Det er synd at virkeligheten er slik som Marøy og Kaggestad beskriver. Jeg selv er både bilist og syklist. Har syklet noen sykkelritt i mine yngre år, som for eksempel "Vestfold rundt" og "Birken". Nå sykler jeg rolige sykkelturer så mye som mulig det halve året det ikke er vinter. Så jeg har opplevd det å være på begge sider av den konflikten. Jeg tror at hvis flere bilister finner frem sykkelen og bruker den i så fall av og til, vil de bli mer klar over syklistenes problemer. Men på samme vis bør noen syklister sette seg bak rattet og se hvordan det arter seg fra den synsvinkelen. For jeg har opplevd noen gærne ekstremister i begge leire og begge er like forkastelige. Men et annet problem er veistandarden. Det er kanskje ikke bilistene klar over, men det forklarer hvorfor syklister av og til "vingler". Der har veimyndighetene og bevilgende myndighet et stort ansvar. I disse tider er det heldigvis fokus på veistandarden, jamfør artikler om 4 måneder nye veier med store skader - allerede. Veibredden er også et punkt verdt å nevne. Og her har både bilister og syklister sammenfallende interesser - nemlig at veiene blir konstruert bredere. Desverre er det kun pengefokus myndighetene har i dette fagfeltet, så kanskje et lite opprør her er på sin plass?

Enig at idrettssykling ikke har noe å gjøre på sykkel- og gangstier. Men har den noe å gjøre i veibanen da? Hva om motor- og bilsportfolket hadde stilt samme krav? Seilere holder seg for eksempel unna nyttetrafikk på fjorden. (Og når de ikke klarer det, blir de temmelig kraftig uthengt.) At syklister har adgang til veibanen, betyr ikke at veibanen kan reduseres til å være et idrettsanlegg. Det er først å fremst en ferdselsåre for vanlig trafikk. Om du vil trene på sykkel i trafikken, må du holde deg til trafikkreglene og avpasse din oppførsel etter forholdene. Tjue syklister i en klynge som tar hele kjørebanen er selvfølgelig utilbørlig opptreden. Norge må for øvrig være det landet i Europa hvor det finnes flest kilometer landevei per hode. De fleste av dem er så lite trafikkert at det er plass til tusen. Det burde være gode muligheter for trening, uten å være til ulempe for andre. Slutt å legge treningsrunden i tettbebygd villastrøk hvor de er så farlig som dere antyder. Det er desidert ikke stedet for å trene på å ligge på hjul. Det holder fint med to for å øve seg på akkurat det forresten. Så får du bruke konkurransene til å ligge på hjul til femti andre.

Selv sykler jeg daglig til og fra jobb pluss en del på fritida både i Norge og utlandet bare for fornøyelsens skyld (siste langtur var på 3000 km på landeveien - mangel på ferie er langt verre enn trafikkproblemer!). Jeg sykler både på sykkelstier og i veibanen og i et bra tempo (men jeg hadde klart måtte slippe i 50, 60 km som du nevner). Jeg har egentlig aldri opplevd den helt store dramatikken, i hvert fall ikke verre enn når jeg kjører bil. I vinter måtte jeg 1 gang ut i veibanen på E134 fordi sykkel- og gangstien var uframkommelig på grunn av snømengden. Det var rushtid og jeg ble forbikjørt av ganske mange i oppoverbakke. 1 bilist fant på å legge seg på hornet og vise meg fingeren. (Det var for øvrig helt ufarlig og til ingen hinder for syklingen. - Vi tøffinger som sykler er vel ikke så lettskremte vel. Og om du er skvetten, så skaff deg speil.) Alle andre viste hensyn og passerte meg på en måte som var helt forsvarlig. Det er ingen tvil om at jeg sinket dem. Derfor sykler jeg ikke i veibanen når alternativet er brukbart. Jeg opplever også at de fleste bilistene stopper når jeg krysser veien på sykkel i fotgjengerovergangen. Jeg hilser pent og takker for hensynsfull opptreden. Det hender jeg må bremse for en billist som stopper eller er uoppmerksom, eller kanskje en fotgjenger vimser litt frem og tilbake. Da er det bare å bremse opp. Trafikk er tross alt en form for kommunikasjon mellom deltakerne. Så er det bare å tråkke til igjen for å få opp farta. Er du så heldig at det skjer ofte nok, blir det jo rene intervalltreninga…

Slutt å sutre, sykkelfantomer. Dere oppfører dere som han som begynte å bli lei av at det var andre som gikk på ski i løypene. Litt urovekkende synes jeg av en barnetrener å formidle slike holdninger. Rent teknisk har du nok en del poeng, men din fiendtlige stil egger til konflikt. Det er til skade for alle som sykler. Sykkelfolk flest, er ikke spesielt tøffe. De er positive, optimistiske mennesker som takler små hinder med et smil. Med litt kløkt klarer de å være forutseende og tydelig i trafikken slik at de unngår de kjente fellene du nevner.

