Kontonummet til støttekontoen er: 97225194010

Takk for alle bidrag – Det varmer!

Dette er et glimrende eksempel på slett politisk arbeid der den ene hånden ikke vet hva den andre gjør. Hadde stat og kommune vært et foreldrepar måtte de dømmes for grov omsorgssvikt. Dette er det politiske Babel-språk: Den ene tungen sier til folket "alle skal få muligheter til et fullverdig liv", den andre tungen sier til tjueåringen"bli uføretrygdet, deg vil vi ikke ha blandt oss ".

Likeverdighet er en lek bare de som kan løpe fort kan være med på. Hva koster de usle få timene som ville gjøre det mulig for et ungt menneske å ta en utdanning? Sikkert mindre enn forvaltnings kostnader på å om og om igjen behandle saken på flere forvaltningsnivåer.

Stine utfordrer ikke livet eller fellesskapskassa ved en uforstandig hobby der hun må reddes fra en fjellhylle med det det koster av våre penger, ei belaster hun samfunnets pengepung med kriminalitet. Det er en skolegang hun trenger hjelp til -for å kunne skaffe seg en jobb og et håp om fremtiden. Og ikke minst: tiltro til at demokratiet er virksom verktøy for å styre det gode samfunn, tiltro til at de som styrer har gode hensikter. Eller skal politikere fremstå som løgnere og samvittighetsløse jegere av egen posisjon -de som har vært heldige nok med de bagasjene de er født med, de som har nok men er grådige nok til å ikke våge tape navn og politisk kerriere ved å stå opp for en som Stine?

Norge og Oslo er opptatt av fasade: internasjonal arbeid for menneskerettigheter og nasjonale signalbygg koste hva det koste vil - billige jålerier når det i politikkens bakgård og kjeller stinker det og denne stanken er iferd med å kvele en ungjentes livsgnist. Stine-saken varsler demokratiets forråtnelsesprosess. Hvem blir den neste? Kanskje deg, kanskje meg -hvem bryr seg?

Regjeringsansvarlige og Oslopolitikere: om lov og regler ikke gir anledning til å sikre Stines fremtid som likeverdig borger må lov og regel endres. "Lov og regel" -bortforklaringen er et tynt tre deres ansvar ikke kan gjemmes bak.

Veldig bra at du jobber hardt for å bli journalist, du er et godt eksempel på at man kan få ting til selv om man har noen ekstra utfordringer. Bruk denne motivasjonen og ta en ekstra jobb, slik som de fleste andre studenter må gjøre. Skulle bare alle studenter åpne en konto og formulere et tiggerbrev og publisere på Facebook hvis de fikk noen ekstra utfordringer økonomisk? Dette er kreativt, men helt forkastelig synes jeg. Det er mange muligheter som skribent (de fleste medier betaler for gode saker, det er også god trening siden du vil bli journalist), telefonsalg/ undersøkelser eller noe annet som du kan mestre med ditt handikapp. Ikke legg deg på tiggernivå. Jeg synes heller ikke du bør sammenligne deg selv med andre tiggere for å få sympati, mange av de du ser på gaten trenger virkelig hjelp (ikke alle) og har falt utenfor samfunnet. Du har bevist at vil noe med livet ditt. Bruk den inspirasjonen videre og hold deg for god tilskrive tiggerbrev i nasjonal presse eller sosiale medier. Lykke til videre!

Trond Valle, du har vært litt for rask til å gi "råd". Stine er oppegående nok til å vite at hun kan skaffe seg ekstrajobb -hun er dog, på et viktig punkt, ikke som alle andre "studenter" du refererer til: Stineer avhengig av å ha assistent for å komme seg frem, ikke bare fordi hun sitter i rullestol men også fordi hun ikke har håndfunksjon til å kunne betjene rullestolen selv. Dette betyr at assistanse er fysisk helt nødvendig hvis hun skal ferdes blant oss.

Nå kan alle og enhver ha forskjellige meninger om hva de synes om menneskers samfunnsdeltakelse når kroppen ikke lystrer etter deres ønsker og vilje. I noen samfunn tilbringer de livet liggende bortgjemt men det er ikke disse samfunnene Norge vil sammenligne seg med. I tillegg har vi et lovver i landet som garanterer like muligheter for alle etter egne forutsetninger og behov. Loven sien nemlig ikke "gjør som alle andre studenter" nettopp fordi lovgiverne vet nok at enkelte mennesker ikke kan gjøre alt som alle andre.

