Hvorfor, hvorfor? Slik har vi spurt i nesten 11 måneder nå. Terje Tørrissen og Agnar Aspaas kan ikke og vil ikke svare.

De første dagene etter 22. juli i fjor var vi mange som våknet hver morgen med en enorm lettelse. Det var bare en drøm. Det har ikke skjedd, likevel. Før det slo inn, igjen: Jo, det er virkelig. Blant dem som var nær grusomhetene, skulle det ikke forundre meg om noen av og til opplever det fortsatt.

Men for de fleste er sjokket borte. Skyggene av det, også. Vi har gått videre til neste spørsmål: Hvorfor? I ni uker har vi gått gjennom rettssakens jungel av svar. I går vitnet de sakkyndige rettpsykiaterne Agnar Aspaas og Terje Tørrissen, som mener at Breivik var og er tilregnelig.

I motsetning til så å si alle andre i denne saken, i og utenfor rettssalen, leverer de ikke noe «derfor»: «Vi prøver ikke å forklare hvorfor handlingene er begått. Det anser vi å være utenfor vårt mandat,» repliserte Aspaas tørt da dommer Wenche Elizabeth Arntzen lurte på om de så etter en alternativ forklaring enn sin egen, som går ut på at Breivik lider av personlighetsforstyrrelser. Og helt på slutten av den over ni timer lange rettsdagen: «Her må vi ha magamål og ikke tro at vi som psykiatere kan forklare all menneskelig adferd».

Det er noe befriende over den holdningen. Psykiatrien har møtt kritikk fra alle kanter for å være for skråsikker, for arrogant, for å insistere på at intet menneskelig er den fremmed og at den i tillegg kan putte alt menneskelig inn i skjemaer og diagnosesystemer. Tørrissen og Aspaas gjør også det, men etter at de har konkludert med at Breivik har narsissistisk og dyssosial personlighetsforstyrrelse, lar de det bli med det. De begir seg ikke ut på spekulasjoner rundt hva som brakte Breivik fra en ganske normal oppvekst på Oslo Vest til et én time langt massedrap der han skjøt ungdommer i hodet, en etter en.

Nettopp det gjør de to psykiaternes forklaring vanskelig å forholde seg til, også. Teorien om personlighetsforstyrrelser er et veldig vanskelig svar når man leter etter et «derfor». En personlighetsforstyrrelse er ikke noe man får. Det er noe man har. I alle fall fra tenårene av, og ofte helt fra barndommen. Det betyr at Breivik er nærmere «født sånn» enn «blitt sånn». Taggingen på ungdomsskolen, herjingene til gjengen «Skøyen Killers» på barneskolen, den lurvete og halvkriminelle forretningsdriften, higet etter penger og suksess, forfengeligheten, terrorhandlingene 22. juli: Narsissistisk og dyssosial personlighetsforstyrrelse hele veien.

Alternativet til denne konklusjonen var å si at Breivik ikke har noen diagnose i det hele tatt, sa Aspaas. Tørrissen virket noe mer søkende, og fortalte at han hadde vært usikker på om det likevel kunne være paranoid psykose, som kan gi utilregnelighet. Så usikker at han hadde gjennomført en ny samtale med Breivik etter at rettssaken var i gang.

Paranoid psykose er det de to har brukt mest tid på å diskutere. I går kom det fram at psykosen i så fall ville være så svak og vrangforestillingen så snever at det neppe hadde endt med utilregnelighet etter straffelovens paragraf 44, men snarere med bokstav c i paragraf 56: «Retten kan sette ned straffen under det lavmål som er bestemt for handlingen, og til en mildere straffart».

Dit er det ingen som vil. Strafferabatt er en helt absurd tanke i denne saken. Hvis en firkantet diagnostisering og en like firkantet lovtolkning kan bringe oss dit, skal vi være glade for at verken jus eller psykiatri er rettlinjede vitenskaper.

Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.