Annonse
Annonse
Annons
Annonse
Annonse
Alle meninger / Samfunn / Helse
Liv Arum
Innlegg: 9
Kommentarer:

Hvorfor umyndiggjøre funksjonshemmede?

- 6391 visninger Innlegg

Hvorfor ønsker Helse- og omsorgsdepartementet å hindre funksjonshemmede og kronisk syke å bestemme over sitt eget liv? Vi trodde alle var enige i at økt selvstendighet var hovedmålet i sosialpolitikken.

I høringsnotatet om ny lov om helse- og omsorgstjenester i kommunene argumenterer Helse- og omsorgsdepartementet imot å gi den enkelte bruker en lovfestet rett til selv å bestemme om deres behov for praktisk assistanse skal organiseres som brukerstyrt personlig assistanse (BPA).

For ordens skyld: Det viktig å ha klart for seg forskjellen mellom eldre menneskers behov for pleie- og omsorgstjenester noen få måneder eller år på slutten av livet, og funksjonshemmedes og kronisk sykes behov for omfattende tjenester gjennom et helt liv. Eldre har behov for trygghet, pleie og omsorg i alderdommen. Funksjonshemmede har behov for tjenester for å leve et godt og langt liv.

Forslaget tilhører en annen tid. Funksjonshemmede og kronisk syke lever ikke lenger sine liv i institusjoner. De bor i egne boliger og har ansvar for egen hverdag. Det burde være en selvfølge at de selv får anledning til å bestemme hvordan assistansen organiseres. Et aktivt samfunnsliv krever at en må vite at hjelpen kommer når en selv har bestemt det, ikke når det passer inn i den kommunale hjemmetjenesteturnusen.

Dessverre fremfører Helse- og omsorgsdepartementet i sitt høringsnotat en rekke argumenter som ikke har rot i virkeligheten:

- Lovfestet rett til BPA vil privatisere tjenestetilbudet.
Argumentet faller på sin egen urimelighet. Det kan ikke være negativt at det mest private et menneske har, forblir privat. Problemet med de kommunale hjemmetjenestene er at de er avprivatisert. Tjenestene vi snakker om skal sette den enkelte i stand til å håndtere dagligdagse oppgaver knyttet til for eksempel jobb, skole, familieliv og personlig stell. Et utall av stadig skiftende kommunale hjemmetjenestearbeidere gjør det umulig å privatisere det alle ønsker å holde mest mulig privat.

- Lovfestet rett til BPA vil gjøre kvalitetskontroll og innsyn vanskeligere.
Ingen andre kommunale tjenesteområder er så åpen og godt kontrollert som et BPA-tilbud. Når tjenestemottaker både er bestiller og arbeidsleder, vil tjenesten være fullt belyst og kontrollert av den beste av alle kontrollører. Når det gjelder BPA til barn og mennesker med kognitiv svikt må det selvsagt etableres tilsyns- og kontrollordninger som sikrer god kvalitet på tjenestene.

- Lovfestet rett til BPA vil føre til økte kostnader.
Kravet om rettighetsfesting av BPA handler utelukkende om rett til selv å bestemme om allerede tildelte bistandstimer skal organiseres som BPA. Diskusjonen om omfanget er en helt annen diskusjon og hører ikke hjemme her, selv om enkelte har forsøkt å koble retten til BPA opp mot behovet for mer bistand. Kostnadene til en times bistand er den samme uansett hvordan bistanden ytes, som en kommunal hjemmetjeneste, av Uloba, som en kommunal BPA-ordning eller en BPA-ordning organisert av andre.

- Lovfestet rett til BPA vil føre til økte administrative kostnader.
Som bruker av BPA er du selv arbeidsleder. Du står selv ansvarlig for å planlegge hvordan tildelte timer skal benyttes. BPA åpner for svært fleksible ordninger hvor den profesjonelle betalte assistansen kan benyttes i samspill med familiær eller annen ubetalt bistand og tilstedeværelse. BPA bidrar til å redusere kommunenes administrative kostnader. Samtidig legger det forholdene i større grad til rette for at den det gjelder kan få glede av bistand og samvær med familie og venner. Å organisere kommunale hjemmetjenester til personer som trenger omfattende assistanse er en stor oppgave for den kommunale hjemmetjenesteadministrasjonen – en oppgave de slipper å utføre for brukere som velger BPA.

