Er det egentlig lik rett til utdanning om du er avhengig av at dine foreldre har god økonomi for at du skal kunne studere?
Dagsavisen har i det siste fokusert på den pressede boligsituasjonen for mange unge. Denne situasjonen er langt fra særegen for hovedstaden, og viser et større problem enn høye boligpriser. Studentparlamentet ved Høgskolen i Bergen har i samarbeid med Studentparlamentet ved UiB, Norges Handelshøyskoles Studentforening, Sparebanken Vest og Eiendomsmegler Vest gjennomført en omfattende undersøkelse om studenters økonomiske situasjon. Av undersøkelsen, gjort i Bergen i vår, går det klart fram at det i dag ikke er mulig å være heltidsstudent. Det får konsekvenser både på kort og lang sikt.
Med fullt lån og stipend mottar en student årlig 92.500 kroner. I 2011 bodde bare 14,10 % av studentene i studentboliger. En stor andel av studiestøtten går derfor til leie av privat bolig. Undersøkelsen vår viser at selv om studenter lever nøkternt, de fleste for mellom fem og ti tusen kroner i måneden, klarer de ikke å legge opp egenkapital: 7 av 10 studenter har Boligsparing for ungdom (BSU), men bare 2 av 10 sparer fast. Studenter vil spare, men har ikke mulighet til det. Det betyr at studentene i første omgang er med på å finansiere høye inntekter til private utleiere, og i neste omgang ikke selv klarer å komme inn på boligmarkedet. Å ta høyere utdanning med dagens studiefinansiering gjør at du starter resten av livet med en ekstra utfordring, i tillegg til studielånet. Hvordan skal en som nyutdannet komme inn på boligmarkedet når bankene stiller krav om 15 prosent egenkapital?
Utdanningsinstitusjonene forventer heltidsstudenter, noe studiebelastning og fagplaner legger opp til, men hele 6 av 10 studenter har fast arbeid i tillegg til studiene. Mange arbeider flere dager i uka. Det er et faretruende signal - det betyr at studentene kan bruke mindre tid på studiet enn det som er forventet. Nivået på studiestøtten påvirker også hvem som kan ta høyere utdanning. Undersøkelsen vår viser at om lag halvparten av studentene får økonomisk støtte fra familien til å dekke løpende utgifter. Er det egentlig lik rett til utdanning om du er avhengig av at dine foreldre har god økonomi for at du skal kunne studere?
For dårlig studiefinansiering går også ut over studenters mulighet til å engasjere seg i frivillige verv. Med full studieuke og begrenset økonomisk handlefrihet er det lett å forstå at mange prioriterer lønnet arbeid framfor studentverv. Det er både trist og uheldig, og går ut over rekrutteringsgrunnlaget til studentdemokratiet og de frivillige organisasjonene generelt.
Da tidligere statsråd Tora Aasland var på besøk i Bergen, ble hun spurt om regjeringens syn på studiefinansieringen. Hun svarte at regjeringen har prioritert gratisprinsippet, at høyere utdanning skal være gratis, og flere studentboliger. Det vitner ikke om en offensiv satsing fra regjeringen.
Å studere er ikke gratis, og det blir ikke billigere - selv om en ikke har skolepenger. Det bør ikke være et mål å beholde status quo når studenter over det ganske land sliter med å få det til å gå rundt. Studentboliger er ikke nok i seg selv, skal en sikre lik tilgang til høyere utdanning må en samtidig gi en grunnfinansiering det går an å leve av. Studentorganisasjonenes samlede krav, vist gjennom Norsk studentorganisasjon, er at studiestøtten økes til 1,5 ganger grunnbeløpet, cirka 119.000 kroner året. Da vil det igjen være mulig å studere på heltid.
I disse EM-tider driver studenter flest med avsluttende eksamener eller er i gang med sommerjobben. Det problematiske er ikke at studenter får arbeidserfaring i feriemånedene, det problematiske er at sommerjobben nå varer hele året. Kravet om bedre studiefinansiering er ikke urimelig. Det er en forutsetning for lik rett til utdanning. Studentene har slått pasningen, ballen er på politikernes banehalvdel.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.