Fotball bør kunne fortelle oss mye om kollektiv identitet. Men vi vil ikke vite det.
Landslaget i fotball er ingen privatsak. Jeg er i Nederland der et synlig antall borgere går kledd i oransje klær under EM. I Norge har vi en kollektiv depresjon over at vi ikke er med. Kinas landslag er en reell kilde til kritikk av regjeringen.
Derfor får fotballtrenere sparken når lagene taper. Alle vet det. Å sparke treneren hjelper ikke. Mange vet det også. Likevel sparkes trenerne over en lav sko.
Alle tall tilsier at å sparke (og å ansette) fotballtrenere er en avsporet oppfatning av ledelse - i Italia, Tyskland, Nederland, Storbritannia, og Norge. Lag som taper, vil tilsynelatende vinne etter å ha fått ny trener, men ved nærmere ettersyn kommer lagene seg raskere hvis sjefene ikke sparkes.
Det er egenskaper ved lagene som bestemmer prestasjonsevnen. Trenernes påvirkning er i beste fall indirekte og trenger lang tid på å utvikle seg. Grupper av mennesker har egenskaper som ikke kan reduseres til de enkelte deltakerne - heller ikke til sjefen.
Paradoksalt nok er dette grunnen til at trenerne sparkes - de oppfattes av supporterne som «uverdige» ledere for det laget de dyrker. En av mine tidligere studenter har intervjuet representanter for mesteparten av de nederlandske topplagene. Lagene sier at de heller ikke tror på å sparke trenerne, men at de psykologiske prosessene inne i laget - og særlig utenfor, mellom supportere og sponsorer - gjør det umulig å la være. Det skal finnes en syndebukk fordi laget er hellig og kan ikke kritiseres.
Vi er ikke er i stand til å oppfatte og diskutere kollektive egenskaper direkte. Vi kan dyrke grupper (lag, partier, nasjoner) og ha romantiske ideer om dem, men vi har ingen analytisk avstand. Kollektivet kan bare oppleves og teambygging er en drøm.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.