- Lovfestet rett til BPA tar omsorgsressurser fra pleie- og omsorgssektoren.
Mange som jobber som assistenter i BPA-ordningen er studenter og andre som ønsker en fleksibel arbeidstid. BPA-ordningen gjør dette mulig, og vil aldri ta arbeidskapasitet fra den ordinære pleie- og omsorgssektoren. BPA tilfører arbeidskraft til sektoren og gjør dermed pleie- og omsorgssektoren mer bærekraftig.

- Lovfestet rett til BPA gir økt personellbehov.
Retten til selv å kunne velge BPA handler ikke om rett til å kreve eller ønske mer bistand. Argumentet om at det over tid vil gi økt personellbehov fordi ”deling av personell mellom flere brukere er vanskelig” når tjenesten knyttes til en person, er derfor like feilaktig som argumentene brukt over. En lovfestet rett til BPA handler utelukkende om retten til å få tildelte timer organisert som BPA i stedet for som ordinære kommunale hjemmetjenester.

- Lovfestet rett til BPA vil føre til at flere velger BPA.
Her er vi endelig enige. Det burde være opp til den enkelte å bestemme over eget liv – ikke lokale politikere og byråkrater.

Terje Marøy
Innlegg: 53
Kommentarer: 589

Et uhyggelig forslag

Kommentar #1

Generalsekretær Liv Arum gir en god gjennomgang av regjeringens fordommer mot at funksjonshindra skal styre sine egne liv, slik alle vi andre gjør. Regjeringen har spredt angst hos mange funksjonshindra som tidligere levde et isolert og traurig liv. Med sjølstyrt personlig assistanse BPA har mange av dem fått utdanne seg, skaffet seg arbeid og får delta i samfunnet på tilnærmet likestilte vilkår.

BPA vellykket og treffsikker

BPA er utvikla av funksjonshindra sjøl de siste 20 åra gjennom det ikke-kommersielle andelslaget ULOBA. Nettopp fordi funksjonshindra sjøl har utvikla dette, har man funnet praktiske og greie ordninger som fungerer. Analyseselskapet ECON har studert ordningen, og funnet at den er alle andre ordninger overlegen med hensyn til arbeidsliv og samfunnsdeltakelse.

ECON fastslår at mange funksjonshindra har benyttet ordning til å skaffe seg arbeid. I tillegg har flere nære slektninger kunnet ta seg arbeid når familiens funksjonshindra medlem har fått innvilget BPA. Trolig dreier dette seg om flest kvinner.

Høyskulen i Lillehammer har funnet ut at 99 prosent av de som har fått innvilget BPA er tilfreds med ordningen. Jeg kjenner ingen andre offentlige ordninger med slik tilfredshetsgrad.

I tidligere debatter i dette forum har mange funksjonshindra skrevet tankevekkende innlegg om BPA. Se blant annet innlegg fra Kirsti Cath Dahle og Mari Storstein.

Umyndiggjøring

Liv Arum stiller spørsmålet; Hvorfor umyndiggjøre funksjonshemmede?

Redaktøren av Dagsavisen heter Kaia Storvik. Hun kan bli kjørt ned i dag, gjennomgå rehabilitering på Sunnas sykehus, for så å måtte sitte resten av livet i rullestol. En slik skade vil overhodet ikke påvirke hennes evner til å være redaktør. Mens vi andre selv kan bestemme hvor mye og hvor vi vil arbeide, vil Dagsavisens redaktør i et slikt tilfelle være avhengig av velvilje i sin bydel for å kunne arbeide.

Slik skal det ikke være.

Menneskerettighetsaktivisten Adolf Ratzka sier det slik: "Jeg er selv eksperten på hvordan jeg vil leve mitt liv."

Likestilling fjernes

Min kone er i en slik situasjon som jeg har billedliggjort ovenfor. Hun har vært med å bygge opp og er i dag daglig leder for en virksomhet med over 5000 ansatte. I andre virksomheter ville det være styret som avgjør om hun får beholde jobben. I hennes tilfelle er hun avhengig av velvilje hos en saksbehandler i Ski kommune.

Kommunen har så langt vært positiv og videreført hennes BPA-ordning fra år til år. Hennes prognose i velferdsnorge var noen få år på institusjon, for så å dø av komplikasjoner i løpet av få år. Med BPA har hun kunnet styre sitt eget liv, ta ansvar for å forebygge senvirkninger av skaden sin, skaffet seg utdanning og altså fast arbeid. Det er ikke lenger noe skaderelatert som skal hindre henne fra å oppnå nær vanlig livslengde.

Regjeringen vil isolere BPA til en alternativ organisering av hjemmetjenester. Dermed fratar den kommunene mulighet til gjennom BPA å inkludere funksjonshindra i arbeidsliv og lokalsamfunnet.

