Norge har flere bønder og offentlig ansatte enn de landene det er naturlig å sammenligne oss med

Vel å merke dersom en ikke fortrekker den greske eller franske samfunnsmodellen.

Nå er det slutt på "Merkozy" perioden i Europa, og noen "Merlande" løsningen på øknomien blir det neppe. Da gjenstår bare det som på fransk heter "Merde" modellen. Som norske bønder og statsansatte også har lagt sin elsk på

Men desverre har ikke det synkende antallet bønder ført til mindre overføringer til landbruket. Og slik blir nok utviklingen når det gjelder statsansatte. Verdens dyreste, men ikke de mest produktive.

Ap, Sp og SV har satset sin fremtid på en utdøende velgergrupper.

... styrer i alt for stor grad norsk politikk, norske politikere er veldig kortsiktige i sitt fokus nå og alt dreier seg om neste valg. Konsekvensen av dette blir et samfunn hvor realkapitalen forvitrer, kostnadene øker og enkelte samfunnsgrupper prioriteres på bekostning av andre. De lange linjene og samfunnets behov over tid går rett og slett tapt.

Landbruksoppgjøret nå gir oss vel egentlig en indikasjon på at systemet trenger en revisjon. Vi kan ikke fortsette med et system for norsk matproduksjon og -distribusjon som gjør vår mat 40% dyrere enn naboens. Vi har tollmurer som hindrer importert konkurranse, vi har monopolbedrifter eiet av bøndene i foredlingskjeden som pr definisjon ikke leverer høy produktivitet, kvalitet og et variert vareutvalg.

Vårt samfunn kan ikke fortsette med et planøkonomisk system som setter produsenter i fokus, som kamuflerer kostnadssluk i verdikjeden og som neglisjerer forbrukerens behov for konkurransedyktige priser, variert vareutvalg og høy kvalitet....

Det er nødvendig med to tanker samtidig:

For det første trengs det en langsiktig forståelse for jordbrukets betydning. I forhold til matvaresikkerhet og økonomisk trygghet må graden av selvforsyning økes og ikke minskes.

De klimatiske endringer, politiske og økonomiske problemer kan føre til dramatiske økninger i kornprisen. Det er uansvarlig å ikke tenke på dette.

For det andre er en rød-grønn regjering det redskapet som i dag vil være best for å skape en langsiktig politikk i så måte. Dersom den misnøyen, som vi bør forstå og godta, skulle føre til oppslutning om et blått-blått regjeringsalterantiv, vil ikke dette tjene de hensikter som bør legges til grunn.

Også i forhold til industripolitikk og faglige rettigheter gjelder det samme. Bare gjennom politisk innflytelse kan fagorganiserte sikre sin framtid. Da er altså en rød-grønn regjering med alle sine feil og mangler bedre enn noe blått-blått.

Vi fagorganiserte bør unngå syndikalismens, spontanismens og økonomismens sump og i stedet tenke langsiktig og politisk på en tålmodig måte!

Bjørn Blokkhus vil ha færre statlig ansatte, om han vil kutte i skole, helsevesen eller politi sies ikke. Dette kommer nok av den heller besynderlige ideen om at en lærer eller sykepleier er ulønnsom så lenge de jobber i det offentlige, men straks de begynner å jobbe i det private blir de lønnsomme. Selv om lønningen fortsatt betales av de samme menneskene over skatteseddelen. Jeg leser stadig slike ideer fra folk som tror de vet hvordan økonomi fungerer uten at noen av dem klarer å redegjøre for noe som helst utover slagords form.

Ole Ånon Langeland mener at vi må kjempe for å beholde de rød-grønne ettersom alternativet er værre. Jeg kan være enig i at alternativet ikke frister, men jeg er ikke enig i at dette er riktig hvis vi skal tenke langsiktig. Regjeringspartiene fortjener ikke fagorganisertes stemmer ved dette valget og hvis de får dem er det lite trolig at noe vil forandres.

Ap prøver å spille det minste onde. Slik skal de både beholde de som stemmer på dem nå og prøve å stjele stemmer fra Høyre og sentrum ved å gjennomføre mer og mer høyrepolitikk. Å godta dette er å marginalisere seg selv.Å stemme på det minste ondet er å la dem bli værre og værre. Da er det bedre å la dem tape, da vil de kanskje tvinges til å ta kjernevelgerne sine på alvor istedet for å bruke tiden sin til å fri til høyresiden.

Statsministeren snakker om samhold for å redde regjeringen og statsministerposten, men kjører egenrådig i saker om asylbarna, krigsinnvasjonene og innkjøp av krigsfly.

Fører bombingen av Afghanere i fjellene eller soldatene i Libya til sprik eller samhold, statsminister?

