I fjor sommer dominerte debatten om de mange voldtektene spaltene.
Når prinsippene går foran ofrene
I fjor sommer dominerte debatten om de mange voldtektene spaltene.
Regjeringen lovte både å få en fortgang i DNA-analyser i voldtektssaker og å følge opp Voldtektsutvalgets mange forslag til tiltak. Forrige helg varslet Oslo politiets tillitsvalgte at vi kan vente oss en ny bølge av voldtekter, for få tiltak er satt i verk. I tillegg er ventetidene på DNA-analyser fremdeles en flaskehals i etterforskningene i voldtektssaker. Hvor-dan kan en regjering sette politiske prinsipper foran mennesker som har opplevd grove overgrep?
Voldtekt er en forbrytelse av ekstremt krenkende karakter, og den vil som oftest gi offeret livsvarig skade. Mange voldtektsofre vegrer seg for å anmelde saken, i frykt for at møtet med politiet og rettsapparatet skal oppleves som et nytt overgrep. Undersøkelser viser at 8 av 10 anmeldelser blir henlagt av politiet. Også frifinnelsesprosenten er meget høy i voldtektssaker. Det er anslått at under 1 pst. av alle voldtektsmenn blir domfelt.
Det såkalte Voldtektsutvalget i 2008 overleverte NOU 2008: 4 «Fra ord til handling: Bekjempelse av voldtekt krever handling» til daværende justisminister Knut Storberget. Dokumentet inneholdt en rekke tiltak for å bekjempe voldtekter i Norge. Tiltakene er bare i mindre og svært varierende grad fulgt opp av departementet.
Ventetiden på DNA-analyser er fremdeles lang. Tenk hvordan det føles for en som er voldtatt å vite at det kunne tatt fem dager å analysere DNA-prøver for å finne en gjerningsmann. I stedet insisterer regjeringen at det skal ta måneder, fordi det er viktigere for dem at dette gjøres av en offentlig institusjon, rettsmedisinsk institutt, enn av private. Det private DNA-laboratoriet Gena i Stavanger har jobbet med å få lov til å gjøre DNA-analyser i slike saker siden 2005. Nå har det gått sju år uten at ventetidene er fjernet. Regjeringens motstand viser med all tydelighet at det er viktigere for regjeringen å ta hensyn til sin allergi mot private løsninger enn å faktisk få til løsninger. Hvordan er det mulig?
«Hvordan kan en regjering sette politiske prinsipper foran mennesker som har opplevd grove overgrep?»