Hvis regjeringen hadde definert kjønnslikestilling til et spørsmål om fordeling av husarbeid, ville mediekjøret radert regjeringspartiene ut av norsk politikk. Hvorfor media er totalt fraværende når funksjonshindra skal isoleres, er for meg ei gåte. Aksepterer de et lagdelt - eller aparthert samfunn - når de diskriminerte ikke er dem selv?

SV og SP nøkkelen

Representantvis er det flertall på Stortinget for lovfesta rett til BPA. Opposisjonen står samla i saken. Arbeiderpartiet er splitta. Det er trolig mer enn 2/3 flertall for BPA, som partitaktiske overlegninger likevel kan ødelegge.

Jeg har spurt regjeringspartiene om de vil bruke partipisk mot funksjonshindra i denne saken.

Se SV med partipisk mot funksjonshindra?

Jeg forventet vel egentlig ikke svar på denne tid av saksbehandlingen, og regjeringspartienes stortingsgrupper har da heller ikke svart. Men det vil ta seg hårreisende ut om SV, av alle, bruker partipisk for å isolere en folkegruppe gjennom hele livet.

Jeg ser at partiet, som jeg selv har vært medlem av, gjerne står på barrikadene mot apartheid, diskriminering av palestinere, og støtter menneskerettsarbeid over hele kloden. Deres troverdighet i slike spørsmål kan ikke overleve om de samtidig vil ta fra funksjonshindra rett til et fritt og selsvstendig liv i Norge. Med sperregrensa i rumpa tror jeg SV vil få problem hvis de også svikter på sitt grunnleggende syn på menneskeverd. Det samme kan skje med Senterpartiet.

Svikter de funksjonshindra i en slik sak, kan jeg ikke si at jeg vil savne dem heller, selv om dagens regjering har fått støtte av meg i valg.

Mitt Liv

Se også Mitt Liv-kampanjen på Facebook.

Flere artikler om BPA og diskriminering av funksjonshindra her

Terje Marøy

Stigmavakta

Liv Serine Helgesen
Innlegg: 60
Kommentarer: 1505

Skulle vært statlig ikke kommunalt

Kommentar #2

Ettersom alle kommuner alltid fremstår som pengelense, "fattige", og pengestrømmen fra Regjeringen fremdeles ikke er øremerket spesifikke formål, er det sykdomsforverrende for kronisk syke og funksjonshemmede at de alltid så pengelense, fattige kommunene skal forvalte disse forskjellige hjelpeordningene og det med bruk av urimelig tvangstiltak.

Jeg er så leie av kommunale saksbehandlere som ikke lenger kan snakke normalt, men som roper og skriker og avviser enhver henvendelse på en uetisk, uforskammet måte, og sågar bruker fysisk vold. Selv fikk jeg blåmerker på den ene armen, fordi kommunal saksbehandler i tilsynelatende psykisk ubalanse (pga presset uklok personalpolitikk?) røsket tak i meg.

Men disse nedpsykende og trakasserende saksbehandlerne, de følger jo bare instruksen fra politikerne, hvis største interesse ikke er de hjelpetrengende, men å overholde budsjettene og egen ære.

Terje Marøy
Innlegg: 53
Kommentarer: 589

BPA bør være statlig

Kommentar #3

Jeg er enig med Liv Serine Helgesen i at BPA bør være et statlig ansvar, av flere grunner.

Kommunene tenker økonomi i et svært kortsiktig perspektiv. Årlige budsjettsalderinger må ikke få lov til å styre livsutfoldelsen til innbyggerne i dette landet.

Funksjonshindra sjøl har i årevis krevd nasjonale kvalitetskrav til BPA, slik at de ulike aktørene vet hva en slik ordning skal omfatte. I dag definerer over 400 kommuner selv hva BPA skal inneholde. Det blir kaos. Jeg kjenner til ordninger der kommunen i detalj har regulert hva ordningen skal brukes til, og hvor mye man kan bruke på hvert element. Da blir ordningen kommunestryrt, mens hele vitsen er sjølstyring.

Nasjonalt definerte kvalitetskrav er også helt avgjørende for å sikre at assistansen skal være uavhengig av hvem som har det administrative ansvaret for assistentene. Noen kommuner ønsker å sette BPA ut på anbud. Det er uråd å få til et enhetlig opplegg og kontrollere de økonomiske betingelsene, hvis aktørene legger ulike premisser i tilbudene sine, og kommunen ikke selv vet hva ordningen skal være.