En god leder kjører ikke over andre. Det gjør statsministeren, og det gjør de sprikende unge statsrådene. De har en pengesekk og tror at den gir dem makt, at den er deres. De uttaler at de eier de andre på grunn av denne pengesekken som er fellesskapets kasse. En grådighet av dimensjoner.

Langelands og Slettebøs innlegg viser det dillemma det arbeidende folk står overfor, men konklusjonene er feil. Slettebøs er farligst. Med våre enorme resurser vil en ny borgerlig regjering lett kunne oppfylle de største skamplettene Stoltenberg & Co har misskjøttet, - og sikre seg nye styreår til å stabilisere kapitalismen og forme oss i USAs ufyselige bilde. Langelands er også farlig som Slettebø hevder. Tidligere erfaringer viser at Rødt nok vil kunne oppnå %vis betydelig framgang, men med 1-3 stortingsrepresentanter trolig ikke nok

til engang å bli tunga på vektskåla og uten mulighet til å redusere spekulasjonskapitalens enorme makt i Norge.

Derfor må det snarest skapes et seriøst alternativ i likhet med Sosialistisk Valgforbund som

ble en virkelig suksess. Utgangspunktet for den nye antikapitalistiske alliansen må være vårt folks nedarvede skepsis mot store forskjeller og å la seg styre av utenlandske kapitalister.

Dette kommer til uttrykk ved at 3 av 4 nordmenn ikke ønsker å underkaste oss et EU der våre tidligere okkupanter spiller 1.fiolin, og som lefler med sine ny nazister. Blant vanlige folk er det også stor skepsis mot USA som har forandres NATO fra sin opprinnelige oppgave til å bli et instrument for å sikre USAs og andre spekulanter olje og profitter rundt hele kloden

Det nye nødvendige alternativet må frontes av intelligente personer, mange med dongery og alle med hvite vester og som ikke er ute etter personlige karrierer.

Denne ”Folkemakt mot kapitalmakt”- bevegelsen må lanseres snarest, vi ser i Hellas hvor en slik bevegelse av 13 ulike parter har økt fra 4 til 30% på noen måneder. Bare arbeidet med å

etablere denne vil skremme alle i den rød-grønne regjeringa til å radikalisere sin politikk, -

og det er ikke usannsynlig at kadre fra disse kan støtte alternativet.

”Kan hende det gjelder å redde vår jord! (Velferdstaten) De beste blant dere er kallet!” for å holde seg til Rudolf Nilsen enkle og visjonære tanker.

Hvert valg hevdes å være et krisevalg hvor alle på venstresiden må støtte opp om Ap (uavhengig av hva de faktisk gjør på tinget) for ellers kommer de slemme busemennene (og kvinnene) i Høyre til å komme å ta oss. Vi har hatt regjeringer fra Høyre før, landet står fortsatt, her er det snakk om å tenke litt mer langsiktig. Denne "evige krisen" er og blir en dårlig unnskyldning for fortsatt støtte fra alle som tilhører venstresiden mens Ap bevege seg lengre og lengre mot høyre. hvor langt skal det gå før man sier stopp? For det kommer til å være "krise" når valget kommer og det kommert til å være "krise" valget etter der igjen.

Nettopp dette er forøvrig som hentet ut av amerikansk politikk hvor Ralph Nader ble hengt ut fordi han våget å stille som kandidat og dermed "svekket demokratene". Venstresiden forventes å stille opp som lydig stemmekveg mens "partiet" skal kjempe om sentrum. det går bare en vei og det er rett til høyre.

Vi trenger et nytt alternativ på venstresiden, et faktisk sosialdemokratisk alternativ, men det er klart mest sannsynlig at dette kan oppnås ved å tvinge Ap til å endre kurs. Det er naturligvis vanskelig, særlig siden dagspressen i svært stor grad støtter høyresiden i venstrepartiene. Det er bare å merke seg dekningen av streiken som foregår nå eller dekningen av vikarbyråddirektivet tidligere i år. Eller for å være presis den manglende dekningen, for gudene må vite at det er mye viktigere å dekke reality tv enn å snakke om tilstandene i arbeidslivet.

Det er ikke nok å kunne påpeke urettferdigheter i samfunnet. Heller ikke er det nok å kunne påvise årsaksammenhenger. Det eneste som nytter er å skape et handlingsalternativ. Og det innebærer at en selv er i stand til å tro på det og at en selv er i stand til ut fra det å overbevise et nødvendig flertall i folket om dette.

For å kunne skape et handlingsalternativ, trenger en kompetanse. en trenger mennesker som er i stand til å gjennomføre forandringer. Ethvert samfunn er styrt av eliter og en elite kan bare erstattes av en nye elite. Folk flest er ikke interessert i noen særlig makt og innflytelse. Folk flest er interessert i kompetente ledere.