Vi er mange skattebetalere som ønsker at vår felles goder skal brukes først og fremst for å sikre mennesker med ekstra behov likeverdighet gjennom like muligheter. Andre kan ønske å subsidiere operabilletter for de som vil nyte kultur. Denne regjeringen snakker om omsorg og velferd for alle og konsekvensen av det er at enhver "Stine" ikke blir knuffet ut av tilbudene felleskapet byr på, bl.a. utdanning.

Mener du at Stine skal jobbe for å dekke assistentlønnen? Vil du jobbe ekstra for å dekke ditt barns eventuelle hjerteoperason hvis jeg henviser til andre samfunn hvor man nettipp gjør det? Skal vi ikke legge til grunn norsk lovverk? Loven gir rett til like muligheter for å avverge diskriminering. Loven sier ikke noe om antall assistenttimer. Det er forvaltningen som styrer og da legges til grunn kriterier som ikke alltid er i samsvar med lovens intensjon.

"Tiggerbrevet" har en symbolverdi langt mer ennbidragenes kroneverdien: det sender ut et signal om at noen er faktisk og reelt utestengt allmenne muligheter. Skal mulighetene være reelle skal ekstra midler kompensere for egne, og i Stines tillfellet, fysiske mangler.

Ditt behov for å gi råd ville være samfunnsnyttig hvis det ble rettet mot "den sterke part", dvs styringsmaktene som fører en politikk der så mye som en borger tyr til en slik aksjon. Årsaken for denne aksjonen er politikkens området og kan ikke behandles som Stines private sak.

Hei, fint du engasjerer deg i debatten. La meg si det rett som det er; jeg er totalt uenig i at Stine burde ta seg sammen og jobbe for maten som alle andre, hun har helt riktige prioriteter som student: å studere. Dessuten er jeg glad for at hun ikke kaster bort både sin egen og min tid på telefonsalg. Stine prioriterer knallhardt, og i boka mi har hun satt prioritetene sine i rett rekkefølge, derfor er jeg stolt av å støtte henne på alle måter jeg kan. Selvfølgelig mener jeg, som de fleste andre, at forvaltningen løper fra sitt ansvar og at de i beste fall har svak moral, men det hindrer meg ikke fra å hjelpe.

Første ledd i å gi hjelp er å se at noen trenger hjelp. Det er modig å stå fram og si "jeg trenger hjelp! Nå!" Det gir oss andre en mulighet som vi kan velge å ta eller la være. Det tredje alternativet, å kritisere, syns jeg du burde holde deg for god for, Trond!

For meg virker det tragisk at man skal miste et helt studieløp fordi man trengte "flere enn normert" antall assistent-timer en uke man hadde influensa.

For meg virker det tragisk at man må bruke all "velferdsassistansen" eller "minimum assistanse for overlevelse" man kan få på å ta et studie eller en jobb, som skulle vært dekt av NAV fordi disse ser dette som tidsfordriv og ikke jobb.

Men jeg vet Stine har et friskt hode og bein i nesa. Hun klarer utdannelsen hvis hun får bittelitt tilrettelegging. Gi henne muligheter og løsninger - ikke byråkrati og problemer.

Jeg håper det ordner seg for deg Stine... !!

Hanne Rendal !

Jeg vil dele med deg noen tanker i og med at du på en god måte prøver å forstå Stines sak. Ikke lett å studere journalistikk hvis du bor på småsted i Trøndelag. Også er det da vanlig at modige unge mennesker vil prøve seg på livet og trene seg til selvstendighet. Hvis hun Stine hadde kroppen sin i sin tjeneste hadde hun kunne flytte som alle andre unge kunnskapstørste og fremtidsskapende mennesker uten at noen av oss lurte på hvorfor.

Stine trodde nok på at i dette landet, og i tråd med gjeldene lovverkskal, kan alle, gjennom velferdsordninger, få mulighet til å kompensere for sine fysiske begrensningen -der tok hun feil men ikke bare hun. Alle er vi villedet til å tro på at velferdssamfunnet det snakkes om hadde ordninger som garanterte forfor reell etterlevelse av likestillingsloven.

Hva hjelper det med "utdanning for alle" når ikke alle har ben å gå med for å komme seg til utdanningsinstitusjonene? En døv trenger og har krav på tolk, en hjertesyk trenger og har krav på behandling. Stine trenger og har krav på en assistent som kan bruke bena og hender istedenfor henne.

