersom den hadde blitt anvendt i land vi ikke liker å sammenligne oss med - gjorde meg en periode ikke bare syk, men psyk. Jeg holdt på å tippe over og skjønte plitselig hvordan mennesker kan gå fullstendig amok, f eks på NAV-kontorer.

Etter det jeg har skjønt eksisterer det ikke administrative oppgaver tilpasset akademikere på arbeidsavklaring. Jeg har fått mange henvendelser som bekrefter dette. Alle arbeidsmarkedstiltak synes innrettet mot mennesker uten utdannelse og utenlandske personer uten norskkunnskaper.

Hvorfor denne diskrimineringen?

Hvor mye sløser NAV bort av skattebetalernes penger på arbeidsmarkedstiltak de vet - eller burde vite - er fullstendig ørkesløse?

le eller gråte, ja..

Nei, men da kan de jo heller ikke ha den forskriften.

NAV kan på mange måter synes bra og riktig - i teorien. Men når det kommer til praksis er de ofte helt håpløse. Deres mangler på tilbud går ut over brukerne. Det samme med manglende evner til å møte mennesker som er i en vanskelig (desperat) situasjon.

Problemstillingene er slett ikke nye, men det blir som med gamle mennesker og (mangelen på) sykehjemsplasser. De som er i en svak situasjon (står utenfor samfunnet) har ingenting de skulle ha sagt. De (vi) har ingenting å slå i bordet med. Vi ender stort sett opp som sosialpornografi til bruk i en agurktid.

Det er fint å forstå hvorfor det er slik (teori og praksis), men jeg ville hakket på forskriften. Den skal være gjeldende. Holder ikke sånt i retten? Hvis alle er enige om at, sukk, slik er det bare, så godtar man jo dobbeltkommunikasjon og aksepterer at NAV LYVER OVERFOR DE SOM TRENGER HJELP.

Hadde det vært meg, så hadde jeg skrevet om hvordan NAV LYVER MYE og hvordan de later som at de skal gjøre noe som de ikke gjør. Å lyve til den som trenger hjelp må være straffbart på en måte, ja?

Det er det jeg er i ferd med å gjøre nå. Man kommer til et punkt der nok er nok. Der er jeg nå. Selv om jeg må gå rettens vei.

Marita, mange takk for et svært klarsynt innlegg. Jeg ser deg for meg, som utdannet i klassisk arkeologi, på Nav-kontoret. Virkeligheten blir en parodi i slike situasjoner.

Det er i sannhet snakk om diskriminering av utdannede mennesker. Brukeren skal krype for de som har fått sitt livs sjanse til å spille småkonger i sitt lille herredømme. Det hjelper ikke at arbeidsministeren sprer fordommer om "trygdemisbrukere" og deltidsansatte som ikke "gidder å jobbe".

Det er viktig at sannheten kommer fram, slik at småkongene fratas sine herredømmer, og innstiller seg på tjeneste.

Jeg er enig med Marita at dette høres tullete ut. Bortkastet tid for henne, og bortkastete penger for NAV, i alle fall hvis Marita blir avklart som varig arbeidsufør.

Men jeg forstår ikke helt det "uverdige" i dette, og enda mindre hvorfor det føles verre å sy puter enn å sitte og høre på ting du allerede vet.

Ja, hva skal de 8 ukene `bevise`? Hvis man klarer det så er man arbeidsfør? Eller er det slik at de fleste ikke klarer å gjennomføre fordi de er syke og så blir man erklært ufør? Ja, litt rart.

Det er klart at noe hjelp (liit uklart hva hjelpen består i i denne sammenhengen) er bedre enn ingen hjelp. Men det er NAV som uansett har tråkket i baret da de har en forskrift (ikke målsetting, altså) om tilpasset hjelp. Alle normale mennesker ville reagert og klaget på det. Hvis ikke man skal se bort fra forskrifter da - jeg mener, hvis det er enighet om det, så blir jo saken en annen.

Det er viktig at sannheten kommer frem. Men, er det noen som bryr seg? Vi er jo ikke akkurat en særlig betydningsfull pressgruppe - vi er bare blitt presset ut av samfunnet. På mange måter er vi å sammenligne med eldre på sykehjem. Det er også en vise med mange vers og som aldri ser ut til å ta slutt.

Pressen ser bare ut til å være interessert på sommeren, midt i fellesferien, når alle de som sitter med makt er på ferie. NAV-historier er i så måte blitt den nyere tids agurgnytt.