Til slutt: Husk at hjernen faktisk produserer masse godsaker av å være vennlig mot andre mennesker.  Tro det eller ei, men det er mye helse i godt humør!

I følge SSB ble, 635 syklister skadet i trafikken i 2009. relativt små endringer de siste 10 årene. Av disse ble 9 drept og 62 alvorlig eller meget alvorlig skadet.

Disse tallene er høye og en bør diskutere om en ikke må stenge flere veier for å redusere dette antallet.  Antall kjøretøy pr døgn er et kriterie som blir brukt til å sette fartsgrenser etc.

Veier med døgntrafikk på 5 eller 10 tusen kan være kriterie for å stenge veien for syklister. Jeg kan ikke forstå at en kan fortsette å blande biler og syklister uten å ta hensyn til risikoen for syklistene.

Alternativet er enkelt, sykkelvei og veiutbygginng er og vil sansynligvis forbli en lavt prioritert oppgave i Norge, så vi dreper noen flere mens vi venter.

Problemene skapes av følelser mer enn av praktiske hensyn. Noen bilister synes vi jobbsyklister er så irriterende selvgode når vi med den største selvfølgelighet sykler i veibanen. Det er ikke det av vi sinker dem så mye - de må uansett stoppe for rødt lys 200 meter lenger fremme - men at vi i det hele tatt er der. At vi ikke kan sykle på fortauet, eller på en annen vei eller ligge et annet sted i veibanen.

Etter å ha blitt forsøkt presset av veien av 20-bussen i Oslo (det har skjedd flere ganger) spurte jeg sjåføren som i neste kryss ventet på grønt hva som var i veien. Han mente jeg skulle bruke gang- og sykkeveien. Jeg svarte at det var vanskelig, for det var tett av fotgjengere der akkurat da.

Vi kjører ikke i 60, som Kaggestads folk, men ofte i 30. Man kan ikke passere tett inntil myke trafikanter, også barn, på felles gang- og sykkelstier i den farten heller. I gangfart blir noe av poenget med sykkel borte.

Bussjåføren kjente imidlertid ikke trafikkreglene, som sier at syklister har den samme retten til veien som biler, selv om det er sykkelvei ved siden av. Syklister kan også sykle i kollektivfeltet, med akkurat samme rett som bussen. Vi er ikke et unntak, en slags korrekturfeil i trafikkbildet, et rådyr som har forvillet seg inn på veien.

Vi jobbsyklere kan ofte bruke gang- og sykkelveiene. Men separate felt bare for syklister, som langs Søkedalsveien mellom Smestad og Røa, er langt tryggere.

Fremfor alt slutter jeg meg imidlertid til innlegget til Dirk Balliere: Flere kunne slutte seg til det store flertall av bilister og syklister som smiler til medtrafikanter, bremser ned, slipper andre frem og taper utrolig lite tid på det.

La meg først si at Johans og min billedbruk i artikkelen ikke er metaforisk. Alt fra klubbe til nedsprøyting er tatt fra virkeligheten.

Dernest er jeg selvfølgelig enig i sitatet ovenfor. Etter nær 60 års sykling og over 60 års alder har jeg aldri opplevd problem der det har vært mulig å få øyekontakt og være høflig.Jeg har sågar mange ganger vært rørt av omtanke fra bilsiter, særlig trailersjåfører, når jeg sperrer en motbakke som ikke har avkjørings- eller avstigningsmulighet.

Faren oppstår når situasjonene oppstår brått, og man reagerer mer på refleks enn omtanke.

Provoserende syklister

Utgangspunktet vårt er heller ikke aggressivt, meningen er i hvertfall tvert i mot. Ingressen tar jo nettopp høyde for at også syklister er oppfører seg som idoter. Men det er en vesensforskjell. Syklisten er en myk trafikant som i liten grad kan skade en medtrafikant (hvis han ikke er på gang- og sykkelveiene). Bilisten er en hard trafikant, hvor bilen er et dødelig våpen hvis han lar irritasjonen styre atferden. I ei drosjekø ei lørdagsnatt er det til stadighet folk som både sniker og oppfører seg usympatisk, uten at vi som har rett trekker kniv av den grunn. Det handler om å bruke vett, selv om andre har urett.

Selv om bilisten etter trafikkreglene har rett, kan det få fatale følger om han står på den retten når en syklist har vært uoppmerksom, eller provoserende.

De fleste av oss som sykler, kjører også bil. Jeg skjønner derfor hva de snakker om som er provosert. Jeg har selv blitt forbanna over stive langfingre fra usympatiske syklister, brukt mot MEG, som utfra smertelige erfaringer i sykkel-bil-sammenheng trolig er landets mest tålmodige bilist.

Idrettsanlegg

Dirk Balliere er kritisk til at syklister bruker veibanen som idrettsanlegg. Både han og vi andre må leve med at slik blir det i overskuelig framtid. Landeveisykling er en populær idrett i kraftig vekst. Sykkelklubber og treningsgrupper fins over hele landet.