Hvis de småbeløpene slik assistanse krever spillen en avgjørende rolle, for at et allerede hardt prøvet mennesket skal beholde troen på meningen med samfunnsdeltakelse -selv med store fysiske begrensninger, synes jeg at det er diskriminerene og økonomisk ufornuftig å la henne gå over til å leve på tryggdepensjon livet ut. Det vil koste meg og deg mye skattepenger og det vil koste henne livskveliteten, noe ingen har godt av hvis samfunnet skal forbli humant og solidarisk.

De vanskelige spørsmålene kan stilles på en enkel måte: hva hadde jeg ment var et godt liv og et godt samfunn for Stine hvis hun hadde vært min datter? Da blir svaret utrolig enkelt...

mhm, det er jo veldig riktig! Her var det snakk om 30 000... Hva er vel det? Og OM nå beløpet blir det dobbelte, så er det fortsatt småpenger!

Hvis man baaare ser samfunnsøkonomisk på det så tjener staten Norge på å få henne utdannet også - å få flest mulig mennesker mest mulig selvstendig må jo være et det beste målet for staten Norge??

Hun har nok helt sikkert vurdert alle alternativer fullt ut! Jeg bare synes det er fornuftig og interessant å diskutere flere alternativer.. :-)

Hei, Stine.

Kjenner jeg blir engasjert (sint og trist) når jeg leser innlegget ditt. At noen velger å kalle en høyskoleutdanning for et tidsfordriv vitner om lite empati og likeverdstanke.

At kostnader ved et studium skal dekkes gjennom stipend, studielån og evt ekstrajobb er en selvfølge, men når det er snakk om lønn til assistent syns jeg det er hårreisende at du skal være nødt til å dekke dette selv.

Syns det er veldig fint og viktig at du er med og setter fokus på like rettigheter for alle. Jeg er ikke enig i at du skal være nødt å gjøre deg til tigger for å kunne fullføre utdannelsen. Jeg er heller ikke helt enig i at det skal samles inn penger til å dekke dette overforbruket.

Dette bør være statens oppgave; å sørge for at alle gis like muligheter til å bli selvhjulpne selvstendige mennesker gjennom like muligheter til utdanning.

Det snakkes mye fint om tidlig innsats og hjelp, men hvor er handlingsplanene og helhetstenkningen? "God barndom" -> flere i utdanning/arbeid -> mindre kostnader til sosialhjelp, psykiske lidelser, ol.

Flere må engasjere seg i å tale regide tanker og retningslinjer i mot og kjempe for like rettigheter for alle. I Norge har vi midler til å gi alle god livskvalitet gjennom hele livet, ung som gammel, funksjonsfrisk som handikappet.

Først av alt vil jeg si at jeg har full forståelse for at du Stine nå har møtt en hverdag som sikkert ikke ble helt som du hadde forestilt deg.
Det er ikke lett å skulle stå på egne bein for noen, og når du i tillegg har et assistansebehov så ser jeg at det nok fort blir en del ekstra utfordringer.

Jeg har fulgt med deg siden "Brevet til Jens" og må dessverre si at jeg blir litt forundret over fremgangsmetoden og virkemidlene du nå har tatt i bruk, for å få BPA og en del av utfordringene med det frem i lyset. Du er ikke alene om å ha disse utfordringene, du er ikke et enkelttilfelle, du er en av mange som sliter med nøyaktig samme problemstilling. Det har vært mange før deg, det finnes mange nå og det vil garantert komme flere. Hva skal de gjøre, tenker jeg. Ta de som feks.har kommunal BPA.

De har ikke anledning til å sjonglere med timer på den måten du kan. De må gjøre sitt beste for å få hverdagen til å gå rundt med de midlene de har fått stilt til rådighet. Jeg er assistent selv og vet at det finnes mange arb.ledere som har større behov, med mindre timer enn deg pr. uke, men som allikevel får dagene sine til å gå opp. Tenk på alle som ikke får invilget BPA i det hele tatt, som ennå må tilbringe store deler av livet sitt på institusjon. Jeg vil anta at det å måtte prioritere beinhardt på forbruk av BPA timer gjelder for de fleste, deg inkludert, men du har en fordel ikke alle andre har. Du har vært så heldig at du har fått ha din BPA hos et firma som igjen er den eneste grunnen til at du bevisst kan planlegge et overforbruk på BPA timene dine. Har du i det hele tatt tenkt på hvilket lys dette kan stille din BPA leverandør i?

