Alderdom er ingen sykdom. Men en gammel og sliten kropp trenger mer pleie enn en som er yngre. Blant annet derfor er det viktig at Norge er rustet til å ta hånd om en stadig aldrende befolkning på best mulig måte. Samtidig er det vanskelig å få øye på hvordan gårsdagens løsninger skal møte framtidas behov - i det minste på en økonomisk forsvarlig måte.
Senterpartileder Liv Signe Navarsete skal derfor ha ros for at hun nå ønsker å starte en debatt om morgendagens eldreomsorg. Men tankene hennes er ikke et brudd med regjeringens politikk, slik enkelte har framstilt det som. Da Ap la fram eldreplanen under valgkampen i 2009, ble det tolket som et løfte om sykehjemsplass til alle. Det var det ikke. Det var et løfte om sykehjemsplass til alle som trenger det. Det er de tre siste ordene som er de viktige når framtidas eldreomsorg skal bygges opp: Hvem trenger sykehjemsplass? Hva slags tilbud bør de som ikke trenger slik plass, men annen omsorg, ha krav på?
Både Navarsete og andre har vist til den danske kommunen Fredericia. Det snakkes mye om selvhjelp og slagordet «Længst muligt i eget liv». Det avgjørende for å få til dette er et fleksibelt tilbud der man kan velge ulike omsorgsformer etter behov. Noen kan bo hjemme, andre på tun eller i andre fellesskap. Atter andre trenger en plass på institusjon. Fra høyresiden blir det med jevne mellomrom hevdet at det er de private aktørene som er best egnet til å levere denne bruker-orienterte fleksibiliteten. Men det er ikke riktig. For at vi skal ha et robust, trygt og likeverdig offentlig omsorgstilbud i framtida er det derfor viktig at politikere sier tydelig ifra - og sørger for - at det offentlige kan møte morgendagens store og sammensatte behov, også innen eldreomsorgen.
«Aps eldreplan fra 2009 var ikke et løfte om sykehjemsplass til alle. Det var et løfte om sykehjemsplass til alle som trenger det.»
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.