Vi må forebygge at unntaket blir regelen! I forbindelse med offentliggjøringen av rapporten Ikke lenger ”en tjeneste av ukjent kvalitet” skrev jeg 29/6-2012 et innlegg på Nye Meninger. Dette innlegget viser til den etterfølgende debatten.

De siste dagene har tolking i helsevesenet nok en gang vært gjenstand for debatt. Denne gangen er utgangspunktet en kartlegging av tolketjenesten ved blant annet Oslo universitetssykehus HF. Kartleggingen er gjennomført av Likeverdsprosjektet i hovedstadsområdet, et prosjekt som har sitt oppdrag fra Helse Sør-Øst RHF og Oslo kommune. Kartleggingen er utført i tråd med prosjektets mandatet.

Foreliggende rapport danner grunnlag for det videre arbeidet med organiseringen av tolketjenesten og er således et særs viktig dokument som vi ønsker å få drøftet og belyst fra flest mulig sider.

Hva er en tolk?
La meg først gjøre min oppfatning helt klar: En tolk er en person med tolkeutdanning og/eller statsautorisasjon som tolk. Som jeg skrev i mitt innlegg "Sykehuset tar tolking på alvor", vil jeg understreke viktigheten av å jobbe for at alle som tolker i helsevesenet skal ha denne formelle kompetansen. IMDi skriver på tolkeportalen.no at 74,4% av tolkene i Nasjonalt tolkeregister har kapasitet til å påta seg flere tolkeoppdrag enn de har i dag. Vi trenger derfor ikke vente på at det skal utdannes og autoriseres flere tolker for å kunne komme i en helt annen og bedre situasjon. Som statsautorisert tolk Siri Fuglseth skriver på nyemeninger.no, det er all grunn til å tro at de aller fleste meldinger om "dårlig tolk" stammer fra situasjoner hvor den som tolket ikke var tolk.

En ung profesjon
Tolkeprofesjonen er en ung profesjon. De aller fleste tolkene i dag som har en viss fartstid i faget, begynte sin karriere helt uten tolkeutdanning og autorisasjon. De aller fleste måtte selv tilegne seg nødvendige ferdigheter og kompetanse da de begynte som tolker for ti, femten eller tjue år siden. Tolkeutdanning og tolkeautorisasjon ble bare tilbudt på enkelte språk, og det bare sporadisk. I disse tidlige årene var det følgelig ikke lett å få en utdannet tolk. Mange gjorde sikkert en god jobb, men oppdragsgiver hadde ingen mulighet til å sjekke faktisk kunnskap. Nå har vi godkjent tolkeutdanning innen de mest brukte språkene. Det gir helt andre muligheter til kvalitetssikring. Nettopp det er en av årsakene til at jeg har et sterkt ønske om at de som arbeider som tolker på sykehuset, skal inneha formelle kvalifikasjoner. Slik kan vi kan være trygge på at nødvendige forutsetninger for å gjøre en god jobb, er tilstede.

Mange språk og mange virkeligheter
I 2011 hadde vi i helsevesenet i hovedstadsområdet 281 tolkeoppdrag på berbisk. Samtlige ble utført av personer helt uten tolkeutdanning og autorisasjon. Hvorfor det? Jo, fordi det aldri har vært tilbud om tolkeutdanning eller autorisasjon på berbisk. Slik er det også på kantonesisk, tigre og fulfulde og flere andre språk. Her må utdanningsinstitusjonene ta sitt ansvar og sørge for at Norge får tolker på de språkene hvor det trengs! Og det er noe helt annet å ikke ha tolkeutdanning fordi man ikke har hatt mulighet til å ta det, enn å ikke ha tolkeutdanning fordi man gjentatte ganger ikke har kommet inn eller fordi man ikke har tatt seg bryet med å ta en slik utdanning. Det siste er det som bør vekke bekymring, ikke det første. Dette er nettopp en av grunnene til at betegnelsen "dårlig tolk" må nyanseres. På en del språk vil det i noen år fremover være slik at tolkeoppdrag utføres av personer som ikke har tolkeutdanning. Men dette må være unntaket, ikke regelen.

Når unntaket blir regelen
95% av tolkeoppdragene i helsevesenet i hovedstadsområdet var på språk hvor det har vært tilbud om statsautorisasjonsprøve i tolking og/eller tolkeutdanning en eller flere ganger (Linnestad & Buzungu, 2012, s. 12). Det vil ikke nødvendigvis si at det er nok tolker på alle språk, men det betyr at på disse språkene finnes det kvalifiserte tolker. Tyrkisk er et av disse språkene, og et språk hvor vi ser helt tydelig forskjellene mellom de ulike modellene som analyseres i rapporten. Oslo kommunale tolketjeneste, hvor de fleste som har hatt tolkeoppdrag har tolkefaglig bakgrunn og hvor de også har flere fast ansatte tolker, hadde statsautorisert tolk på 89% av tolkeoppdragene på tyrkisk, mens de resterende 11% av oppdragene på tyrkisk ble utført av tolker med tolkeutdanning. På Oslo universitetssykehus og Akershus universitetssykehus ble 70% av tolkeoppdragene på tyrkisk utført av personer helt uten tolkeutdanning, statsautorisasjon eller bestått tospråklig test for potensielle tolker. Slik kan vi ikke ha det, og slik skal vi ikke ha det i fremtiden. For selv om det vil være noen ganger at man ikke har en kvalifisert tolk tilgjengelig når man har behov for det, er jo vårt ønske at systemet skal være slik at det i størst mulig grad gir oss tilgang til profesjonelle tolker.

Jeg har behov for å understreke at bruk av profesjonelle tolker også er en forutsetning i den avtalen Oslo universitetssykehus, Akershus universitetssykehus og Sunnaas sykehus har om leveranse av tolketjenester. Det var uroen over at vi ikke fikk kvalifiserte tolker i tråd med avtalen som var bakgrunn for igangsetting av dette viktige kartleggingsarbeidet.

Ja, vi trenger dere!
Statsautorisert tolk Urszula Srebrowska skriver i sin kommentar: "På tolkeutdanningen jobbet vi grundig med medisinsk terminologi, tolking i somatisk og psykisk helse, og de tolkefaglige ferdighetene som gjør at vi har kompetanse til å gjøre en fin jobb som tolker på sykehus. På autorisasjonsprøven var tolking i helsevesenet et hovedfokus. Jeg er helt sikker på at både helsearbeidere og pasienter vil oppleve at vi profesjonelle tolker gjør en god jobb hvis dere bare kunne gi oss sjansen". Til det er mitt svar: Ja, du har helt rett. Vi trenger din og andre tolkers kompetanse. God tolking er en av flere forutsetninger hvis vi skal bevege oss mot en mer likeverdig helsetjeneste! Vi ønsker også å være en god arbeidsplass for kvalifiserte og kompetente tolker.

Vi jobber nå, i regi av Likeverdsprosjektet, med ulike modeller for hvordan vi best kan sikre helsepersonell og pasienter tilgang på en god tolketjeneste. Målet er å kunne legge frem forslag tidlig på høsten. Frem til da skal vi ha omfattende samarbeid med ulike tolkefaglige miljøer, helsefaglige miljøer, med nasjonal fagmyndighet for tolking i offentlig sektor ved IMDi, med Helsedirektoratet, med NAKMI og med andre relevante aktører. Nå er det viktig å ha en prosess hvor planarbeid og forslag til beslutninger blir godt forankret i alle aktuelle fagmiljøer, slik at løsningene vi velger for fremtiden blir best mulige.

Av: Tove Strand, viseadministrerende direktør ved Oslo universitetssykehus og prosjektansvarlig i Likeverdsprosjektet