Videre så har det blitt nevnt på facebook siden din at du har hatt assistenter som har stilt opp og jobbet uten lønn. De er altså på jobb uten et arbeidsgiver ansvar med i bildet, som igjen betyr at de ikke er dekket av forsikring av noe slag. Hva om noe skulle skje i løpet av de timene de er på jobb? En arbeidsulykke som får fremtidige konsekvenser for arbeidsførhet feks. Hva da?

Jeg har som sagt fulgt med og fått med meg at det som kan bli oppfattet som kritikk mot det du nå har satt i gang, blir slått veldig hardt ned på og det får så være. Jeg er bare litt overrasket over at det er så mange som hopper til og støtter dette her uforbeholdent uten å se litt nærmere på konsekvenser dette kan få, ikke bare for deg, men for alle med et assistansebehov. For meg har du nå ikledd deg en offerrolle og jeg lurer litt på om det er dette som blir veien å gå for resten som sliter med det samme som deg. Skal de også ta på seg tiggerhatten? Sammenligne seg med tiggere, som nok kan sies å stå nederst på rangstigen i samfunnshiearkiet? Jeg stusser litt over sammenligningen med mennesker som faktisk ikke har noen reelle sjanser til å hverken studere, få seg jobb, mat eller tak over hodet. Det grenser nesten til å bli respektløst. Slik det er nå så kan jeg for min del ikke støtte opp om deg. Jeg er helt enig i saken du kjemper for, kampen om likeverd og likestilling, jeg er bare så grunnleggende uenig i måten du gjør dette på.

Til Kari Assistent Østlandet Moen:

1. Stine velger å løfte sin sak opp mot samfunnets offentlige rom fordi hun mener at saken angår fellesskapet og fordi hennes sak er med på å påvirke samfunnsutviklingen negativt hvis den forbli skjult. For henne står det mye på spill i form av risiko for å miste utdanningsmuligheten og det som verre er å måtte leve livet utestengt yrkesdeltakelse.

Stridens eple vurderes nemlig som resultat av en forvaltningsmessig praksis som ikke legger lovens hensikter til grunn, hvilke betyr at saken er politisk relevant og derfor angår offentligheten i høyeste grad. "Vi" har krav på å vite at mine skattepenger som jeg gledelig betaler til opprettholdelse av velferdsstaten ikke blir brukt til utvikling av egoismestaten.

At andre har vært eller er i samme situasjon er irelevant som argument men kan tjenne som en bekreftelse på at Stines sak er berrettiget i enda større grad! I sin tid var det enkeltkvinner som våget å bite i seg skammen og løftet opp sin sak om kvinnemishandling i hjemmet. Hvis holdningen hadde vært at "mange opplever det samme" hadde ikke de politisk ansvarlige iverksatt liltak for å komme ugjerningene til livs. Offentiggjøringen kom dermed mange kvinner til gode. Fordi, som du sier, det er mange som opplever det samme, er det desto viktigere å løfte opp saken.

2. Du kaller Stine "heldig" som har fått BPA assistanse. BPA ressursen er et av samfunnstiltakene for å fremme samfunnsdeltakelse og likestilling, noe som er lovbestemte føringer og utgjør en del av borgerrettighetene på linje med utdanning og helse. Vi som har barn som har en skole å gå på er det i tråd med det vi har rett til, vi er ikke "heldig".

I glabal perspektiv kan man nok si at vi er heldige her i landet, sammenlignet med fattige land men det er en annen måte å uttrykke tilfredshet med de ressursene vi forvalter.

Imidlertid kan man ikke kalle Stine "heldig" fordi hun får det hun har krav på, underforstått at hun burde være takknemlig og heller holde kjeft utfra prinsippet "bedre lite enn ingenting".

3. Du spør Stine om hun har tenkt på hvilke lys dette kan stille BPA leverandøren i, og jeg tolker det som om du tenker på Stines bydel eller kommune .

Dette spørsmålet utløser, med respekt å melde, behov for et spørsmål tilbake til deg: hva er det som gjør at du tror at det er Stines oppgave å verne om leverandørens navn og rykte? Gir fiskermannen deg råtten fisk idag, vil du neppe godta det bare fordi du fikk bra fisk uken før. Eller hva?

