Annonse
Annonse
Annons
Annonse
Annonse
Alle meninger / Samfunn / Arbeidsliv
Kristin Floer
Innlegg: 2
Kommentarer:

Vårt ekskluderende arbeidsliv

- 2774 visninger Innlegg

Skal regjeringen lykkes med sin jobbstrategi må det en betydelig holdningsendring til.

Stortingsrepresentant Tove Linnea Brandvik (Ap) sier i en kommentar (Dagsavisen 12/1) til min kronikk «Arbeid for alle» (Dags­avisen 9/1) at hennes mål og hennes tro er at når vi i fremtiden ser tilbake på 2012 vil vi huske dette året som en milepæl for arbeidsmulighetene til funksjonshemmede. Jeg mener det er viktig å være sterk i troen, men tenker at Brandvik nok vil bli ganske så skuffet når vi går inn i 2013. Det saliggjørende for å få slutt på denne segregeringen som har skjedd gjennom årtier, mener hun er å finne i regjeringens nye «Jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne». Jeg har lest strategien og mener at denne er av det positive slaget. Som tidligere sagt mener jeg det mest positive med rapporten er at den anerkjenner personer med funksjonsnedsettelser på den måten at de også kan være en ressurs for samfunnet.

Samtidig som jeg anerkjenner rapporten, vil jeg hevde at den er for «grunn» til å skape virkelig endring. Rapporten påpeker en rekke forhold som bidrar til å skape denne forskjellen i arbeidsdeltagelse mellom funksjonsfriske og funksjonshemmede uten virkelig å drøfte det som til syvende og sist er selve hovedutfordringen. Brandvik berører denne når hun starter sitt innlegg med å si at det er viktig at vi bekjemper fordommer og manglende kunnskap. Uansett hvordan vi vrir og vender på denne problematikken tror jeg sjelden vi kommer utenom fordommer og negative holdninger. Til syvende og sist mener jeg dette vil ende i et spørsmål om etikk og moral.

Jeg har registrert at Brandvik selv sitter i rullestol. En rullestol tror jeg mange vil oppleve som et tegn på svakhet. Elin Reinås som tidligere var forbundsleder i Norges Handikapforbund har beskrevet hvordan samfunnets holdninger til henne endret seg fra hun satt i elektrisk rullestol til hun benyttet manuell rullestol og endelig til hun gikk på krykker. I takt med at hjelpemidlene ble «lettere» ble også holdningene hun møtte bedre. Eksempelvis har jeg selv sittet i rullestol. Opplevde da at om jeg gikk i butikken så henvendte ekspeditøren seg gjerne til personen som var sammen med meg og ikke til meg som faktisk var kunden.

Jeg har hatt MS siden høsten 1988 og noe av det mest slitsomme har vært andre menneskers råd og meninger. Slike kommer i fleng uten at jeg ber om det. Om det er ubetenksomhet, hjelpsomhet eller diskriminering som ligger til grunn for dette vet jeg ikke. Innerst inne vil jeg tro det er menneskets gode vilje som ligger til grunn samtidig som jeg ikke kan underslå at det er konstruksjonene som gjør seg gjeldende. Konstruksjonene har gjerne karakter av at dette klarer du ikke, dette trenger du hjelp til eller at dette kan ikke du gjøre. I mitt møte med samfunnet er det en hjelpeløshet som konstrueres.

Om det er slik mitt synlige tegn på svakhet (krykken) oppleves, er det ikke rart at norsk arbeidsliv med sine krav til effektivitet og produktivitet sier nei til meg. Arbeidsministeren gir også uttrykk for en slik konstruksjon når hun i intervjuet med Handikapnytt (07/2011) sier at «folk har en tendens til å tenke at om det noe galt med deg fysisk, er det noe galt med hodet også».

Hvorfor det er lett å ta avstand til det som er annerledes er det nok mange svar på. Noe av det folk frykter mest er alvorlig sykdom. Ved å la være å forholde seg til den syke kan dette også tolkes som et uttrykk for at dette angår ikke meg, jeg kommer ikke til å bli syk. Jeg mener også at Harald Ofstad, som var professor i filosofi, har mye av svarene i sin bok «Vår forakt for svakhet». Ifølge Ofstad har mennesket en grunnleggende forakt for svakhet. Denne forakten manifesterer seg ved at den sterke beviser sin makt ved å undertrykke den svake. I et samfunn hvor det friske, produktive, effektive og perfekte dyrkes vil synlige tegn på svakhet vanskelig tåles.
Skal regjeringen lykkes med sin jobbstrategi mener jeg at det må en betydelig holdningsendring til. Holdningsendringer er vanskelige og krevende og kommer ikke før også personer med funksjonsnedsettelser får mulighet til å fylle reelle roller i samfunns-/arbeidslivet. Først den dagen da mennesker er enige i det syn som Lars Monsen forfekter i «Uten grenser» kan vi snakke om et reelt likeverd. Monsen sier at han ønsker å vise at personer med funksjonsnedsettelser er mennesker sånn som deg og meg.

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.

Jon Johansen
Innlegg: 9
Kommentarer: 152

Funksjonshemmede som ressurs

Kommentar #1

Det er opplagt at det eksisterer mange former for fordommer i samfunnet, også overfor funksjonshemmede. Det er trist og urettferdig, men like fullt tilstede.

