Det er mange årsaker til fallende kunnskaper i matematikk. Den viktigste er trolig mangel på trening i bruk av tall eller praktisk bruk av matematikk i hverdagen. Men også forfeilede undervisningsopplegg er en del av bildet.
Det nytter lite å fortelle barn og unge at de vil trenge matematiske kunnskaper i et framtidig yrke, når de aldri ser matematikk i bruk. De fleste bryr seg knapt om å regne på om man har råd til ulike innkjøp - har man ikke penger, bruker man kredittkort. Undersøkelser viser også at mange 20-åringer knapt forstår hva renter og avdrag på lån er for noe.
Noe vi matematikkdidaktikere "alltid" har visst, er at det er i forståelsen av den matematikken som pensummessig hører hjemme på mellomtrinnet i grunnskolen, altså i 5.-7. klasse, at det hele svikter. Det er der grunnlaget legges. Derfor er det der innsatsen først og fremst må legges inn. Selv har jeg sensurert et par tusen eksamensbesvarelser for lærerstudenter, og det er ingen som helst tvil om at deres tildels store kunnskapshull har oppstått nettopp i stoffet fra den tiden. Disse hullene har aldri blitt lukket, og trolig er det verre å gjøre det når elevene var eldre enn når de først hadde sjansen til å lære det. Faktum er at svært mange elever nærmest går på tomgang hele ungdomsskolen og videregående skole.
Det er også et faktum at dersom man forstår matematikken fra dette nivået, så har man tilstrekkelig grunnlag for å kunne beherske den matematikken som kreves i svært mange yrker, slik som i sykepleieryrket eller i mange andre praktiske yrker. Mer avansert matematikk er i virkeligheten et anliggende for spesialister, og da gjerne innen svært spesialiserte sammenhenger eller i forskning av ulike slag. For meg synes det følgende å være naturlige konsekvenser av alt dette:
* Lærerne må få obligatorisk etterutdanning med jamne mellomrom. Ressurser til dette må gis til høgskoler og universitet.
* Hovedinnsatsen må settes inn på barnetrinnet, med særlig vekt på de tre siste skoleårene.
* Den kunnskapen som trengs i et yrkeslivet, bør i hovedsak gis i direkte tilknytning til opplæring i dette yrket. Praksis og teori må gå hånd i hånd.
* I ungdomsskolen bør det legges stor vekt på det jeg kaller livsmatematikk - et uttrykk jeg har lånt fra den svenske nestoren innen matematikkdidaktikk, Olof Magne.
* Man bør vurdere å dele matematikkfaget i ungdomsskole og grunnkurset på vgs. i to deler - et obligatorisk fag som man gjerne kan kalle praktisk regning, slik vi gjorde i gamle dager, og et mer torietisk fag som kan gjøres valgfritt.
Når det gjelder undervisningsformer, vil det føre for langt å redegjøre for det her. Jeg tillater meg likevel å vise til min blogg om saken, http://www.ronaldmatte.blogspot.com. Der har jeg blant annet forsøkt å gjennomgå de mest fundamentale forholdene som kan gi en grundig forståelse av denne grunnleggende matematikken. Dessuten gjør jeg rede for en del pedagogiske prinsipper som jeg mener er avgjørende.
Mitt hovedfag imatematikkdidaktikk har jeg fra Høgskolen - nå Universitetet - i Agder. Denne institusjonen fikk i sin tid status som knutepunktsted for kunnskap om matematikkundervisning. Hvis jeg ikke husker feil, skjedde dette under Gudmund Hernes. Nå nevnes aldri dette stedet i forbindelse med forbedringen av matematikkundervisning her i landet. Dette er synd, for jeg er ganske overbevist om at det er her vi finner den høyeste kompetansen på området.
La meg få komme med et hjertesukk til slutt. Jeg ser det gror opp stadig flere sommerskoler som skal lære 19-20 åringer nok matematikk til å stå til eksamen på videregående skole. Er det virkelig noen som tror at man kan få en grunnleggende forståelse for matematikk på 3-4 uker, når man ikke har fått det i løpet av mange år på forhånd? I så fall må det være tillatt å spørre hvorfor i alle verden man har tvunget disse elevene til å delta i dette faget i år etter år - dvs. uten at de har lært noe som helst. Det har også blitt slik man ikke trenger å kunne noen verdens ting utover barneskolens pensum for å stå på eksamen til grunnkurset i vgs.