Til Kari Assistent Østlandet Moen:

Angelique Tangen kommer med mange viktige poeng her. Jeg vil også legge til noen punkter:

Grunnen til at Stine nå går til det drastiske punkt å sammenligne seg selv med en tigger er nettopp for å skape et bilde av hvor håpløs denne kampen er. Hun har til nå prøvd mye annet: Klager til bydel og fylkesmann, demonstrasjon, leserinnlegg og medieoppslag i blant annet Dagbladet og NRK, møter med politikere, møter med NAV, og tilrettelegging av skolehverdagen. Tigger-fremstillingen kan på ingen måte sees på som en lettvint løsning uten å ha prøvd alt annet hun kan komme på. Hun har jobbet beinhardt hele veien.

Problemet er at det ikke når frem. Hun står fortsatt med for lite timer til å kunne leve et liv med studier, jobb og fritid (vil vi ikke alle det?). Mange har det selvfølgelig verre enn Stine, og som Angelique Tangen sier; det er totalt irrelevant. Betyr det at hun skal la være å kjempe sin kamp for å kunne ta en utdanning slik at hun kan jobbe, og heller bare si seg fornøyd med at hun iallefall får assistanse til det aller mest nødvendige for å leve? Det eneste som kan sees i sammenheng med at andre også har det vanskelig er at Stine kjemper for dem også, ikke bare seg selv.

Du spør om Stine har tenkt over hvilket lys dette kan sette hennes BPA-leverandør i. Stine har aldri klaget over leverandøren, hun sier bare at hun er misfornøyd med timeantallet hun har fått av bydelen. Det har ingenting med leverandøren å gjøre.

Når Stine takker sine assistenter for at de bruker av sin fritid betyr ikke det nødvendigvis at hun setter dem en farlig situasjon. Det handler om småting som at de er igjen fem minutter på en vakt, uten at de nødvendigvis skriver en halvtime overtid for det. Det handler om at venner og bekjente gjør en ekstra innsats for å hjelpe. Stine er takknemlig og takker dem for det. Det fortjener de jammen også!

Siden du er uenig i måten Stine selv har valgt å gjøre dette på hadde det vært interessant å høre dine forslag til hva du mener hun burde gjort?

Det er flere ting her som fortjener oppmerksomhet og oppklaring:

· Det må være lov å utrykke uenighet med Stines handlemåte – (å tigge penger) – uten å være uenig i sak, - at Stine bør få den assistansen hun trenger for å gjennomføre studiene.

· De som har kommentert (Kari assistent) unnlater helt å forholde seg til de poeng som kommer vedr assistentene. Det burde være noe å tenke over, assistenter som jobber gratis ikke offisielt har vært på jobb – og derfor om et uhell skulle skje står helt uten noen form for dekning.

· Dette er helt utenfor leverandørens kontroll. Leverandøren er arbeidsgiver for assistentene, den som organiserer BPA ordningen innefor vedtatte timer, har ansvar for ordnede forhold for arbeidsleder og assistenter. Det innebærer foreeksempel å unngå å havne i den situasjonen at assistentene jobber mer en det er midler å betale lønn for. Mange kommuner, inkl Oslos bydeler, har valgt å organisere seg slik at de skiller mellom forvaltningsansvaret – det å fatte vedtak om bistand (BPA) – og leveranse/utførsel av den bistand et er fattet vedtak om. Det blir å (rette baker for smed) å hevde at den aktør, bydel (eller en annen leverandør) leverer (råtten fisk) bare fordi det ikke fins lønnsmidler til mer en det er fattet vedtak om. . For å bruke en annen sammenligning – skole. Det hender at foreldre og elever opplever at kommunen bevilger for lite penger til skolen deres. Det er da ikke lærernes feil – de får også merke negative konsekvenser av at budsjettet er for lite. Om en lærer velger å jobbe gratis- uoffisielt og uten lønn, vil også læreren måtte bære risikoen om han/hun skulle være uheldig og noe skjedde akkurat da. Kommunen som – arbeidsgiveren – har ikke ansvar i den tiden. Læreren kan selvfølgelig velge å engasjere seg sammen med elever og foreldre for å få offentlig oppmerksomhet på at skolen har for lite penger. Noe jeg syns er bra. Men det er ikke nødvendigvis lurt av verken lærer ,foreldre eller elever å begynne å samle inn penger til drift av skolen. Andre virkemidler vil nok fungere bedre, og ha større sjanse for å «tvinge» fram mer penger på budsjettet.

