Det er ingen grunn til at bøndene skal produsere mat for oss på dugnad.
Da bondeorganisasjonene ved inngangen til mai presenterte sine krav til årets jordbruksoppgjør svarte statens forhandlingsleder Leif Forsell med at «her er det noen som har tatt for mye Møllers tran». Han kunne smykke seg med støtte fra lederplass i Finansavisen, der Trygve Hegnar messet det samme budskapet. Nå har bøndene tatt for mye Møllers tran. Igjen. Eller for å si det med andre ord: Bøndene er for kravstore. De burde holde munn, og bøye seg for overmakten.
Nå er det lite trolig at bøndene tar Hegnars utblåsning særlig alvorlig. Det blir for forutsigbart når Hegnar slår fast at Småbrukarlagets leder er «på jordet». Om noen er på jordet i denne debatten er det Finansavisens redaktør. For bøndene er uansett ikke Hegnars sutring over at bøndene mottar subsidier det mest problematiske. Mange har hatt tro og håp om bedre kår under de rødgrønne. De mobiliserte for et regjeringsskifte med håp om et realt inntektsløft etter at gapet opp til andre grupper har økt. Det er derfor ikke spesielt overraskende at bøndene sendte statens tilbud i jordbruksoppgjøret i retur til Lars Peder Brekk. Frustrasjonen har bygd seg opp i takt med økt gjeld og sviktende inntekter.
Dette er første gang bøndene bryter allerede før forhandlingene. Og det er første gang på tolv år begge bondeorganisasjonene bryter. Og det skjer altså under en rødgrønn regjering, med en landbruksminister fra Senterpartiet. Slikt svir. Mye har skjedd siden forrige gang begge bondeorganisasjoner brøt. Flere tusen bønder har funnet seg noe annet å gjøre. Mellom 1.500 og 2.000 årsverk har forsvunnet fra jordbruket årlig, i en periode under Lars Sponheim var nedleggingstakten enda raskere. Mer enn noe er denne utviklingen et direkte resultat av politiske mål.
Selv om ting har skjedd er det en likhet mellom de to bruddene: De kommer begge i kjølvannet av en stortingsmelding om landbruket. Forskjellen er at årets stortingsmelding er den første noen gang som er lagt fram av en landbruksminister fra Senterpartiet. Det har gjort at mange har hatt forventninger, eller i det minste håp, om en ny kurs. Norske bønder har de siste tiårene sett hvordan produktprisene har stupt. De har sett hvordan matindustrien er blitt subsidiert med billige råvarer og forbrukerne med billig mat, mens det er skapt et bilde av bøndene som ulønnsomme parasitter med sugerør ned i statskassa. Det hele mens dagligvarebaronene uforstyrret har kunnet klatre på listen over norske rikeste. Er det rart de er frustrerte.
Så hva skjedde? Matproduksjonen skal ifølge landbruksmeldingen øke, for å holde tritt med befolkningsveksten. Men ny kurs? Nei. Det ligger ingen ny kurs i landbruksmeldingen, det ligger heller ingen reell plan der for økte inntekter og rekruttering. Det ble sagt at det skulle følges opp i jordbruksoppgjøret. Når regjeringen i det første oppgjøret møter bøndene med et tilbud som i praksis er en oppskrift for at bruksnedgangen skal fortsette med samme styrke som i dag, da skal man være naiv for å la seg overraske over at det ikke blir spesielt godt mottatt. Den rødgrønne regjeringen har god grunn til å ta dette bruddet på alvor. En av de gruppene som la grunnen for regjeringen vender den ryggen. Fordi den føler seg sveket.
Årets jordbruksoppgjør startet med at Bondeorganisasjonene krevde at rammen for oppgjøret skulle økes med 2,2 milliarder kroner. Med tanke på situasjonen i jordbruket var dette et defensivt krav. Det ble ikke mer offensivt av at Bondelagets leder slo fast at «hvis resultatet i år blir under halvparten av kravet, godtar vi ikke avtalen». Så hva svarte staten? Jo, med et tilbud på 900 millioner kroner. Lars Peder Brekk hevdet det var «et historisk godt tilbud». Det er en virkelighetsbeskrivelse få deler utenfor Landbruksdepartementet.
Brekk har varslet at det ikke kommer noe nytt tilbud fra staten. Tilbudet sendes over til Stortinget, der det kommer til å bli vedtatt. Så hva med bøndene? Har de tapt? Kunne de ikke tross alt ha sikret seg mer ved å gå i forhandlinger? På kort sikt kunne de nok det. Men ting er ikke fullt så enkle. Da bøndene brøt hadde de allerede tapt den årlige økonomiske kampen med staten. Som så mange år tidligere viste staten med sitt tilbud at det ikke ville bli noe etterlengtet løft i år. Slik det heller ikke ble det i fjor, eller året før.
Bruddet i jordbruksforhandlingene handler ikke bare om årets oppgjør. Det er ledd i en politisk kamp som handler om langt mer enn inntektsnivået i jordbruket. Potensielt handler det om kursen for jordbruket, om hvordan vi skal produsere mat i Norge og om premissene for debatten om jordbruket. Dette bruddet er derfor viktig ikke bare for bøndene, det er viktig for oss som samfunn. Det er derfor all grunn til å støtte bøndene når de nå slipper løs en oppdemmet frustrasjon og ber om en ny kurs.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.