Annonse
Annonse
Annons
Annonse
Annonse
Alle meninger / Samfunn / Utdanning
Hanne Blåfjelldal
Innlegg: 30
Kommentarer: 1

Spesialundervisning utan resultat

- 1128 visninger Innlegg

Eg blir meir og meir overtydd om at spesialundervisninga i norsk skule må fjernast.

Spesialundervisning skulle vere ein eksklusiv rett for ei lita gruppe. I dag er det eit stadig aukande elevtal som får slik undervisning.

Det er ei kjend problemstilling at spesialundervisninga blir sett inn altfor seint i norsk skule. Vi har sein innsats i staden for tidleg innsats. I tillegg ser det ut til at spesialundervisninga ikkje fungerer. Faktisk kan den i mange tilfelle gjere vondt verre.

Stadig meir av dei kommunale budsjetta blir bunde opp i spesialundervisning. I undervisning ofte utført av assistentar eller personell utan kompetanse på spesialpedagogikk.

Når så mange pengar blir bunde opp i spesialundervisning, går det ut over den tilpassa opplæringa. Dette er ein veldig vond sirkel, som kjem til å bli berre vondare om vi ikkje stoppar opp og vurderer heile spesialundervisinginstituttet.

Dess mindre ressursar det er å setje inn i ordinær undervisning, dess vanskelegare er det å hjelpe dei som treng ekstra oppfylging. Og kva blir resultatet då? Jo, vi ber om ei utgreiing om spesialundervisning på den eleven vi ikkje klarar å følgje opp i klasserommet.

Mantraet i norsk skule er i ferd med å bli «vi må få eit vedtak på han» - i staden for å setje inn ressursane i tilpassa opplæring.

Og når vedtaket om spesialundervisning kjem, er det altså veldig ofte folk utan kompetanse som utfører denne undervisninga. Ofte ved å ta enkeltelevar ut av klassemiljøet sitt og utan at det er samanhang med det som skjer i det ordinære klasserommet.

For å setje det på spissen finn vi no kompetansen på lærevanskar på kontor der dei behandlar stadig fleire søknadar. Desse menneska burde vore ute i klasseromma, i lag med elevane og lærarane for å styrke den tilpassa opplæringa.

Ved å fjerne spesialundervisninga i norsk skule kan vi setje inn ressursane tidlegare og på ein mykje meir fleksibel måte enn det vi klarar i dag. Vi kan til dømes arrangere intensive lesekurs og mattekurs etter behov for dei elevane som treng det. Og utan at elevane som i dag får spesialundervisning føler seg stigmatiserte.

I dag er det dessverre slik at det mange elevar får ut av eit vedtak om spesialundervisning, berre er ein individuell opplæringsplan. Ikkje betre undervisning, slik dei burde ha fått.

Blåmandag [...] Innlegget er også merket med:
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.

Bjarte Runderheim
Innlegg:
Kommentarer: 1

Tilrettelagt eller tillagt?

Kommentar #1

Som gammal lærar (adjunkt i VGS) og med utstrekt praksis i 1:1-undervisning (skulebil) så har det alltid undra meg at mindre undervisning skal gje betre resultat. I skulebilen er det slik at meistring av enkeltøvingar tek varierande tid og innsats, og ein elev som slit med timetalet tener ikkje på å øva på andre ting enn det som er sluttmålet. I motsetning til skuleverket kan køyreskulane nytta meir tid til elevar som treng meir tid for å bli "normalt" flinke. I køyreskulane veit vi og at "alle" kan verta normalt flinke, dersom dei berre kan ta den tida som trengst til øving.

Den såkalla tilrettelagte undervisninga består alltid i undervisning som har målsettingar under normal-nivået. Om ikkje målsettingane alltid er slik så vert i alle høve prasksis slik, etter som Hanne Blåfjell har heilt rett i at det til vanleg er dei minst erfarne lærarane, alternativt ufaglærte assistentar, som skal gjenomføra praksisen. Dette er sjølvsagt ein grei garanti for at elevane i systemet aldri vert i stand til å ta att klassen, ikkje minst fordi timetalet berre unntaksvis er auka, og i så fall på kostnad av andre fag.

Så: Lågare planmål, svakare lærekrefter; og i dei fleste tilfelle, mindre undervisningstid. (Det siste naturleg nok avdi meir tid går med til disiplinære og organisatoriske utfordringar.

Eg har ved gjentekne høve erfaring for at elevar med såkalla "vedtak" er fullt i stand til å fylgja med i ordinær undervisning, berre dei oppdagar at ein viss arbeidsdisiplin og rutine i arbeidet kan vera av det gode. Yngre lærarar slit vettet av seg med å "variera" undervisningsmetoder og tilnærmingsmåtar, når ein meir garva spesialpedagog vil veta at trygge og faste rutiner med målbare resultat gjev langt meir tilfredse og ivrige elevar. Meistring kjem av rutinemessig overtrening, ikkje av variert underhaldning. (Lær av idretten).

Dei eg kjenner til, som har spesialpedagogikk som fag, sit i alle høve det meste av tida på kontor, og administrerer etter reglar som krev endelause møter og diskusjonar og rapportar som aldri, i mi erfaring, hjelper eleven til å verta flinkare. Tvert i mot så vil ein del elevar som, etter som dei veks til, kan klara seg betre avdi dei mognast og vert flinkare. Men både foreldre og spesialpedagogar les rapportane frå før, og konkluderer med at eleven "har krav på tiltak"; og då vert dette ei tvangstrøye for eleven, som effektivt hindrar han eller ho å nytta resultata av si personlege utvikling i eit meir krevjande og positivt miljø.

Så langt er vel eg og Hanne Blåfjelldal i det minste på same jordet.

Det eg ikkje kan forstå er at elevar som gjennom år har bevist at dei treng lenger tid på å verta flinke, ikkje får meir tid. Det hadde vore betre om dei kunne ha dobla undervisningstimane i enkelte fag, og heller fått utsett nokre fag til eit ekstra skuleår; det skuleåret som dei i alle fall må ta etterpå, for å rette opp strykkarakterane sine.

Hadde det ikkje vore betre å lagt til ekstraomgangar etter eit planlagt opplegg, i staden for å senda elevane meir eller mindre over i flokken av skuletaparar som kanskje aldri får støtte nok til å ta oppatt fag dei treng for å koma vidare i livet?

Del dette innlegget: