Jeg oppfordrer herved kommunene til å få fysioterapeuten tilbake på skolene - vi er klare.
I Dagsavisen 19. juli får vi igjen vite at norske barn er for lite aktive. Og det er bekymringsfullt, uten tvil. Men hvorfor er det bekymringsfullt? Og hva kan være viktige virkemidler.Ledende helsebyråkrater og politikere synes å være ganske så ensidig opptatt av sammenhengen mellom fysisk aktivitet og livsstilssykdommer og fedme. Og denne gangen er det gymlærernes manglende kompetanse som har skylden for at vi ikke kommer problemet med økende inaktivitet til livs. Mon det?
Barns dalende aktivitet kan forstås som en medisinsk utfordring i et folkehelseperspektiv, uten tvil, men ikke som det alene. De fleste barn har fra starten av en iboende trang til lek og aktivitet, og for dem er aktiviteten selve målet. Hvis vi fokuserer på at de skal være aktive for å unngå helseproblemer, blir aktivitet redusert til et middel - og hva oppnår vi da?
Under et opphold i Australia for 15 år siden skulle min sønns ni år gamle kamerat være med på sykkeltur langs sjøen. Stor var min forbauselse da den litt lubne Josh uttalte: «This is my first exercise of the week». Han var drillet i å regne enheter både når det gjaldt inntak av mat og fysisk aktivitet, men lyktes dårlig med å nå de målene som var satt for ham. Han var åpenbart ikke vant til at familien gjorde noe sammen for opplevelsens skyld, eller at det var selve aktiviteten som var målet. Ønsker vi oss dit?
Blant barn som ikke liker gymtimer, som gruer seg til idrettsdager og frykter friminuttene, finner vi sikkert mange «Josh». Hjelper det dem at gymtimer skal reduseres til et middel mot fedme og livsstilssykdommer? Får de et godt forhold til seg selv og kroppen sin da? Styrker vi deres selvoppfatning og tro på egne krefter? Jeg tror det er bra at det er mye gym i skolen, og det er sentralt at gymlærerne har kompetanse innen kroppsøving. Men vi må være forsiktige med hvilke begrunnelser vi bruker for at gym er viktig. Som fysioterapeuter vet vi mye om betydningen av bevegelse - på mange plan. Vi vet for eksempel at gjennom allsidige bevegelseserfaringer stimuleres de indre kroppssansene som gjør at vi lærer å bli kjent med oss selv og verden samtidig.
Variasjon i bevegelse og aktivitet bidrar til at barn får flere impulser, og med deltakelse og mestring i sentrum kan aktiviteten og leken bidra til gode kroppsopplevelser og styrket selvfølelse. Tidligere var det mange fysioterapeuter som var tilknyttet skolehelsetjenesten. Nå er det svært få igjen grunnet kommunale innsparinger. Fysioterapeuter har kompetanse som kan være et verdifullt supplement til gymlærerne, og vil kunne bidra til å lage tilpassede og varierte opplegg for gymtimer til barn som synes gym er «noe herk». Jeg oppfordrer herved kommunene til å få fysioterapeuten tilbake på skolene - vi er klare.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.