"Folkemakt" - det høres flott ut - men i virkeligheten tror jeg ikke på det. Jeg kan prinsippielt ønske det, men vet innerst inne at det bare er et slag i luften. (til kameraten fra Moss)

Men viktigst av alt er tankestrukturene i samfunnet. Dersom den grunnleggende tenkemåten er liberalistisk, så er det f. eks. ikke mulig å gjennomføre forandringer i retning av noe som kunne bli til sosialisme. Selv om kapitalismen på alle mulige måter viser sin kriseutvikling, så vil folket tendere mot å søke forskjellige liberalistiske løsninger.

En må begynne med å ta sjelen fra bourgeoisen først, så kan en ta pengene siden. Det vil si at en må få den grunnleggende og ledende tankestrukturen bort fra liberalisme.

Liberalismen innebærer at individet ser seg selv på utsiden av samfunnsfelleskapet, og ser på dette felleskapet som en slags "kontrakt" mellom frie, det vil si løsrevne , individer. Det nødvendige ikke-liberale alternativet vil si at individet, at alle virksomheter, være seg private eller offentlige er deler av det samme treet.

Hvordan skal det og bør det tenkes? Det er dette spørsmålet som må reises. Det bekymrer meg lite om en leder for et større konsern disponerer store verdier, til dels enerådig, dersom han gjør det ut fra en fellesskapelig bevissthet og innretter seg etter det. Det er tankegangen som bestemmer. Det er hans kompetanse og mentale innstilling som teller.

Den økonomistiske strategien med streiker omkring enkeltsaker vil bare ødelegge alle muligheter for å skape grunnleggende endringer i samfunnet. Det vil ikke si at streik i og for seg alltid bør unngåes, men den tankegangen at dette virkemidlet vil endre samfunnsforholdene, det bør unngåes!!

Et regjeringsansvar innebærer ansvar for en totalitet. Det skaper begrensninger i muligheten for å raskt kunne tilfredsstille alle gruppers krav. En bør derfor se på muligheten for langsiktig å kunne skape forbedringer, langsomt å kunne vinne tilbake til samfunnet et initativ som innebærer mer overordnet styring på viktige områder.

En rød-grønn regjering er i dag et eneste alternativ til en blå-blå regjering. Og det er ikke uten skadevirkninger at en slik Erna-Siv konstellasjon vil gjøre seg gjeldende inne i korridorene.

Det spiller ingen rolle om katte er svart eller hvit, bare den fanger mus. Sa en pragmatisk kinesisk statsleder.

Allikevel tror mange i Norge at det er bare røde katter som duger.

Private bedrifter kan gå konkurs og de ansatte kan miste jobbene. Slik er det også i Norge uten at selv den rødeste regjering gjør stort med det. Det er nok å nevne alle industrinedleggelsene under den nåværende regjeringen.

I den offentlige sektoren er dette nesten en umulighet. Statlige skoler og sykehus kan ikke gå konkurs eller stenges. Og antall ansatte kan ikke reduseres uansett hva de presterer. De har kort sagt ingen målestokk for sin innsats annet enn det fagforeningslederene og sosialistiske museumsvoktere forteller dem. Røde katter fanger ingen mus i statsapparatet.

Sporene fra Hellas bør skremme. Der antallet offentlig ansatte( 790000), ikke er redusert med en eneste stilling tross den katastrofale økonomiske situasjonen landet er i. Fagforeningene sørger for det, støttet av kommunistene som nekter å betale statens gjeld.

Europa ligner en kassse råtne epler, men Norge kan forløpig vaksinere seg mot at råten sprer seg med oljeinntektene. Forsvinner oljeinntektene, vil de råtne eplene i offentlige sektoren og landbruket raskt måtte fjernes.

Norsk politkk vil da ikke bli hverken "Mercozy" eller "Merlande", men "Merde"

Sosialisme er felleskap for sosialister, ikke noe annet

Sosialister er en klan som har en sosialistisk idologi og drøm. Og drømmen er å rane alle klaner som ikke er sosialistiske.

Og ranerene er drevet av de samme drømmene om personlig fortjeneste og makt som alle andre klanmdlemmer.

Kommunistene i Hellas viser dette i sin fulle klarhet. Der ranerene ikke vil gi fra seg byttet selv om de river resten av Europa med seg når de faller. Og demonstrerer et totalt etisk/moralsk forfall basert på ideologiske fantasier.

Det er ikke noe mening i at folket som sliter og strever skal lide for storkapitalistenes spekulasjon. Det er de rike som må tvinges til kassen for å betale for sin egen misere. Folk som har mistet arbeid og sosiale goder kan ikke betale noe mer.