Til sist vil jeg nevne at det er meningsløst å legge BPA inn i en helse- og omsorgslov. Gamle fordommer er grunnen til det. Man har definert funksjonshemmede som svake og pleietrengende. Dette er tvertimot friske mennesker som trenger praktisk assistanse til hverdagslige gjøremål. En assistent trenger ikke å være helsefaglig utdannet for å måke snø, kjøre en bil, vaske ei rumpe og lage mat. Han/hun skal simpelthen gjøre de oppgaver som er nødvendig i forhold til de instrukser arbeidslederen (den som har assistansebehovet) bestemmer.

Det forkludrer både debatt og mulighet for å finne gode løsninger når BPA urettmessig blir sett på som en omsorgsoppgave. Personlig assistanse er en ren servicefunksjon, som like gjerne kunne sortert under teknisk etat hvis oppgaven skal være kommunal.

Det fins forøvrig en spesiell assistanseordning knyttet til arbeid, funksjonsassistanse. Den er statlig og fungerer godt for de få som nyter godt av denne prøveordningen. Ingenting tilsier at ikke BPA kan organiseres på samme vis.

Terje Marøy

Stigmavakta

Kirsti Cath Dahle
Innlegg: 4
Kommentarer: 13

Tusen takk til Liv Arum, FFO

Kommentar #4

.. for et godt innlegg med svært viktige og riktige presiseringer.

Og Terje Marøys kommentar, som blant annet sier:
"Det forkludrer både debatt og mulighet for å finne gode løsninger når BPA urettmessig blir sett på som en omsorgsoppgave. Personlig assistanse er en ren servicefunksjon, som like gjerne kunne sortert under teknisk etat hvis oppgaven skal være kommunal."

Desperat kamp
Men, i vår desperate kamp for å få leve, ikke bare overleve, så drukner det viktigste budskapet, nemlig livskvalitet!

Vi jobber oss i hjel med å forklare Regjering, Storting, folkevalgte, og beslutningstagerne i kommunene, om hvor klokt, viktig og riktig det er å lytte til oss som vet, vi som faktisk lever med assistansebehov, vi som har skoene på. Og vi, vi glemmer i fortvilelsen å kommunisere det aller viktigste.

Å leve eller overleve
Alternativet til BPA er for svært mange av oss så grusom at vi knapt orker å tenke tanken ut. Men det er et faktum at mange uten BPA vil måtte gi opp studier, yrkeskarriere, familieliv, fritidsaktiviter, sosialt liv, vi vil erfare tap av inntekter, verdighet, stolthet, selvrespekt, og ikke minst frihet, vi vil måtte gi slipp på likeverd som søster, datter, kjæreste, ektefelle, forelder, nabo, kollega, venn, og glemme aktivitet, engasjement, kreativitet, plikter, og bidrag til fellesskapet, .. i grunn svært mye av det som mange mener gir livet høy verdi.

Folk er selvsagt forskjellige, og vi har ulike målestokker og muligheter, men skal ikke alle gis en sjanse? Jo flere som kan og vil bidra, ønsker og evner ta ansvar, dess bedre. Eller?
Så, hvorfor må vi sloss for vår frihet, for vår rett, hvorfor er motstanden så massiv og til dels uforståelig? Handler det om mangel på kunnskap, feilinformasjon, maktkamp, eller er det ufine holdninger?

Gi oss kred og klapp på skuldern!
Funksjonshemmede som har et assistansebehov som kan og vil velge BPA i stedet for andre kommunale tjenester, og særlig de av oss som velger en annen samarbeidspartner enn kommunen, burde vel egentlig bæres på gullstol. Vi er ikke passive brukere, pasienter eller ofre, som lener oss tilbake og forlanger at kommunene skal ta vare på oss. Tvert i mot. Vi er ansvarlige, myndige, og selvstendige borgere, med vilje, kunnskap og med tilgang til gode verktøy og samarbeidspartnere.
Vi frigjør masse ressurser i kommunene ved at vi som ulønnede arbeidsledere påtar oss all administrasjon av assistansen. Og, vi rekrutterer i hovedsak alt annet enn folk med helsefaglig bakgrunn.

I seksten år har jeg gjort jobben, med rekruttering, vikarer, opplæring, medarbeidersamtaler, timelister, sykefraværsoppfølging, ferieavvikling, osv. Og jeg har gjort det med glede - fordi det gir meg frihet, kvalitet, forutsigbarhet, fleksibilitet, kontinuitet, mm.

Det er virkelig uklokt av de rødgrønne å gamble med BPA, sier jeg. Norge trenger flere som tar ansvar for sitt eget liv og som bidrar til fellesskapet, ikke færre!

Del dette innlegget: