Oljeindustriens Landsforening (OLF) truer med å gjennomføre lockout og dermed stoppe all produksjon av olje og gass på norsk sokkel fra midnatt natt til tirsdag. Slik vi ser det, er dette svært dårlig håndtert fra arbeidsgiversiden.

Alt tyder på at en slik lockout vil tvinge fram en tvungen lønnsnemnd før den er iverksatt og dermed få staten til å løse opp i en arbeidskonflikt som arbeids­giversiden i oljebransjen burde ta ansvaret for selv. Bakgrunnen for konflikten, der drøyt 700 ansatte i Statoil, BP og Esso har vært ute i streik siden 24. juni, er en konflikt om pensjonsordninger. De ansatte reagerer sterkt på at de mister sin rett til å ta tidligpensjon med rett til 66,6 prosent lønn ved 62 års alder. Dette er en til­pasning til den nye pensjonsreformen.

Det spesielle med oljeselskapene er imidlertid at rundt 900 ledere får beholde sine individuelle tidligpensjonsavtaler, og det er dette som har fått de ansatte til å reagere kraftig. Det er lett å forstå at det oppfattes som urettferdig at ledelsen får beholde goder, mens de som har det tyngste fysiske arbeidet skal tvinges til å stå lenger i arbeid med lavere tidligpensjon. Dette er en konflikt arbeidsgiverne må bære hovedansvaret for, og de burde derfor strekke seg langt for å komme fram til en rimelig løsning.

Det er arbeidstakerne som er den svake parten i forhandlinger om lønn- og arbeidsvilkår. Selv om lockout er anerkjent som et lovlig middel i tarriffstridigheter i Norge, er det et våpen arbeids­givere skal være uhyre forsiktige med å bruke. Det er vanskelig å se at det finnes tungtveiende årsaker til bruk av lockout i denne saken. Trusselen framstår som et spill for å tvinge staten til å løse et problem arbeidsgiverne har laget for seg selv. Det er et moralsk brudd på arbeidslivets regler som vi tar sterkt avstand fra. Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm gjør klokt i å presse partene til å forsøke og komme fram til en løsning selv.

Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.