Selvsagt kan et velvillig politisk miljø og et privat næringsliv tilrettelegge for integrering av funksjonshemmede i arbeidslivet og det bør selvsagt gjøres med større entusiasme enn det som synes å være gjeldende. Likevel tror jeg også funksjonshemmede kan bidra på en mere positiv måte selv.

Politiske myndigheter og offentlige og private arbeidsgivere bør ta diskusjonen og vurdere hva som skal til for å tilby funksjonshemmede arbeid. Ofte er små praktiske grep tilstrekkelig.

Mange av de som har gjort det, har blitt positivt overrasket over den arbeidsinnsatsen den funksjonshemmede ansatte gjør.

Personlig har jeg jobbet med 2 rullestolbrukere på min tidligere arbeidsplass, en sosionom og en sentralbordmann. Begge fylte sine oppgaver på en meget tilfredsstillende måte og var godt likt i arbeidsmiljøet. Etterhvert var det ingen som tenkte på at de var funksjonshemmede, de var jo ikke det i hodet.

De fortalte meg at de tidligere var blitt møtt med fordommer og mistenksomhet, men at dette endret seg ved at de selv endret seg.

De meldte seg inn i ulike foreninger, var med i samfunnsdebattene og i ulike aktiviteter og søkte venner som ikke var funksjonshemmede. På den måten viste de seg selv og andre at de kunne bidra med positivt engasjement innenfor de fleste områder.

Fokus på tilrettelegging fra politikere og arbeidsgivere, blandet med målrettet egeninnsats fra funksjonshemmede vil gi resultater.

Det er åpenbart at en rekke funksjonshemmede er og bør være en samfunnsressurs. Det er bare å få øynene opp for det.

Berit Vegheim
Innlegg: 5
Kommentarer: 5

Vi må ikke ekskludere oss selv heller

Kommentar #2

Det er fint at du har fått inn debattinnlegg om eksklusjonen fra arbeidslivet, Kristin Floer.

VI er mange som har forsøkt å gjøre det i noen tiår, men stort sett oppleves det som en kamp mot vindmøller. Vi utfordrer Lysbakken på å undersøke diskrimineringsomfanget i vårt svar i Dagsavisen til ditt første innlegg, svaret kan leses her på Nyemeninger http://www.nyemeninger.no/alle_meninger/cat1003/subcat1014/thread233765/

Vi har også registrert at Lisbeth Myhre har et innlegg (her på nyemeninger) hvor hun setter søkelyset på noe som etter vår mening er en svært viktig faktor, nemlig hvordan ord fremmer og hemmer. Vi er enige med Lisbeth Myhre i at begrep som "funksjonsfrisk" som du også konsekvent bruker, Floer, ikke bør brukes. Det er et fullstendig meningsløst begrep, for hvem er syk i sine funksjoner? Når man drar inn et slikt begrep, gir man inntrykk av at alle mennesker med funksjonsnedsettelser er syke, noe vi definitivt ikke er. Årsakene til at en funksjon er nedsatt er så mange; skader, medfødte lyter, ulykker, syndromer, osv. og for noen sykdom.

Det er særlig to typer fordommer mot mennesker som har en synlig annerledeshet, den ene er at nedsatt syn, hørsel, bevegelsesevne osv. er ensbetydende med redusert arbeidsevne. Den andre er at vi alle er syke. Skal vi få slutt på diskrimineringen som skyldes all denne ukunnskapen, må vi iallfall ikke bidra til å opprettholde den selv. Dette begrepet "funksjonsfriske" dukket opp så fort vi hadde klart å frigjøre oss fra den tradisjonelle årsaksforklaringen om at manglende deltakelse i samfunnet, skyldtes biologiske egenskaper ved individet. Begrepet funksjonshemning skulle bidra til å peke på at man hemmes av omgivelsene. Hvem som bragte inn "frisk" som motsats, vet vi ikke, men høyst sannsynlig kom det fra dem som har kroniske sykdommer. Dette viser bare hvor utrolig heterogen befolkningskategori vi utgjør, er. Det må vi rydde opp i selv.

Videre må funksjonshemmede og deres organisasjoner slutte å kalle seg brukere som om det er en likestilt status som borgerstatusen. Hvem er brukere når vi snakker om arbeidslivet. Arbeidsgivere er ikke interesserte i å ansette brukere. Brukerbegrepet peker mot en mottakergruppe, en gruppe som bruker tjenester. Noen gjør det, andre ikke. Men uansett kan vi ikke gå rundt å kalle oss brukere og brukerorganisasjoner. Den type fremstillinger bidrar til å sette oss på sidelinjen, de er fremmegjørende og reduserende (les artikkelen Fra mottaker av veldedighet til mottaker av velferd fra 2002 på www.stopdisk.no/artikler hvor jeg har utdypet denne kritikken).

Funksjonshemmede har en stor jobb å gjøre med å fremstille seg selv som borgere som er arbeidssøkere, arbeidstakere, arbeidsledige, studenter osv. som alle andre. Budskapet i NOU 2001: 22 Fra bruker til borger er enda ikke på plass hos organisasjonene som kaller seg brukerorganisasjoner - hva nå det er for noe.

Men hvis de norske regjeringene ikke innser at arbeidsgiverne må ansvarliggjøres, i stedet for å dynges ned av subsidiert høyt kvalifisert arbeidskraft, må vi nok belage oss på eksklusjon og diskriminering i uoverskuelig fremtid. Stopp Diskrimineringen nådde som vanlig ikke fram med våre forslag om en mer offensiv linje overfor arbeidsgiverne.

Del dette innlegget: