HELSE: Det er på tide å tenke radikalt om hvordan Norge skal levere omsorgstjenester i framtida.
Det er fra mange hold blitt påpekt at dagens struktur for omsorgstjenester ikke er bærekraftig. Hovedutfordringene i framtida er å bedre kvaliteten til flere omsorgstrengende utført av færre yrkesaktive. For å løse denne trippelutfordringen kreves radikal nytenkning, og en viktig del av løsningene må være å spille på entreprenørskapet som fra starten av har stått bak utviklingen av omsorgstjenestene.
En del av løsningen ligger i å ta i bruk sivilsamfunnets- og borgernes egne ressurser. Både de omsorgstrengende selv, deres familier og pårørende, frivillige organisasjoner og lokale initiativ og prosjekter. Hovedstrategien må være å forme et samfunn som sikrer økt selvhjelp og egenmestring, tilrettelagt via omsorgstjenestene og ved å utvikle boligløsninger og nærmiljø som er universelt utformet.
Vår tiltakende individualiserte livsform og segregering av ulike pasientgrupper i spesialiserte omsorgstjenester, bidrar til økt isolasjon og hjelpebehov for mange enkeltmennesker. Det hemmer også vår evne til å bistå hverandre på enkle naturlige måter i nærmiljøet. I tillegg undergraver det synergien som ligger i at mennesker i ulike livsfaser og situasjoner støtter hverandre.
Vi må gjenskape bedre fysiske forutsetninger for at flest mulig kan klare seg selv, men gjerne i fellesskap med andre. Moderne teknologiske løsninger kan her spille en viktig rolle, ved å forenkle dagliglivet, sikre trygghet og tilsyn, bedre bevegelighet og kommunikasjon.
I tillegg til bedre samhandling mellom første- og andrelinjetjenester må en med dette utgangspunktet søke sterkere samspill i hele det kommunale tjenestefeltet. Alle må spille på lag for å støtte opp under enkeltmenneskets og samfunnets egenomsorgsevne. Å utvikle og implementere slike løsninger vil i tillegg til spesialistkompetanse kreve betydelig tverrfaglig kompetanse og tett brukermedvirkning.
Omsorg dreier seg om menneskelige relasjoner, tid, respekt og gjensidighet. Ved å legge til rette for at brukernes behov blir forstått, deres ønsker respektert og deres egne ressurser blir verdsatt og mobilisert, kan man på ulike vis oppnå både økt kvalitet og bedre effekt i omsorgen samtidig. Nye bærekraftige omsorgsløsninger trenger aksept både hos brukerne og hos befolkningen.
Det er i dag en betydelig interesse i norske kommuner for å prøve ut nye konsepter og løsninger i omsorgssektoren. Innovasjon er ikke bare å utvikle nye teknologiske løsninger, men vel så mye om å utvikle nye organisatoriske løsninger, faglige innfallsvinkler, samarbeidsformer og økonomiske ordninger. Innovasjon utfordrer derfor «makten i de rådende oppfatninger». Kunsten er å endre etablerte måter å tenke på og gjøre ting på. Innovasjon stimuleres best i tverrfaglige miljøer som gjensidig kan utfordre hverandre.
Samarbeid gir derfor bedre konkurransefortrinn og oftere suksess, enn rendyrkede og isolerte prosjekter. Entreprenører i omsorgssektoren møter ofte unødvendige barrierer for å komme i gang. I tillegg savnes ofte kunnskap om hva som finnes av muligheter, og hva som eventuelt er gjort andre steder nasjonalt og internasjonalt. Eksisterende kunnskap er dessuten fragmentert, og ingen har noen systematisk oversikt over hva som allerede finnes av løsninger, eller er vunnet av kunnskap og erfaringer gjennom andres forsøk. Mange mangler dessuten erfaring og kompetanse om hvordan en innoverer, utvikler og organiserer nye tjenester.
På bakgrunn av dette foreslås det i NOU 2011:11 «Innovasjon i omsorg» etablering av et Nasjonalt Innovasjons Sekretariat for Omsorgssektoren (NISO). Det er vår vurdering at en må bygge en kunnskapsbase og et og nasjonalt nettverk innen innovasjon i omsorgsfeltet med basis i de etablerte sentrene for omsorgsforskning. Disse finnes i region Øst (Høgskolen i Gjøvik), region Sør (Universitetet i Agder og Høgskolen i Telemark), region Vest (Høgskolen i Bergen), region Midt (Høgskolen i Nord-Trøndelag) og region Nord (Universitetet i Tromsø).
Alle sentrene er med andre ord tilknyttet høyere utdannings- og forskningsmiljøer som har bred kontaktflate og nært samarbeid mot kommunene. Utforming av et nasjonalt sekretariat må med andre ord bygge på en desentralisert nettverksmodell som involverer disse miljøene. Styrken i en slik modell er knyttet til to forhold:
Sekretariatet utøver sin funksjon som kunnskapsbase i tett samarbeid med aktører som utøver utdanning og forskning i samarbeid med kommunesektoren.
Den desentraliserte strukturen gir et distribuert og tett oppfølgingsansvar knyttet til råd og veiledning mot praktiske omsorgsprosjekter i de respektive regionene.
Et nasjonalt sekretariat for innovasjon i omsorg må naturligvis også utvikle og ivareta nettverk og samarbeid med en lang rekke andre aktører. Dette gjelder særlig etablerte OPI-konsortier (offentlig-privat samarbeid om innovasjon) rettet mot omsorgsfeltet. I dag eksisterer en rekke innovasjonsmiljøer og helseklynger i Norge, men satsingen framstår som fragmentert og ikke bygd på en kumulativ kunnskap og erfaring.
Det er behov for å utvikle en god modell på hvordan innovasjonsklyngene kan bygge på hverandre og styrke den samlede innovasjonssatsingen i Norge innen dette feltet. Stimulering av kunnskapsdeling er et nøkkeltema. Høgskolen i Gjøvik har i samarbeid med Universitetet i Agder tatt initiativ til å etablere et slikt nettverk under fanen «Arena Ny Omsorg».
Med forankring i de fleste innovasjonsklyngene rettet mot omsorgsfeltet, ble nettverket formelt stiftet i juni i år. Dette lover godt for å kunne øke innovasjonstakten og utvikle nye og bærekraftige tjenester i samarbeid med kommunene.
«Vi må gjenskape bedre fysiske forutsetninger for at flest mulig kan klare seg selv.»