Det lager heft for bilister, men ikke så stor heft som ei bilkø. Tross alt er den irriterende forsinkelsen et forbigående problem. En fullastet trailer i motbakke er også til heft for oss vanlige bilister.

Men et par momenter vil jeg likevel ta. Syklister er underlagt vanlige trafikkregler, også under fellestrening. Det vil si at de kan ligge to i bredden i sitt kjørefelt. Utover dette må man ha dispensasjon, som under sykkelritt. På grunn av bilisters (økende) aggressivitet har jeg flere ganger brutt denne bestemmelsen, ved å ligge ved siden av ungene, som en buffer. Det gir større klaring når de sinna bilistene kjører forbi.

Så har jeg forståelse for dem som hevder at flere veier burde være forbudt for syklister. I dag er det stort sett motorveiene som har slike forbudsskilt.

Vi må derfor begrense treningen til riks- og fylkesveiene. Disse er også de beste sykkelveiene, så sant de er i orden. I disse dager gjør telehiv mange veier til et mareritt. I tillegg brukes mange kronglete fylkesveier til råning og vanvittig ungdomskjøring. Så jeg opplever at de best egnede sykkelveiene også kan være de farligste.

Skilting

Derfor etterlyser jeg bedre skilting. Kan hende bør varselskilt om syklister være en like naturlig del av skiltingen som varselskilt om hesteryttere, elg og husdyr. De fjerner ikke ulykkene, men de ville minske antall og gjør medtrafikanter oppmerksom på oss. Personlig kunne jeg også tenke meg flere strekninger med nedsatt fartsgrense, parret med sykkelvarsling. Det ville lede syklister mot utvalgte veier. Et fartsskilt på 60-70 vil også skape problem for syklister, som kunne løses med et underskilt "Gjelder ikke tråsykkel". (Passer det med et he-he her)?

Nedover i Europa, særlig i Frankrike, blir stadig nye veier markerte med sykkelfelt mot kantene.

Jobbsykling og moderat trim

Nå er det flytende overganger mellom sportssykling og sykling som trim, herunder sykling til og fra jobb. Dette er definert som et mål både for å redusere biltrafikk og bedre folkehelsa.

Til dette bygges nye sykkel- og gangveier, og det markeres sykkelfelt enkelte steder der det er mulig. Men det skjer i sneglefart og virker mange ganger lite gjennomtenkt.

Jeg er selv løsarbeider og prøver å sykle til jobber innenfor en radius av fem mil i sommehalvåret. Blant annet har jeg syklet mye mellom Ski og ulike steder i Oslo, stort sett mellom 31 og 36 kilometer en vei.

Sykkelveiene er stort sett ubrukelige til denne type sykling. Dels på grunn av hindringer jeg skrev om i innlegget, og dels fordi sykkel- og gangveier er bygd klattvis.

Sykkelveier kan følge hovedveien ett sted, for så å svinge inn i et boligfelt og stoppe, hvor man har et svare strev med å komme ut igjen. De krysser hovedveien i bratte broer eller underganger, som for de fleste fører til stopp i syklingen. Tidkrevende og kronglete, og nær umulig å bruke for en person som vil ta seg fram med rullestol eller håndpedalkraft.

Enkelte steder kan sykkelstien sågar være farlig. Sykkelveien fra Oslo sniker seg forbi et busskur der motorveien på E-18 begynner. Der har man minimal fart, før men kommer direkte inn i ei 30 prosent-kneik som gir bråstopp, dels fordi utgangsfarten er lav, og dels fordi man ikke rekker å skifte til letteste gir. Sykkelen steiler hvis man ikke tidsnok går av eller rekker å fordele vekta. Jeg tryna, første gang, og sikkert flere med meg. Nedover er kneika enda farligere, for den kommer rett etter en kraftig sving, uten forvarsel. Bråbrems fører til fall over styret. Denne kneika som ikke er mer enn 10 meter lang er ei skikkelig krevende sykkelfelle, med stort skadepotensial.

Skal sykkel blir et realistisk transportmiddel for folk flest, må sykkel inn i veiplanene fra grunnen av, hvor sykkelstien bygges parallelt med veistrekningen.

Kort sikt

Vi er et u-land hva praktiske løsninger for økt sykling angår. Det vil trolig ta flere ti-år før praktiske fellesløsninger er på plass. I inneværende og neste år er det bare å erkjenne at vi skal bruke veiene sammen, som det var i fjor.

På kort sikt fins det derfor bare mulighet for små forbedringer. Det er først og fremst at både syklister og bilister har et bevisst forhold til hvordan man opptrer i trafikken. Dernest at bilisten svelger noen kameler når han ikke kan stå på sin rett.

Sykkelskilt bør på plass, for å sluse syklister inn på ønskede veier. (Gamle Mossevei er eksempel på en strekning som brukes mye av syklister, likeså andre forhenværende hovedveier i bynære strøk).

Terje Marøy

Stigmavakta