Jeg akter imidlertid ikke å gi opp. Selv om det skal bli det siste jeg gjør. Det snakkes så mye om medmenneskelighet og å ta vare på også dem som ikke tilhører det norske samfunn. Men hva med gruppen av (høyt) utdannete kvinner, som har slitt seg ut for samfunnet, møtt veggen og aldri klart å reise seg? De/vi synes ikke å passe inn i noen av NAVs rubrikker. Derfor faller vi utenfor. Er ikke det temmelig skammelig? Er det slik man skal bli belønnet etter å ha stått på for fullt i bortimot 30 år?

Kroppen min er kaputt. Den er ubrukelig til det meste. I hvert fall over noe stykke tid. Dersom jeg skal brukes til noe, må det være hjernearbeid. Den fungerer fremdeles. I hvert fall hvis den blir stimulert.

Etter ryggoperasjonen i mars 2005 ble jeg så gal av smerter at jeg fikk store konsentrasjonsvanskeligheter. Jeg holdt på å miste språket. Derfor begynte jeg å blogge og tvinge meg selv til å skrive - samtidig som jeg også tvang meg selv til å følge med på hva som skjer i samfunnet. Dette for å opprettholde verdigheten som et tenkende individ. Etter hvert har jeg trent meg opp til å bli en relativt dyktig skribent og nettdebattant.

Jeg sier dette fordi jeg trenger fortløpende intellektuell stimulans for å fungere. Denne vil jeg garantert ikke kunne få i et tiltak, opprinnelig opprettet for at psykisk utviklingshemmede skulle få et møtested og samtidig føle at de bidrar med noe. Jeg kaller ikke dette for arbeidsavklaring.

Reell arbeidsavklaring hadde vært en praksisplass i det offentlige byråkrati. F eks NAV eller annen administrasjon. Eller man kunne ha plassert meg på Universitetet i Oslo, avdeling for arkeologi. De mangler stillinger, men har mer enn nok av arbeid. Her kunne jeg f eks ha arbeidet for trygd, i den grad jeg makter det. Da hadde samfunnet brukt meg til noe fornuftig.

Det finnes ikke noe fornuft i å sy puter ingen har bruk for. De kunne like godt ha bedt meg om å stille meg opp ved veien og telle biler som kjører forbi.

Jeg foreslo faktisk dette for NAV for en del år siden. Uten å få noen respons. Selvfølgelig, som den som kjenner NAV ville ha sagt.

Den får bare noe igjen fra staten den som skriker høyt nok, for våre politikere er kun interessert i friske, arbeidsføre og gode skattebetalere som kan finansiere deres politiske eventyr i inn og utland. Så om du sliter deg ut i tjeneste for landet er du simpelthen kassert, og utenfor deres interesse. Og dine eventuelle krav på ytelser gjemmes bak et sinnrikt og innviklet byråkrati man helst må være professor for å forstå, samt ha utholdenhet som en maratonløper for å få.

Dette har vi sett eksempler på i drøssevis av saker som krigsseilerne, nordsjødykkerne og i NAV. Staten gir ikke ved dørene. Tvert om så motarbeider den en kassert skattebetaler etter beste evne, ofte gjennom årelange rettsprosesser, og dette er våre politikeres ansvar. Kanskje det er på tide å se de slett ikke er tilliten verdig?

Det får tiden vise.

Jeg klappet sammen etter tre og en halv uke. Jeg maktet ikke en gang å gjennomføre teoridelen. Da hadde kroppen min gått for lut og iskaldt vann i lengre tid. Den er helt avhengig av at jeg gjennomfører mine daglige rutiner (trening, bevegelse) i et rolig tempo, uten press og redsel for stress.

Veilederen min har skrevet en rapport som han har sendt til NAV. Jeg har ikke lest den selv - jeg lider for tiden av arakNAVfobi - men den munner visstnok ut i ingenting. Han kan ikke uttale seg fordi jeg ikke har fullført kurset og praksisperioden.

I utgangspunktet hevdet de at man kunne hoppe av når som helst i løpet - det vil si at nok fikk være nok - men det gjenstår å se i mitt tilfelle.

Jeg har for tiden status som sykemeldt. Jeg må være landets desidert lengst langtidssykemeldte. Jeg har ikke vært i arbeid siden år 2000.