Jeg er grundig lei av dagens dietthysteri.
Jeg er bare en liten jente, som tilfeldigvis har plumpet ut i en verden som for tida står på hodet. En vedtatt sannhet en dag, er en vedtatt livsfare dagen etter. Jeg er rett og slett livredd. Uansett hva jeg spiser er det garantert kreftfremkallende eller så gir det meg høyt blodtrykk, hjerte- og karsykdommer, tørt hår, kviser eller det som verre er. Jeg føler meg helt fortapt. Helt «lost» i denne jungelen av slankekurer, vitaminer, mineraler, lavkarbo og høykarbo. Jeg føler at mine sjanser for et sunt liv bare blir mindre og mindre for hver dag som går, for hver ny diett som lages og for hver nye sjokkerende forskningsrapport som publiseres i Dagbladet.
Jeg kjenner en kvinne som satser liv og lemmer, og alle sine penger, på et vakkert indre. Mer presist, en vakker tarm. Selv skjønner jeg det ikke, det er da ingen som noensinne skal se den tarmen uansett. Ikke hun selv en gang. En stygg tarm burde da ikke være noe som helst å bry seg om. Men jo, først skal tarmen skylles (noe som ikke kan være særlig behagelig), så skal den kures med olivenblad fra Afrika og ekstrakter fra en kaktus i Guatemala. Og så skal den vedlikeholdes med dosevis av piller i alle farger og fasonger. Omtrent nok til å fø et middels stort norsk sykehjem. Og ikke nok med det. Hun kan heller ikke spise hvetemel, melk, sesamfrø, kaffe, mais, tomater eller blåbær. Ikke bare for en periode, nei for resten av livet. Jeg beundrer henne for at hun orker. Hennes enorme ståpåvilje. Det at hun er villig til å droppe årets sommerferie for å forsørge den kostbare tarmen sin. Jeg er sjeleglad jeg er tildelt en tarm som ikke er så dyr i drift.
Hysteriet er rundt meg overalt. Det er hakket før jeg begynner å spise i skjul på skolen. Jeg tør så vidt ta fram matpakken min med to brødskiver med brunost, i frykt for pustebesvær hos mine medelever. De er jo alvorlig redde for at jeg skal bli tjukk og dø av diabetes. Mens jeg på min side blir bare mer og mer sjokkert for hver gang de drar fram matpakka. Det begynte med wraps og uskyldig middagsmat, men nå er det gått over til sjokoladebarer, inntørka frukt og rømme med syltetøy i. Jeg kan ikke skjønne at det er noe å bli mett av, og det er det heller ikke. For de er sultne og pottesure resten av dagen, og langt inn i neste dag. Skal de leve lenge og unngå å bli syke, så får det heller gå. Bare synd at jeg som ikke har de samme sjansene til å leve lenge, blir nødt til å høre på deres jammer dag inn og dag ut, resten av min tilmålte tid.
Det var en gang nordmenn levde på gårder. Langt oppi de bratteste åser. Den gang de laget maten sin selv. Da maten var ren. Ingen tilsatte vitaminer i melken og ingen omega 3-fettsyrer i brødet. Men de overlevde likevel. De fisket ørret i fjellvann, og nølte ikke ett sekund med å spise den, selv om de ikke hadde innholdsfortegnelsen med oversikt over proteiner, fett, karbohydrater og kalorier. Ja, nå kan vi virkelig riste på hodet av dem. Enda bra at verden har gått framover.
Jeg vil ha en diett der jeg spiser når jeg er sulten, helt til jeg er mett. En diett hvor jeg kan spise litt av alt, der jeg slipper å veie maten eller unngå noen matvarer. Men min perfekte diett er ennå ikke oppfunnet, så i mellomtida nileser jeg Dagbladet hver eneste dag i håp om at den endelig kommer, som en stor forskningssensasjon. Så jeg endelig kan bli sunn jeg også, og slippe alle bekymringer. Foreløpig blir jeg nok nødt til å leve i uvisse, med alle sykdommene liggende på lur rundt neste hjørne.
Heldigvis finnes det en til som meg. En som ennå ikke har hoppet på en diett i håp om et bedre liv. En som velger å ta sjansen. Velger å leve på ustø grunn, helt på kanten av stupet. Dette er min kjemilærer Magnus. Han er den som holder meg oppe når jeg er paralysert av skrekk og er like ved å hive meg på lavkarbodietten. Han sier at energien fra mat bare er bindinger som brytes, indre potensiell energi i molekylene. Intet annet. Ingen magiske reaksjoner. Både karbohydrater, protein og fett blir til glukose i kroppen, som igjen spaltes til karbondioksid og vann. Av dette får vi energi, slik at musklene kan trekke seg sammen, og vi kan leve. Han forteller meg at så lenge jeg spiser, kommer jeg til å leve. Lenge.
Det er godt å høre, midt oppi dette kaoset. Et håp. Men det fineste han sier er likevel: «Ta det med ro. Et lykkelig menneske er det sunneste som finnes.» Så kjemp heller for å være lykkelig enn for å være sunn.»
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.