· Stine har gjort mye godt arbeid for å få offentlig oppmerksomhet på situasjonen for folk med assistansebehov generelt, og unge (studenter) spesielt. Når det er sagt – det hjelper ikke andre unge i tilsvarende situasjon at man samler inn penger for at Stine med vilje skal bruke flere assistenttimer en hun er innvilget (saksbehandleren i bydelen mener hun trenger). Det oppstår da en forskjellsbehandling mellom Stine og andre i tilsvarende situasjon: hun er «heldig» fordi hun hadde og har en offentlig rolle, når fram i media, og derfor enklere kan dra i gang en innsamlingsaksjon. Hun har klart å kjempe seg til et BPA-vedtak, og ligger derfor bedre an enn de som (enda) ikke har fått det på plass. Rettferdiggjør det en innsamlingsaksjon, som kortsiktig kan berge Stine ut av en kinkig situasjon? Bidrar det til å bedre situasjonen for Stine – på lengre sikt – og for alle de andre som også akkurat nå kjemper for retten til å styre sitt eget liv, bestemme hvem som skal assistere dem, når de skal stå opp og legge seg, osv, slik at de også kan flytte for seg selv, fullføre et studium, og komme seg på jobb?

· Hele BPA-ordningen er fra starten av basert på noen grunnleggende forutsetninger, blant annet at kommunen/bydelen som fatter vedtak har og kan ha tillit til at den enkelte selv er i stand til å forvalte ansvaret de velger å overta. BPA er ikke en tjeneste fra kommunen/bydelene men en organisering av tjenestene det er fattet vedtak om. . En del av dette ansvaret er å styre BPA-ordningen sin innenfor det timetallet de har til rådighet. Et bevisst og planlagt overforbruk undergraver en slik tillit, både hos politikere og administrasjonen. Det kan på sikt svekke kampen for individuell rettighetsfesting, når en såpass offentlig person som Stine med vilje utnytter den fleksibiliteten hun har fått fra assistentenes arbeidsgiver, som gjør det mulig å bruke flere timer enn det hun har vedtak om. Mange kommuner ville ikke ha tillatt noe slikt – når pengesekken med lønnsmidler til assistentene er tom, så er den tom. Ingen flere timer å hente. Stine har tydeligvis en fleksibel ordning, siden hun kan planlegge å bruke flere timer enn hun er innvilget. Ikke alle kan det.

· Jeg støtter fullt opp om saken Stine kjemper for – likestilling, lik rett til utdanning og arbeid, like vilkår til samfunnsdeltakelse. Jeg stusser bare på at noen mener at en pengeinnsamling som smaker av veldedighet er et fornuftig virkemiddel når målet er å bli sett på som likestilte, selvstendige og ansvarlige samfunnsdeltakere. Jeg lurer på hva de som brakte BPA til Norge i sin tid tenker om en slik handlemåte? I England slåss de med nebb og klør mot veldedighetstiltak («charity»), da veldedighetstankegangen er et av de mest effektive tiltakene for å holde funksjonshemmede nede, fortsatt undertrykte, og utenfor samfunnet.

· Jeg syns det er flott med engasjement og kritikk, men da må det rettes dit det hører hjemme, hos politikerne. Det er politikerne som bevilger pengene og trekker opp retningslinjene for bruken av pengene. Det er politikernes ansvar dersom ikke byråkratene følger retningslinjene.

· Selvsagt kan jeg som assistent velge å gjøre noe ubetalt i enkelt tilfeller, som for eksempel jeg har tenkt meg på en konsert som jeg vet arbeidsleder også har lyst til å gå på. Jeg kan da velge å invitere vedkommende med meg som venn og har da selvsagt ingen verken rettigheter eller plikter som ansatt, bare som venn.

Arne Haraldsvik!

Flott innleg og mye fornuftig men du tar feil på et punkt: Stines overforbruk var ikke planlagt. Hun fikk lungebetenelse og hadde akutt behov for hjelp. Vi må huske på at hun er tjue år og hadde nettopp flyttet fra familien sin i Trøndelag til den store byen Oslo hun ikke hadde noen av sine nærmeste og ingen sosial nettverk.

Hvis kommunen hadde overholdt sin plikt til informasjon og veiledning burde hun få vite hva hun gjør ved f.eks. akutt ekstraordinær situasjon. Når Stine trengte hjemmesykepleiehjelp fikk hun vite at de kunne komme innen sju timer! Timene ble brukt i en situasjon der Stine var for syk til å organisere andre løsninger. Liv og helse kommer før alle andre hensyn.Hvis du eller jeg må kaste opp kan vi løpe på badet eller til og med bøye oss over en bøtte ved sengen -Stine kan fysisk ingen av delene.

Når det først var gjort, at "overforbruket" reddet henne gjennom en uplanlagt krise -hvor mye straff synes du hun fortjener? Vi vet godt om offentlige "overskridelser" som aldri får noe i nærheten av slike sanksjoner som Stine risikerer i form av avbrudd på sin utdanning.

Det beundringsverdige, modige mennesket er etter min mening altfor ungt til å bli sosialt halshugget. Hun er også for ung til å bly dyttet på plass av våre voksne, digre pekefinger. Og endelig: hun er for ung til å miste sin uskyldige tillit til samfunnets offentlige omsorgsryggrad, noe hun vet så inderlig godt hun må lene seg mot livet ut.

At timene ble av Stine brukt som de gjorde er faktisk resultat av andres forsømmelse innen habiliteringstjenesten og de av kommunens ansatte som har blant sine oppgaver å følge opp med informasjon og veiledning hva angår de offentlige tjenestenes rammevilkår.

Til slutt velger jeg å gjenta meg selv i spørsmål om de 30 timers overforbruk: Hva hadde jeg ment Stine fortjente av straff hvis hun var min datter? Og da er verken sannhet eller godhet langt unna...

Arne Haraldsvik!

Flott innleg og mye fornuftig men du tar feil på et punkt: Stines overforbruk var ikke planlagt. Hun fikk lungebetenelse og hadde akutt behov for hjelp. Vi må huske på at hun er tjue år og hadde nettopp flyttet fra familien sin i Trøndelag til den store byen Oslo hun ikke hadde noen av sine nærmeste og ingen sosial nettverk.

Hvis kommunen hadde overholdt sin plikt til informasjon og veiledning burde hun få vite hva hun gjør ved f.eks. akutt ekstraordinær situasjon. Når Stine trengte hjemmesykepleiehjelp fikk hun vite at de kunne komme innen sju timer! Timene ble brukt i en situasjon der Stine var for syk til å organisere andre løsninger. Liv og helse kommer før alle andre hensyn.Hvis du eller jeg må kaste opp kan vi løpe på badet eller til og med bøye oss over en bøtte ved sengen -Stine kan fysisk ingen av delene.

Når det først var gjort, at "overforbruket" reddet henne gjennom en uplanlagt krise -hvor mye straff synes du hun fortjener? Vi vet godt om offentlige "overskridelser" som aldri får noe i nærheten av slike sanksjoner som Stine risikerer i form av avbrudd på sin utdanning.

Det beundringsverdige, modige mennesket er etter min mening altfor ungt til å bli sosialt halshugget. Hun er også for ung til å bly dyttet på plass av våre voksne, digre pekefinger. Og endelig: hun er for ung til å miste sin uskyldige tillit til samfunnets offentlige omsorgsryggrad, noe hun vet så inderlig godt hun må lene seg mot livet ut.

At timene ble av Stine brukt som de gjorde er faktisk resultat av andres forsømmelse innen habiliteringstjenesten og de av kommunens ansatte som har blant sine oppgaver å følge opp med informasjon og veiledning hva angår de offentlige tjenestenes rammevilkår.

Til slutt velger jeg å gjenta meg selv i spørsmål om de 30 timers overforbruk: Hva hadde jeg ment Stine fortjente av straff hvis hun var min datter? Og da er verken sannhet eller godhet langt unna...

Angelique Tangen

Du sier hva om Stine var din datter. Jeg er selv far til 3 voksne barn, derfor kan jeg tenke hva om Stine var min datter. Det er sant som du sier at en lungebetennelse ikke er planlagt, kanskje var eneste muligheten Stine hadde for å klare seg å bruke 90 timer ekstra (hennes tall og ikke dine 30). Hvis Stine hadde planlagt å spare dem inn igjen da hadde hun hatt så mye igjen av året at det hadde vært ca 3 timer i uka =25 min daglig. Å ikke planlegge å spare inn, det er det samme som planlagt overforbruk. Hvis Stine var min datter hadde jeg insistert på at dette skulle hun prøve å klare, ikke minst som et ledd i prosessen med å bli voksen og selvstendig menneske. Stine er 20 år og ikke 16år. Det å frata Stine for det er å diskriminere henne. Det at Stine skal utnytte sin posisjon med et kjent ansikt for å skaffe seg personlig veldedighet virker usolidarisk overfor alle andre som ikke er like heldige.