Bjørn Blokkhus lirer bare av seg en slitt grammofonplate. Om sosialister er dårlige til å fange mus, så har ikke storkapitalistene vist annet enn at de lar rotter og mus herje helt fritt. Men forsåvidt:

Hvis en storkapitalist kan sørge for å løse problemene, skaffe arbeid, sikre sosial trygghet, så må denne være hjertelig velkommen til å gjøre det. Slike storkapitalister vokser ikke på trær, og må etter min mening pleies omhyggelig...

Det slående er at du begynte med å påstå at bare blå katter duger, nå fortsetter du med å motsi deg selv. Resten er også bare en fortsettelse av dårlige slagord og kvasiøkonomi. Du er helt ute av stand til å si hvem som skal sparkes og hvorfor, bare at noen må sparkes fordi de er "røde katter". Det er mye spinn, men pent lite fornuftig innhold.

En rød-grønn regjering er ikke uten skadevirkning, det har vi da sett så langt. det er pent lite vits i å la valget fortsette å bli mellom ille og værre, da får man heller sette foten ned nå og se om ikke ille kan bli litt bedre.

Dette handler ikke om en enkeltsak, men om en utvikling som går gal vei. Flere og flere blir fanget i deltidsarbeid med færre rettigheter og regjeringen godtok uten videre vikarbyråddirektivet til tross alle protester fra deres egne i fagbevegelsen. Velstanden blir skjevere og skjevere fordelt uten at regjeringen er i stand til å gjøre noe med det. Lønnen i offentlig sektor blir dårligere og dårligere i forhold til det private, men regeringen forventer altså at vi skal jobbe dugnad for å finansiere deres valgflesk. Det er ikke bra nok. Jeg stemte på de rød-grønne forrige stortingsvalg fordi de var det minste onde, det gjør jeg ikke igjen.

Hvis du vil gi en "protest-stemme", kan jo alternativet være NKP eller Rødt. Men uansett så forandrer vi ikke virkeligheten gjennom å protestere mot den. Vi må innse at alternativene er den sittende regjeringskonstellasjon opp mot en regjering av Høyre og Fremskrittspartiet.

Vi bør kunne påvirke den sittende regjeringens politikk. Det er den eneste muligeheten jeg ser. Og jeg ser den faren at protester fra venstre kan brukes av krefter til høyre i deres kamp om regjeringsmakta.

Sosialistiske demagoger kan spille i stort orkester med stortromme tiltross for sin mangel på musikalitet.

De lider under kreditorenes krav om å innfri lånene sine. Storkapitalistene er europeiske banker der vanlige mennesker har sin sparekapital. Men nå skal greske kommunister kuppe utenlandske banker og småsparere på verste islandske manér.

Demagogiske kommunistløgner kan ikke brukes i dag. Tiden har løpt fra denslags

Arne Strands advarsel til regjeringa om nødvendigheten av samling i bunn, har hittil ikke vist det store engasjementet. Allikevel har hans og Blokhus’ innlegg gitt noen impulser.

Disse to har en spirituell humoristisk sans, men også et ensidig bilde av de siste tiåras historie.

Verst er mangelen på visjoner om menneskehetens muligheter, men mens Blokhus henfaller til en overbærende apati, og Strand er på evig jakt etter pirrende trivialiteter, blir de begge garanter for et stadig eklere og råere og overflatisk USA-inspirert konsumsamfunn.

Mens Strand forstår jordbrukets viktighet og problemer, tyr Blokhus til mange lokale AP-folks gamle bondehets. Fordi det kan få personlige konsekvenser å angripe storkapitalens privilegier, løper de ingen risiko, men framstår som radikale ved å hetse mot bøndene.

Blokhus tyr i tillegg til høyreekstremistene billige angrep på de offentlig ansatte som også

han forsøker å gi et dårlig omdømme. Det er helt sikkert mulig å effektivisere offentlig sektor,

men da må man være konkret og påvise hvilke stillinger som er overflødige. Hans øvrige tullprat oppfatter jeg som en form for erte og holde debatten i gang, - men de overflatiske

gjør han en bjørnetjeneste. Slettebø viser til enda flere store feilgrep fra den rød-grønne regjeringa, som nå domineres totalt APs høyrefløy. Men på borgerlig side er det i dag ikke et eneste lyspunkt. Sjøl Krf.s unge Hareide har ikke mot til å bekjempe spekulasjonskapitalen eller ta til motmæle mot dyrkinga av USAs volds- og undertrykkelsespolitikk. Rødt og NKP er sjølsagt ikke et realistisk alternativ i dag. Ansvarlige mennesker kan ikke sitte i godstolen å dosere, men bør ofre tid og gjerne penger for et nytt hederlig alternativ, og kravet om dette må reise og støttes nå.