Vårens tariffoppgjør ble et politisk mareritt for de rødgrønne.
Det går et spøkelse gjennom Europa. Overalt øker arbeidsledigheten. En hel ungdomsgenerasjon er i ferd med å få sine liv ødelagt. Hellas er politisk og økonomisk bankerott. Spania er på randen av et sammenbrudd. Italia og Portugal vakler. Det økonomiske dramaet i sør kan flytte seg nordover hvis ikke de europeiske regjeringene blir enige om mer effektive botemidler. Vi burde bli vettskremte av det som skjer utenfor vår stuedør.
Streik og velgeropprør følger alltid i kjølvannet av politiske og sosiale kriser. Blant utenlandske kolleger er det stor forståelse for at grekere og spanjoler gjør opprør. Derimot er det ingen som forstår hvorfor nordmennene streiker. Vi har aldri hatt det så økonomisk godt her i landet som nå. Offentlige ansatte har aldri hatt bedre lønns- og arbeidsvilkår. Staten og kommunene har flust med penger. Det strammes ikke inn noe sted. Vi lever på en paradisøy uten arbeidsledighet omgitt av et hav av arbeidsløshet og sosial elendighet.
Sett mot dette bakteppet var det ingen som tidligere i år trodde at vårens tariffoppgjør skulle ende med den største streiken i offentlig sektor i norgeshistorien. Det begynte da også pent og stille med inntektsoppgjøret for de ansatte i industrien. Frontfaget, som det heter, kom i havn uten konflikt. Når det er forbundsvise oppgjør, bestemmer Fellesforbundets avtale den økonomiske rammen for oppgjørene i offentlig og privat sektor. Frontfagmodellen bygger på tesen om at lønnsutviklingen ikke må bli sterkere enn det konkurranseutsatt industri tåler.
Modellen er eldgammel. Den stammer fra den tida da industrien spilte en helt annen rolle i økonomien. Avviklingen av tradisjonelle industribedrifter og veksten i oljeindustrien har snudd opp ned på alle tidligere forutsetninger om hva industriens konkurranseevne tåler av lønnsøkninger. Mens treforedlingsindustrien ikke tåler noe som helst, tåler oljeindustrien hva som helst av lønnsøkninger. Frontfagmodellen bør derfor justereres og moderniseres hvis den skal legges til grunn for framtidige oppgjør. I det hele tatt trenger både denne modellen og oppgjørsformen i stat og kommune å bli vurdert. Streiken viser at det er blitt for komplisert. Det er lett å trå feil når alt skal henge sammen med alt.
Men så lenge frontfagmodellen er i bruk, er det en selvfølge at regjeringen holder seg til den. Finansminister Sigbjørn Johnsen begikk en grov feilvurdering da han midtveis i forhandlingene i offentlig sektor nedjusterte i revidert nasjonalbudsjett anslaget for lønnsutviklingen fra 4 prosent til 3,75 prosent. Da hadde fagforeningene regnet seg til at de industriansatte ville få en lønnsøkning på godt over 4 prosent. Nå kunne fagforeningslederne bare ha trukket på skuldrene av det nye tallet og minnet hverandre på at Finansdepartementet har en sikker tradisjon for å bomme på lønnsutviklingen. I stedet ante de ufred og fare. Det stemte.
Finansministerens feilvurdering overgås bare av den grove politiske tabben administrasjonsminister Rigmor Aasrud begikk da hun tviholdt på sitt lønnstilbud på under 4 prosent. Forskjellen mellom hennes tilbud på 3,96 prosent og 4,07 prosent som ble resultatet etter 13 bortkastede dager med streik, er så liten at det ikke er mulig å se det på statsbudsjettet. Framtidas historikere og statsvitere vil få store problemer med å finne en fornuftig forklaring på hvordan landet kunne bli kastet ut i en storstreik på grunn av uenighet om småpenger.
En forklaring jeg har fått fra folk i Ap er at det er for mange finansministre i regjeringen. Foruten Johnsen i Finansdepartementet har man Stoltenberg og Schjøtt-Pedersen på Statsministerens kontor. Dette er folk som ikke viker en tomme når Finansdepartementets byråkrater har slått fast at lønnsutviklingen skal være mindre enn 4 prosent. Besettelsen over et tall gjorde at de ble blinde for de politiske konsekvensene. Ansvaret for streiken hviler derfor ikke på Rigmor Aasrud alene. Det må deles mellom henne og Sigbjørn Johnsen, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Jens Stoltenberg.
De negative følgene for de rødgrønne av bondeopprøret og det etterfølgende stats- og kommuneopprøret, har allerede meldt seg på meningsmålingene, I NRKs måling torsdag hadde Ap falt ned mot 30 prosent, mens Sp og SV var under sperregrensen. Antakelig vil det endre seg til det bedre for SV og Sp. Lønnsoppgjøret er dessuten godt for de offentlig ansatte. Lav prisstigning og historisk lave renter, kombinert med uendret skatt både i år og neste år, vil sikre arbeidstakerne en solid reallønnsutvikling. Det hjelper på humøret og på oppslutningen om regjeringen. Faren er at de rødgrønne kjernevelgerne på landet og i byene begynner å tvile på regjeringens dømmekraft. Når man gjør noe så dumt som dette, hva blir da det neste? Regjeringen har i alle fall opparbeidet seg et betydelig forbedringspotensial.
Publisert i Dagsavisen lørdag 9. juni.