Det å være heldig å få kommunale tjenester organisert som BPA gir mange muligheter til frihet som en ikke har med konvensjonell oppdeling av tjenestene. (hjemmesykepleie,hjemmehjelp,syøttekontakt,miljøarbeider,osv)

Det innebærer også et ansvar å mota tjenestene som BPA, en får da selv ansvaret for få dekket de behovene som vedtaket inneholder, det blir ikke nødvendigvis mer timer av det om en får den som BPA men kan brukes få en mer fleksibel måte.

Det fins mange unge mennesker med ulike funksjonshemminger både fysiske og psykiske som på langt nær får dekket et minimum av det som trengs for å få muligheten til et selvstendig, verdig liv. Det fins mange innen psykiatrien som ikke får mulighet til skolegang fordi verden utenfor er for skummel til at de kan ferdes der alene, eller det kan være dem trenger noen til å skru på start kappen ommorgenen. Mange må betale selv for nødvendig tilsyn.

Jeg skulle ønske at dere som engasjerer dere for Stine kunne brukt lit av det engasjementet for alle som ikke har et kjent ansikt, som ikke har resurser til å starte en innsamlingsaksjon. Fortelle politikerne hvordan du vil dem skal fordele samfunns kaka, fortelle at vi ikke godtar at mennesker diskrimineres på grunn av funksjon.

Ja hvis Stine var min datter hadde jeg sagt til henne: skjerp deg litt, sett deg ned å se på hva du kan spare timer på og allikevel kunne fullføre studiene. Når du har gjort alt som er mulig og hvis du fremdeles ikke er i mål får vi ta en ny prat o se etter andre løsninger. Jeg ville tatt Stine på alvor som et voksent menneske og ikke behandlet henne som en unge eller et menneske uten beslutnings kompetanse.

Svært mange unge som flytter for seg selv opplever at livet brått endrer seg, nye utgifter, mer ansvar, endring av levevaner, det er en del av å bli voksen. La Stine få lov å bli voksen.

Som en av Stines assistenter føler jeg det er noe som må oppklares her:

Vi som assistenter har ikke jobbet gratisvakter for Stine. Det hun takker oss for er heller tjenester, som å ta med søpla ut når vi går fra jobb, fremfor å benytte tid på å gå ut med den mens vi er inne hos henne. Dette høres ikke mye ut, men i det store og hele er dette med på å tillate Stine å bruke timene hun har på de mest nødvendige behovene.

Så om Stines overforbruk. Perioden hvor Stine var syk var hektisk. Det er vanskelig å planlegge sykdom. Jeg har aldri møtt noen som planlegger når/hvor hun skal bli syk, det vil man jo aller helst unngå. Da Stine ble syk jobbet vi assistenter det timeantallet som krevdes for at Stine skulle få et helsemessig forsvarlig tilbud. Jeg som assistent ville aldri i verden reist fra Stine når hun trengte meg som mest. Og som du selv sier; assistenter kan ikke jobbe gratis. Det betydde at Stine måtte bruke timene hun gjorde, ellers ville jeg arbeidet ulovlig.

Nå til Stines innsparing av timer. Det er umulig å spare inn timer, når vedtaket på antall timer med BPA allerede er for lite. Man kan ikke spare der hvor man allerede sliter med å få hverdagen til å gå opp. Jeg forstår ikke hva du mener når du sier at du ville tatt en prat med henne? Stine er en meget oppegående jente, som har brukt masse tid og krefter på å få timeantallet hun er innvilget til å strekke til. Det er rett og slett sårende med slike kommentarer.

Til slutt. Du sier at man bør la Stine bli voksen. Stines ønske er å få utdanne seg, jobbe, tjene egne penger og bidra til samfunnet på lik linje med andre. Hvis ikke det er et voksent ønske, så vet ikke jeg! Men måten du skriver din kommentar på, får henne til å fremstå som alt annet enn voksen.