Vet du hva som fikk meg inn i familien på lik linje med mor? Det var pappapermisjonen. Vi delte permisjonen, Gro. Det var hva som fikk meg inn fra kulden.
Hvorfor får man barn? Er det fordi man ønsker å ha noen å spille monopol med? Er det fordi man tross alt har tre ledige seter bak i bilen? Neppe. Eller er det kanskje fordi man ønsker en kloning eller en arving? Ja, til dels. Kanskje. For noen.
For vår del var gjeldsimperiet vi eier neppe et argument for å sette liv til verden. OK, da må det vel være fordi kvinnen har lyst på et barn slik at hun får utløp for all verdens empati som hun bærer på? Ja, det er vel derfor man får barn. Kanskje. For noen. For oss var det ikke det. Vi ønsket barn fordi vi ville bli en familie.
Man vet naturligvis ikke hva man går til når man velger å bli en familie. Veien dit er preget av ørken, blod, rier, forvirring, oppussing og krangling. Det er ukjent territorium. Dag og natt smelter sammen til en forunderlig tilstand. Eimen av bæsj ligger på lur, som et lite stinkdyr på badet. Poser under øynene og en defekt fjernkontroll. Ubarberte kvinnelegger. Rot. Bekymringer. Redsel.
Ja, dette er et fåtall av konsekvensene. Den viktigste endringen er likevel et pustende mirakel som man ikke kan stirre seg mett på. Som man bærer rundt som om han skulle være laget av sammenlimte fyrstikker. Men for en glede. For en fryd. En slitsom fryd, ja. Men det er intet over, og intet ved siden av. Å bli far, å bli foreldre, er det største man kan oppleve i livet. Glem karnevalet i Rio de Janeiro, glem Galápagos. Glem hele Sør-Amerika. Glem reising. Jobb. Glem alt. Å bli foreldre er det største som finnes.
Jeg innser at jeg hadde den tilsynelatende enkleste oppgaven i forhold til det å produsere et barn. En mann trenger knapt nok å bevege seg. Han kan bare ligge der på ryggen og være klodens forplantningsgud. Så er det over. På noen øyeblikk. Da er det kvinnen sin tur. Hun bærer barnet i ni måneder. Det er hun som føler de fysiske forandringene, og de mentale, sies det. Det er hun som må gjennom fødselshelvetet. Det er hun som må amme. Det er hun som får dette barnet. Føder det. Far bare står der med fingeren i nesa. Som en følelsesløs statue.
Naturligvis er det ikke sånn. Far har da bidratt han også. Han har vært klagemur under graviditeten. Han er blitt hundset med. Blitt oversett. Han har spist isopor til middag i solidaritet. Han har vasket huset, pusset opp, vært bekymret og lagt til rette. Han har vært en levende rød løper. Han er der hvor den kommende mamma ønsker å sette sine ben. Det må da bety noe det også? Men, han fødte ikke.
Så hva skjer da, etter at man har fått barn? Jo, da kommer Gro Nylander på banen. Overlege Gro Nylander, som gikk ut mot økt pappapermisjon i Dagsavisen (1/11). Guru og ekspert på alt som har med små pustende vesener å gjøre. Det vil si: Hun entrer livet fra det øyeblikket en graviditet blir kjent. Gro Nylander er som en veps på en sen høstdag. I alle fall følte jeg det slik. Gro Nylander hadde skapt problemer for meg fra første dag hun ble introdusert i mitt liv.
Det handler om kvinnen og hennes barn. Far kan komme til på et senere tidspunkt. Og far kan jo vaske huset, rydde og legge til rette for kvinnen og hennes avkom. Faen heller, Gro, kunne jeg sikkert sagt, men da ville hun nok svart: Hannløver er i stand til å drepe sine barn. Så søren heller, da. Gro Nylander, du har prøvd å stikke kjepper i hjulene for vår familie siden før vi ble en familie. Du Gro: Jeg vil være med. Jeg vil være pappa. NÅ. Ikke om to år. Da er det for sent. Nærhet skaper avhengighet. Det vet jeg nå. Etter to barn. Nærhet skaper en familie. Det er en nøkkel, Gro. Barna må ammes, ville hun sikkert svart. Ja, amming er strålende, men jeg kan også gi morsmelk. Den kan fryses, vet du, som en Grandiosa. Og så serveres. Også av pappa.
Men mor har vært gjennom så mye, fortsetter Gro. Å? Så du mener at hun bør få babyen som premie? Jaha. OK, Gro, jeg kan bare snakke for meg selv og min familie. Du snakker for alle, men jeg snakker for meg selv og oss: Jeg har vært der, jeg. Hvor? Ute i kulden. Langt pokker ute i Sibir. Der det er så kaldt at tunga fryser fast i metallstolper bare man ser på dem. Hva mener du? Jeg mener at jeg som pappa skled fra min familie etter at fødselspermisjonen ebbet ut. Ja, da gjorde du vel ikke nok?
Vel. Man får ingen nærhet til sitt barn ved å støvsuge. Faktisk er det stikk motsatt. Småtten var livredd støvsugeren. Så hver gang jeg satte den på, ble jeg betraktet som djevelen selv. Støvsuging hjelper ikke. I alle fall ikke i forhold til å få nærhet til småtten. Det hjelper mor så hun ikke skal bli sliten. Og det er naturligvis viktig. Men vet du hva, Gro? Vet du hva som fikk meg inn i familien på lik linje med mor? Det var pappapermisjonen. Ikke fedrekvoten. Vi delte permisjonen, Gro. Delte. Det er hva vi lærer barna våre: Vi må dele. Det var det som skapte likevekt i vår familie. Dette handler ikke om mamma. Det handler ikke om pappa. Det handler om barna. Og familien. Og vet du hva, Gro? Å komme inn senere ville vært for sent for meg.
Helt til slutt skal jeg tillate meg å snakke ut over min egen situasjon. Jeg har sett det. Mange ganger. Tar mor alt, så blir balansen preget av det. Valg tas. Hele veien. Prioriteringer gjøres. Livet vandrer fort. Man må være der, Gro. For å se begivenhetene hølje. For å dele stunder. Det er nemlig slik at man som forelder trenger en å snakke med, og dele erfaring med. Man trenger en å dele bekymringer med. Til å løse utfordringer med. Til å ta beslutninger og veivalg med. Til å dele gledene og øyeblikkene med.
Det handler om familien, Gro. Om tid, følelser, entusiasme og valg. Jeg valgte å være der. Det er det beste valget jeg noensinne har tatt. Hadde jeg hørt på deg, Gro, da hadde jeg kanskje stått der ute i den bitende kulden ennå, og lurt på hvor alle ble av. Livet er ikke dagene som går, det er dagene man husker. Selv om man ikke har pupper.
Følg debatten også her.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.