Sett brukernes velvære i sentrum. Også i Oslo sentrum.

De fleste tilreisende i det åpne rusmiljø i Oslo er trøndere. NRK, Trøndelag melder at over hundre trøndere ble sendt hjem fra Plata i 2011. Nå vil Oslo kommune styrke hjemsendingsprosjektet, trolig fordi de ikke har fått ønsket resultat.

Prosjektet gir inntrykk av at det ikke er de vanskeligstilte stoffbrukeres velvære som står i sentrum for innsatsen i hovedstaden, men at de skal slås i hartkorn og bare fjernes.

Hovedstadens myndigheter ønsker ikke å slippe til vanskeligstilte stoffbrukere på sine lavterskeltiltak. Jeg har ofte møtt forkomne tilreisende på Østbanen som har forsøkt å selge togbillettene de fikk av kommunen, istedenfor hjelpen de kom for, for å få råd til å kjøpe neste dose av det de er avhengige av fra det illegale marked.

Oslo kommunes hjemsendelsesprosjekt blir dessuten misbrukt i relativt stor skala. Flere titalls trøndere utnytter det hvert år til å få en gratis reise hjem etter innkjøp av heroin til Oslo-pris.

Likevel, det er mange vidt forskjellige grunner til at vanskeligstilte stoffbrukere trekker til hovedstaden. Noen av grunnene er veldig gode. Oslo har et høyt befolkningsantall der kan man forsvinne i mengden. Majoriteten av de med tunge rusproblemer er belastet med komplekse årsakssammenhenger og er ofte utstøtt av det sosiale lag i nærmiljøet. Dessuten er både de kommunale og statlige hjelpetiltak varierende over det ganske land.

Et markant antall narkomane trøndere som påtreffes i hovedstaden, sier de reiste med håp om å få hjelp av en annen helseregion. Den store gruppen trøndere i Plata-miljøet omtales gjerne som «metadonflyktninger» fordi de håpte på medisinsk rehabilitering i Oslo etter å ha blitt avvist eller tilbudt feil medikament av landets mest omstridte LAR-region: LAR Midt.

NRK, Trøndelag melder at Velferdsetaten nå har invitert til diskusjoner omkring hva som kan gjøres for at flere trøndere forlater Plata. Blant annet har Inge Løvstad i Helse- og overdoseteamet i Trondheim deltatt i et møte om hva som kan gjøres for å stanse trafikken.

Jeg finner uansett grunn til å tro at enhver som jobber gatenært vil gi andre råd enn å oppfordre til avvisninger. Trondheim har en ganske annen tilnærming til problemet enn hovedstaden. Samtidig som oppsøkende tjenester med tilbud om helsehjelp i Oslo har blitt bortvist av politi og beskyldt for å skape ansamlinger, så er dette etablert praksis i Trondheim kommune.

Den undertrykkende politiaksjonen som stadig pågår i Oslo sentrum er hovedinnsatsen i praktiseringen av intoleranse mot denne gruppen mennesker.

Politiet har siden juni i fjor hatt en intens tilstedeværelse og pågrepet, bøtelagt og bortvist mennesker med rusmiddelproblemer, i tusentall. Det er vanskelig å se at hjemsendingsprosjektet er basert på en annen holdning.

Synet av rake og uniformerte som jager åpenbart vanskeligstilte rundt som en saueflokk, er usedvanlig trist. Byrådet i Oslo og Velferdsetaten ynder gjerne å kalle dette å hjelpe de rusavhengige. Justisminister Grete Faremo er derimot åpen om at målsetningen er å uroe miljøet. Tidligere var myndighetenes representanter enda ærligere og sa: "Vi skal gjøre det så ubehagelig for dem at de ikke vil være her".

Politiaksjonens konsekvenser medfører desperasjon som igjen fører til mer kriminalitet, prostitusjon, uro og svekket helse. Når miljøet spres over et større område blir tilgangen på stoff enda lettere og den indre justisen i miljøet svekkes. Da er det vanskeligere for stoffbrukere i miljøet å hindre at salg forekommer til mindreårige.

Aksjonen forringer også hjelpetiltakenes funksjonalitet. Der er nemlig tid (ro) avgjørende for å komme i posisjon til å motivere, inspirere og til å bistå med hensiktsmessig tilnærming.

Miljøet er nå skjøvet mer eller mindre ut av det offentlige rom i sentrum, hvilket medfører at noe av den uønskede aktiviteten flytter inn på hjelpetiltakene. Dermed må helse- og sosialfaglige fungere som kontrollører istedenfor å utøve sin profesjon.

Hjelpetiltakenes innsats kan ellers, i motsetning til utstøtingen, vise til gode resultater. Likevel er stadig slik hjelp overfor mennesker med denne tilstanden ansett som kontroversielt.

Kanskje fordi annet enn fengsel og behandlingsinstitusjoner medfører at de blir blivende i kommunen, uten at det kreves total rusfrihet som umiddelbart mål.

Hadde Oslo derimot tilbudt et alternativt oppholdssted. Et innendørs brukerstyrt aktivitetssenter med stedlig begrenset toleranse for bruk og salg, så kunne vi angrepet problemstillingen på en hensiktsmessig måte. Der kunne vi pragmatisk og tolerant fått kartlagt hver enkelt individuelt og skreddersydd innsatsen.

Oslo kommune har flere tiltak for å unngå stoffbrukere fra andre kommuner. En kvinne i Plata-miljøet fikk nylig et flere ukers opphold på akutten der hun ble opptrappet på medikamenter. Men det Oslo kommune tilbød da hun kom ut, var en hospitsplass med aktive stoffbrukere.

Fordi hun bare har hatt adresse i Oslo et halvt år. Noen ganger er det som om de ber om det selv.

Vi er en nasjon basert på menneskerettigheter og humanitet. Hovedstadens myndigheter bør bistå enhver hjelpetrengende, for så å sende regningen til de respektive kommuner. Dette vil kunne skjerpe de øvrige kommuner til å opprette adekvate tiltak i sine nærmiljø, samt skape press mot uheldig praksis i helseregionene.

Hjemsendelsesprosjektet ser ut til å være endel av innsatsen i praktiseringen av intoleranse mot denne gruppen mennesker.

Enhver kommune bør ta kostnaden for sine bortreiste innbyggere med behov for velferdstjenester andre steder, fremfor at hovedstadens myndigheter skal avvise mennesker på den ytterste rand.

Arild Knutsen, leder i
Foreningen for human narkotikapolitikk